Lumholtz og menneskene han møtte

Carl Lumholtz var teologen som ble zoolog og botaniker, og siden hevet blikket fra plantene til menneskene og ble en av våre store utforskere. Hans fotografier av urfolk i Mexico ble tatt mellom 1890 og 1910 og stilles fra 1. februar ut i Historisk museum.

Ta-Te-Wa-Li, Ildguden, Huichelens eldste Gud med noen tempelvoktere, Santa Catarina, Jalisco. Fotograf Carl Lumholtz, 1. desember 1895.

Carl Sofus Lumholtz (1851-1922) var en offisersønn fra Lillehammer, og etter kontakt med Robert Collet på de naturhistoriske museene ved Tøyen ble han i 1880 sendt til Australia for å samle inn dyr og planter til museenes samlinger. Han ble i Australia i fire år, og kontakten med urbefolkningen gjorde zoologen til etnograf, og hans fortellinger om opplevelsene ble publisert i flere land.

Dokumenterte det han fryktet ville forsvinne

Mellom 1890 og 1910 tilbrakte Lumholtz derfor seks år og åtte måneder av sitt liv med å reise i Sierra Madre og grenseområdet Arizona-Sonora for å lære urbefolkningen å kjenne. Han reiste med støtte av venner, sponsorer og institusjoner som American Museum of Natural History og American Geographical Society. Han skrev ned sine observasjoner og lærte seg å fotografere underveis. Kunnskapen han formidlet til et stort publikum gjennom sine bøker og tallrike artikler, gav ham stor respekt og gjorde ham berømt både i Norge og USA.  På tross av at hans minne fortsatt er godt bevart i Mexico, har de fleste glemt ham i Norge.

Genuint interessert

100 år senere er det vi som møter menneskene Carl Lumholtz ble kjent med. Portrettene og gruppebildene han tok i Mexico er en unik dokumentasjon av kulturer han fryktet var på vei til å forsvinne og viser oss en verden få europeere hadde besøkt før ham. Lumholtz' genuine interesse for å lære nye mennesker å kjenne overvant etter hvert deres skepsis. Hans fotografier formidler ikke bare deres utsatte situasjon i en hard tilværelse, men også deres styrke og verdighet.

«Disse menneskers vidunderlige helbred er noget af det mest tiltrækkende ved dem. De er sunde og friske og ser så ud; det kunde jo vanskelig være anderledes i denne deilige fjeldluft, indsat som den er med den styrkende aroma fra furutrærne», skriver Lumholtz om møtet med Rarámuri/Tarahumara-folket.

Lett bagasje

Underveis i Mexico-reisene, våren 1892, fant Carl Lumholtz ut at skulle han komme i kontakt med de ofte svært tilbakeholdende menneskene han møtte, var han nødt for å gjøre seg av med sitt opprinnelig store ekspedisjonsfølge. Alene sammen med lokale guider og en oversetter vandret han alt dypere inn i de uveisomme fjellene, i søken etter mennesker fortsatt uberørt av sivilisasjonen.

Om møtet med Wixàritari/Huichol-folket: «Religiøse følelser gjennemtrænger hans tankegang så fuldstændig, at hvert eneste smykke, som han fæster på sig, de tilsyneladende mest ligegyldige broderier og tegninger på hans klæder og redskaber er en bøn om et eller andet materielt gode, om beskyttelse mod ondt eller udtryk for tilbedelse i almindelighed. Med andre ord: Huicholerne bærer altid sine bønner og sin fromhed med sig i synlig skikkelse.»

«Fredsommelige, men modige»

I 1909-1910 reiste Lumholtz gjennom grensetraktene i Arizona og Mexico for å kartlegge ørkenen, men også der var det menneskene som fanget hans oppmerksomhet ved siden av det selsomme landskapet. Lumholtz skrev om Tohono O’odham/Papago-folket: «Papagoene er over middels høye, med nokså mørk hudfarge, og har en utmerket fysikk… De er fredsommelige men samtidig modige folk og viser stor intelligens. De er gjestmilde, som seg hør og bør et ørkenfolk, og om mat blir laget i huset når en fremmed kommer på besøk, blir han tilbudt noe, om han er indianer, meksikaner eller amerikaner.»

Om utstillingen

Av de nærmere 4000 kjente svarthvite fotografiene etter Lumholtz, viser vi den aller ypperste ene prosenten, 43 bilder, fra American Museum of Natural History og Kulturhistorisk museum, som har 1400 fotografier i sin samling.

Fotograf og faglig ansvarlig for utstillingen, Ann Christine Eek har arbeidet med Lumholtz i mange år. Hun har også reist i Lumholtz’ fotspor i Arizona og Sonora, Mexico og bidratt til tidligere utstillinger av hans bilder og skrevet artikler om ham.

Utstillingen er en «spin off-effekt» av utstillingen og boken «Under tropenes himmel», redigert av Arne Martin Klausen og Arve Sørum, i samband med utstillingene på Lillehammer og i Oslo høsten 1993. «Møter mennesker imellom» er også en oppfølger av utstillingen «Mundos Desconidos» med fotografier fra Kulturhistorisk museum i Mexico City i november 2002, satt opp av den unge historikeren Anna Lovise Lundeby. Dessverre døde hun av kreft i altfor ung alder. Utstillingen er sponset av hennes familie ved firmaet Lundeby & Co.

Utstillingen er dessuten resultat av et samarbeid mellom American Museum of Natural History i New York, the Southwest Center ved Universitetet i Arizona og Kulturhistorisk museum. Samarbeidet gjelder boken med tittelen «Among Unknown Tribes – Rediscovering the Photographs of Explorer Carl Lumholtz». Boken får et utvalg av 225 fotografier og skal publiseres av University of Texas Press i 2013.

 

Av Ellen Semb
Publisert 28. jan. 2013 10:58 - Sist endret 12. sep. 2018 13:25