Jorden selv forteller historie

De aller fleste utgravninger her til lands forårsakes av veiprosjekter og andre større utbygginger. Ved slike utgravninger er det begrensede muligheter til å utvikle nye arkeologiske feltmetoder. Vår utgravning på Avaldsnes springer ikke ut av noen utbyggingsplaner, men av forskernes egne spørsmål, og i slike prosjekter forsøker vi alltid å legge inn noe metodeutvikling.

Denne gangen er det blant annet undersøkelse av selve jordsmonnets sammensetning vi satser på, og vi har engasjert Rebecca Cannell til å ta prøver og gjennomføre analyser. Rebecca har nettopp avsluttet sitt Master-studium ved University of Bradford, og hennes arbeid her på Avaldsnes inngår i et planlagt PhD-prosjekt i Bradford.

 

Rebecca Cannell fra University of Bradford med en seksjon av en av de mange søylene hun har hentet ut fra jorden på Avaldsnes. Foto: Kongsgårdprosjektet Avaldsnes.

 

Rebecca er arkeolog med en spesialisering innen ‘Archaeological science’. Bradford har bygget opp den kanskje beste utdannelsen på dette feltet i Nord-Europa, og der kan man spesialisere seg innen bl.a. dateringsmetoder (14C etc.), geofysikk (georadar etc.) og biomolekylær arkeologi (DNA etc.). Rebeccas spesialitet kalles geoarkeologi. Den dreier seg om å forstå hvordan jorden har blitt dannet og omdannet gjennom naturlige prosesser og menneskelig aktivitet, og hvilke bestanddeler og egenskaper jorden har hatt til forskjellige tider.

For oss arkeologer er det selvsagt helt sentralt å forstå jordsmonnet. Jorden inneholder vårt vesentligste kildemateriale: gjenstander, bygningsrester, knokler, frø, pollen etc., som sammen med data om bl.a. landskap og klima danner vårt grunnlag for å forstå menneskenes historie. For å tolke disse kildene, må vi forstå historien til det mediet de er innleiret i – jorden. Det er også jordsmonnet som har sørget for de fleste menneskene overlevelse gjennom tidene, for den ga næring til dyrene og plantene som menneskene levde av. I våre bestrebelser på å forstå hva menneskene har jaktet på, dyrket og produsert, er det viktig informasjon å hente fra jordlagene.

 

Geoarkeologi på Avaldsnes

For disse formål benytter geoarkeologer en rekke metoder, avhengig av hvilke som egner seg på det stedet som graves, og hvilke spørsmål utgravningen skal besvare. Her på Avaldsnes undersøker vi tunet på en gård som ble grunnlagt omkring Kristi fødsel og som så vidt vi kan se har vært bebodd og i drift sammenhengende frem til i dag. Gårdstunet ser ut til å ha flyttet to ganger, kanskje flere. Skriftlige kilder sier at Avaldsnes var kongsgård fra 1000-tallet og fremover i middelalderen, kanskje også på 900-tallet. Rike graver på og ved Avaldsnes gjennom det første årtusen e. Kr. tyder på at gården har vært tilholdssted for mektige gjennom lengre eller kortere deler av denne perioden. Vi skal undersøke om boplassen kan kaste ytterligere lys over denne historien.

Boplasser fra denne perioden pleier å være ganske rike på spor etter bygninger og ildsteder, mens gjenstandsfunn som kunmne fortalt hva bygningene har vært brukt til vanligvis er få. Derfor håper vi at geoarkeologien kan bidra til å finne svar på våre spørsmål. Kan det påvises aktiviteter som kan tyde på at mektige og konger har bodd på gården? Kanskje kan gården ha hatt spesialiserte verksteder, f.eks. for metallarbeid, som vil sette spor i jordens kjemiske sammensetning? Undersøkelser av jordgulv fra et hus kan vise hva ulike deler av huset har vært brukt til. Kanskje kan det påvises forskjellige aktiviteter på ulike deler av gårdstunet? Er det for eksempel ett verkstedområde og et annet område der man har bodd? Har slike mønstre endret seg over tid?

Slike spørsmål er det vi vil søke svar på gjennom den geoarkeologiske undersøkelsen som Rebecca gjennomfører. Vi håper også å få kunnskap om mer trivielle spørsmål som vi støter på under utgravningene, f.eks. hvordan enkelte jordlag har blitt til, om bestemte jordtyper er brakt inn fra andre steder, og om hvordan jorden kan ha endret seg over tid, f.eks. som følge av at vann i århundrer har strømmet gjennom den.

 

Assistert av Magnar arbeider Rebecca med jordboret som henter ut søyler av jordlagene nedover til 1,5 meter. Foto: Kongsgårdprosjektet Avaldsnes

 

Hva har Rebecca funnet ut så langt?

Nå graver vi i to områder. I område 1 lå gårdstunet sannsynligvis fra merovingertiden (600-800 e. Kr.) frem til i dag. Her har det siden vært gårdstun og hage, de siste tiår også parkeringsplass. Jorden er omrotet mange ganger, og vi kan bare benytte geoarkeologiske metoder etter hvert som vi finner bevarte jordlag fra middelalderen og tidligere.

I område 2, derimot, var mulighetene for geoarkeologisk undersøkelse til stede da vi startet. Der ser det ut til at gården lå i eldre jernalder, kanskje i de første 3-4 århundrer e. Kr. Siden ser det ut til bare å ha foregått dyrking der. Og her er Rebecca i gang med å ta sine prøver. Forut for at vi graver en sjakt, borer hun ned i jorden og tar ut en søyle jord med diameter 5 cm. Boringene gjøres med 8 meters avstand i et rutenett. Hun borer ned til bakkenivået slik det var da isen forsvant for 12-13.000 år siden, og søylen vil derfor inneholde all jord som har bygget seg opp siden da.

Formålet med disse søylene er at hun får prøver fra jordlagen slik de var før vi begynte våre utgravninger. En arkeologisk utgravning vil påvirke jordens kjemiske sammensetning, og for å få kontroll over denne påvirkningen, samler hun inn disse første prøvene. Slik kontroll er en forutsetning for å kunne tolke de prøver hun senere tar fra de arkeologiske spor vi etter hvert avdekker.

I tillegg gir disse boringene kunnskap om hvordan mennesker og natur har flyttet på jord og endret dens sammensetning siden isen forsvant. Det første Rebeccas undersøkelser avslørte var at vel 1,5 meter jord har bygget seg opp i den midtre delen av område 2. Oppå istidsavleiringene er det i den midtre delen av området et inntil 20 cm tykt kulturlag, altså et lag med klare spor etter menneskers aktiviteter. Det er mye kull og aske, brent leire, etc. Laget strekker seg over et område på minst 600 kvadratmeter. Så her har vi trolig med en boplass å gjøre. Det overliggende tykke jordlaget som har beskyttet den gjennom århundrene er dannet ved at jord fra de omgivende høydene har blitt transportert ned på boplassen av dyrking, vær og vind. Boplassområdet, som i dag virker relativt flatt, var altså tidligere mye mer av en gryte der man har vært beskyttet av de omgivende høyder mot vinden fra nord og vest.

Vi antar at dette er selve gårdstunet fra de første 3-4 århundrer etter Kristi fødsel. Men dette får vi først sikker kunnskap om når vi i de kommende par uker graver oss ned til dette laget. Skulle det være en boplass, bør det ikke bare være et kulturlag, men også rester av bygninger, ildsteder, etc. Slikt er det vi spesielt vil holde øynene åpne for i de kommende dager og uker. Og når vi finner dem, rykker Rebecca inn for å ta sine prøver som vil hjelpe oss til å forstå hva hus og områder ble brukt til av de som levde her på den tid da keiserne hersket i Roma.

 

Det hender - riktignok meget sjelden - at vi arkeologer lever opp til de folkelige forestillingene om at vi graver med teskje. Foto: Kongsgårdprosjektet Avaldsnes.

 

Av Dagfinn Skre
Publisert 7. nov. 2012 14:13 - Sist endret 10. des. 2012 11:21