English version of this page

Kulturarv, innovasjon og landskap i krise

Kulturhistorisk museums samlinger og forskningskompetanse gjør tverrfaglige problemstillinger knyttet til kulturarv, innovasjon og landskap i krise til naturlige satsningsområder.

Tibetansk landskap. Foto: Kulturhistorisk museum, UiO / Inger Kristine Vasstveit

Gjenstander som defineres som deler av en kulturarv gis nye mytiske og ideologiske verdier som museale objekter. De er deler av et større politisk og økonomisk bilde med forskjellige perspektiver og fortolkninger.

Museale objekter representerer til stor del kollektive narrativer, men vitner også om individuelle handlinger som har brutt eller bryter normer og stiller opp nye verdier, i strid med etablerte tradisjoner.

Innovasjon er blant de viktigste årsakene til sosial endring, i form av utvikling av ny teknologi og nye møtepunkter mellom ulike kulturer og religioner. I møte med fundamentale endringer i klima og livsbetingelser, oppstår kollektive behov for å utvikle nye sosiale og tekniske strategier i et langtidsperspektiv.

Nye, globale samfunn krever fri tilgang til både spisset og tverrfaglig kunnskap, og Kulturhistorisk museum deltar i internasjonale nettverk der digitale metoder tilpasset nye behov utarbeides. De nye metodene gjør det mulig å utvikle databaser med kartbaserte grensenitt og å tilgjengeliggjøre hele samlinger på internett, og dette må skje i samspill med etiske prinsipper for kunnskapsgenerering innen humaniora og samfunnsfag.

Satsningsområde 1, Forsømt, forherliget og fornyet: Tingenes og stedenes betydning

Rekonstruksjon av Madonna fra Hedalen. Foto: Kulturhistorisk museum, UiO / Eirik Irgens Johnsen.

Vår tingverden og våre materielle omgivelser er en unik innfallsport til forståelse av økonomiske, teknologiske og politiske strukturer så vel som sosiale mekanismer og relasjoner, men også til holdninger og emosjonalitet. Et sentralt begrep for dette satsingsområdet er meningsdannelse. Betydning av gjenstander og steder ikke er gitt, de blir meningsfulle gjennom å inngå i en kulturell praksis og kontekst. Gjenstander og steder tillegges verdi gjennom å være bærere av kollektive historier, og som representanter for status og historier. De kan også fungere som redskap i kunnskapsbygging og overlevering, av identitet og kollektive idealer. Gjenstander og steder kan både anses som overflødige og verdiløse.

Verdsetting og verdiløshet

Både verdifulle og verdiløse objekter sirkuleres og resirkuleres i tid og rom, og skifter ofte meningsinnhold underveis. Verdsetting, og det motsatte - verdiløshet - skapes gjennom en rekke store og små praksiser, som historiefortellinger, rituelle handlinger, inskripsjoner, men også det motsatte, unngåelse, og i enkleste forstand, kasting. Gjenstander og steder blir ikke bare kategorisert og tatt i bruk (eller ikke tatt i bruk), de bidrar også i seg selv til de sammenhengene de blir gjort del av, i kraft av sin materialitet og sanselighet, og gjennom de narrativer som de blir del av, og som har blitt del av dem.

Tilnærminger til materialitet inkluderer:

  • Produksjon og forbruk
  • Teknologi og kunnskapsoverføring
  • Rituell og religiøs praksis
  • Politiske og økonomiske ideologier
  • Materialitet, sanselighet, estetikk
  • Museologi, verdensarv og kulturarv

Meningsbærende kulturarv

KHMs omfattende arkeologiske og etnografiske samlinger, og museets rolle som forvalter av kulturarv, er en vesentlig del av arbeidet for museets ansatte. En betydelig del av museenes kildemateriale er det vi i dag vil karakterisere som avfall, som er etterlatt av fortidens mennesker. Samtidig forvalter museet kunstneriske eller spesielt betydningsfulle gjenstander som har hatt stor verdi for samfunnene som produserte dem og for menneskene som brukte dem. Mange av disse gjenstandene får en forsterket verdi når de senere defineres som deler av en kulturarv, og gis nytt mytisk og ideologisk innhold som utstillingsobjekter i en moderne kontekst. Som museale objekter og kulturarv innebærer gjenstandene i dag en økende økonomisk og politisk utfordring. Databaser med kartbaserte grensesnitt kombinert med heldigitale arkiver og 3D- og fotogrammetrivisualiseringer muliggjør en form for virtuell repatriering, men skaper også nyeutfordringer. Slike utfordringer kan for være knyttet til de historier vi forteller med det vi samler og utstiller, og hvordan vi gjør vår kulturarv meningsfull i forhold til et endrende samfunn, der interaksjonen mellom media og publikum blir stadig tettere.

Formidling og tilbakeføring

Nettbaserte utstillinger, kataloger og baser er viktige grep i forhold til tilbakeføringsarbeid knyttet til 'source communities' og til nye måter å dele samlinger på, også knyttet til andre museer. 3D-skanning og fotogrammetri er temaer som kan knyttes til gjensidige kunnskapsgenererende prosesser i forholdet mellom forskere, publikum og lokalbefolkning i områdene der gjenstandene kommer fra, men også til nye versjoner av kopienes rolle i museologisk sammenheng. Andre utfordringer kan knyttes til postkolonielle prosesser som innbefatter gjensidig kunnskapsgenerering og inkludering av lokal kunnskap og lokale aktører, som en del av den kunnskapen et museum skal ivareta (immateriel kulturarv).

Digitalisering og tilgjengeliggjøring av gjenstander som åpne data og i tilrettelagte web-portaler reiser nye spørsmål knyttet til hva som kan vises frem, og hvordan, og de etiske retningslinjene må presiseres og fornyes i takt med utviklingen.

Satsningsområde 2,  Entreprenøren – mellom tradisjon og struktur

Utsnitt av 3D-skann av en av dyrehodestolpene fra Oseberg. Foto: Kulturhistorisk museum, UiO / Bjarte Einar Aarseth. 

Kan et enkeltmenneskes handlinger føre til samfunnsmessige endringer? Eller er slike endringer først og fremst drevet frem av dyptliggende sosiale og kulturelle strukturer? Svaret kan ikke være et enten eller, men søkes i det dynamiske og intrikate forholdet mellom individ og samfunn. Dette grunnleggende tema i samfunnsmessig og humanistisk forskning må stadig vurderes med nye øyne. Temaet aktualiseres av prosesser og temaer som preger vårt eget samfunn: Hva skjer når mennesker migrerer inn i nye samfunn? Hva skjer når ulike religionsformer og verdenssyn møtes? Hvordan kan ny teknologi eller nye møtepunkter føre til omfattende økonomisk og sosial endring? Sentralt i disse endringene står ofte enkeltindivider, som utfordrer vante mønstre og som ser nye muligheter.

Mentaliteter og teknologi

Utforskningen av dette temaet innebærer å utfordre sjablongmessige oppfatninger av mennesket. Sjablongene står seg dårlig i møtet med virkeligheten. For eksempel viser det seg at homo economicus som alltid søker profitt ikke lar seg gjenfinne ved undersøkelser av faktiske samfunn og kulturer. Individer som utfører økonomiske handlinger må selv oppfatte dem som meningsfylte, og mennesker finner mening i kultur, ikke i ahistorisk nyttemaksimering. Derfor er kunnskap om kulturelle normer og verdier, mentaliteter og ideologier, samt gjenstander og teknologier nødvendig i økonomiske analyser. Like fjernt fra det virkelige liv er homo societatis, som innretter seg fullstendig etter kulturens normer og verdier. Mange avviker i beskjeden grad og i skjul, men i alle samfunn finnes også individer som åpent våger å gjøre det ugjørlige. Noen utfordrer autoriteter, andre bryter normer for økonomisk adferd, og enkelte trosser familiens ære og setter livet på spill for kjærlighetens skyld.

Normer og nye verdier

Handlinger som bryter normer og stiller opp nye verdier er blant de viktigste årsakene til samfunnsmessig endring. Derfor må studier av endringene bygge på et bredere syn på mennesket enn det som kun favner eksisterende normer,  verdier og adferdsmønstre. Det må også kunne inkludere menneskene som valgte å handle innovativt og utradisjonelt, og som dermed flyttet de sosiale og kulturelle grensene for aksepterte handlinger – vi kaller dem entreprenører. Å overse entreprenører i analyser av samfunnsmessig endring er, med ordene til den amerikanske økonomen William J. Baumol, som om “the Prince of Denmark [had] been expunged from the discussion of Hamlet.”

Samfunnsmessige endringer

KHMs forskere møter i sitt arbeid stadig kimene til og konsekvenser av samfunnsmessig endring, og må vurdere forholdet mellom entreprenør, tradisjon og struktur. De historiske fagenes langtidsperspektiv og sosialantropologiens møte med globaliseringsprosesser plasserer temaet om samfunnsmessige endringsprosesser direkte innenfor forskernes synsfelt. Den empirien KHM forvalter, frembrakt gjennom omfattende feltarbeid og vedlikeholdt i unike arkiver og gjenstandssamlinger, utvides daglig gjennom innlemmelse av nye funn og gjennomføring av naturvitenskapelige analyser, 3D-scanninger etc. av gjenstander. KHM forsterker arbeidet med å strukturere disse datamengdene, og gjør dem tilgjengelige for forskere og allmennhet gjennom innovative og brukervennlige nettløsninger.  Velstrukturerte og tilgjengelige data av høy kvalitet gir forskningen ved KHM en særpreget profil som er særlig egnet til å utfordre eksisterende innsikter og teorier, og å utvikle nye.

Satsningsområde 3, Landskap i krise. Bebyggelse og omgivelser

Steinalderlokalitet ved Kolsfettangen, Hol, Buskerud. Foto: Kulturhistorisk museum, UiO / Elizabeth Skjelsvik

Verden er preget av store forandringer i klima og landskap, en kontinuerlig prosess som nå er mer dramatisk enn noen gang siden istiden for 12 000 år siden. Til sammen gir arkeologiske og antropologiske tilnærminger innsikt i både nære og langsiktige konsekvenser av klimaendringer.

Omlegging, tilpasning og bosetning

Et langtidsperspektiv kan gjøre det mulig å spore hvordan hurtig isavsmelting og rask landheving i  steinalderens kystlandskap stimulerte kulturell kreativitet. Dramatiske flom- og rassituasjoner kan kreve omlegging og tilpasning. Bosetning- og klimakrisen på 500-tallet krevde også forandring, og dette kan ha lagt grunnlaget for bosetningsstrukturen i Skandinavia fram til 1800-tallet. For arkeologiske perspektiver er det interessant å spore de intensjonelle og ikke-intensjonelle følgene av store endringer, som for eksempel jordbrukets oppkomst og omfattende nyrydding.

1970-tallets «deterministisk» økologi og geohistorie, hvor mennesket ble oppfattet som en passiv refleks, «fanget» av gitte omgivelser, har blitt erstattet med perspektiver sett som en handlingsaktør i tid og rom som påvirker omgivelser, perspektiver som inkluderer det dynamiske, heterogene samspill mellom mennesker, landskap, dyr og andre ikke-menneskelige vesener.

Klimaendringer og kriser

Dagens klimaendringer betimer ny kunnskap om menneskeheten i krisesituasjoner. Både antropologisk og arkeologisk kunnskap kan gi innsikt i hvordan mennesker takler kriser. Ved KHM finnes allerede et stort datamateriale som kan brukes til og utforske kjente endringsprosesser, mens nytt innsamlet materiale fra utgravninger, samt antropologiske studier kontinuerlig åpner for nye spørsmål. Materialet kan belyse kriser og kulturelle kursendringer, men også stabilitet og mønstre av lang varighet. Arkeologiske studier kan gi innsikter i hvilke sosiale og tekniske strategier som har blitt brukt i møte med fundamentale endringer i klima og livsbetingelser, og om disse har kan betegnes som suksessrike i et langtidsperspektiv.

Antropologer ved KHM på sin side har betydelig kompetanse på samspill mellom mennesker og omverdenen, de komplekse relasjonelle nettverk som disse inngår i.  Hvordan folk forstår naturen, og hva som gjør den til konstant eller noe som er i endring, er viktige bestanddeler av det antropologiske virke. Likeledes, endringer i ressursgrunnlag, og dets konsekvenser for økonomiske, politiske, sosiale og kulturelle relasjoner.

Fortid og nåtid

I krisetider er tverrfaglige tilnærming til naturtilpasninger særlig signifikante. Arkeologi og antropologi komplimenterer hverandre som studier av fortid og nåtid.  Samtidig kan naturvitenskapelige metoder gir en bedret forståelse av utviklingen av vegetasjon og faunaliv, og kan belyse hvordan omgivelsene har blitt endret og formet bl.a. i følge av menneskelig aktivitet i fortiden.

Fra et arkeologisk synspunkt kan kunnskapen fra gjenstandsmaterialet komplementeres gjennom visualiseringsverktøyer som GIS, fotogrammetri og LiDAR. KHMs utvikling av kartbaserte grensesnitt vil kunne gjøre databaser til virtuelle arenaer som viser landskapsendringer og hvordan de har oppstått og oppstår. Likeledes skal digitalt feltmuseum være et forum der samlingene blir tilgjengelig for forskning og formidling i felt, og der feltbasert kunnskapsgenerering kommer direkte inn til museet, og besvares av forskningen på relaterte gjenstander.

Naturtilpasninger i tid og rom

For antropologer er digitale verktøy både et forskningsfokus og et kunnskapsutveksklingsverktøy. GIS inngår i enden av en lang rekke kartlegginspraksiser som i menneskets historie har hatt store politiske og økologiske konsekvenser, og som i dag er en viktig aktør i den moderne forvaltningen av natur og landskap. Samtidig er den etnografiske gjenstandsbasen likesom de arkeologiske basene en kilde til komparative studier av naturtilpasninger, både i tid og rom. Digitale verktøy brukes til å utvekskle informasjon både mellom museer og med ‘source communities.

Publisert 18. feb. 2015 13:15 - Sist endret 15. nov. 2018 12:45