Et tvilsomt funn med et brokete rykte har endelig blitt bragt frem i lyset, og Gjermundbu-hjelmen er ikke lenger den eneste vikinghjelmen i verden!
Førsteamanuensis i arkeologi Marianne Hem Eriksen har blitt tildelt et Starting Grant på 1,5 million euro fra det europeiske forskningsrådet med prosjektet ‘Body-Politics: Personhood, Sexuality, and Death in the Iron and Viking Ages’ I årets tildeling.
Artikkelen ble publisert i Klassekampen 27.7.2020
En tidlig form for fjellstue sørget for mat på bordet og en seng å sove i for både konge og pilegrim på vei over Dovrefjell.
En gang på slutten av 800-tallet ble det oppført en 200 m2 stor hall midt oppe på høyfjellsplatået på Dovre. Den staselige bygningen må ha vært synlig på lang avstand. Hallen ble supplert med minst fire andre hus, og fjellgården var antakelig i bruk helt til svartedauden. Hva slags sted var dette?
Etter to lange år innsvøpt i stillaser er Historisk museums hovedbygning i Frederiksgate igjen opp i dagen, i fordums prakt.
Både humle og pors er planter som ble brukt som smakstilsetning ved ølbrygging. Pors er den av plantene som har blitt brukt lengst til dette formålet. Dette er en krydderplante som vokser vilt i Norge, og da spesielt i myrområder. Den blir stort sett 30-80 cm høy. Vi vet ikke sikkert om den ble dyrket i middelalderbyene eller om man sanket planten, men paleobotaniske spor forteller oss at den i hvert fall var i bruk der. Både i Oslo og Trondheim har man funnet rester av pors datert til 1000-tallet, men enkelte dateringer går lenger tilbake enn dette. Det vil si at planten var i bruk før byene kom til. Fra Bergen har man spor etter pors brukt til øl-brygging fra 12-1300-tallet.
Mykje har skjedd med runesteinar i Noreg sidan dei fyrst vart reist. Her er nokre døme frå livet til tre kjende runesteinar som no høyrer til samlingane ved Kulturhistorisk museum.
Hundorp på Østlandet er i sagalitteraturen omtalt som et av de viktigste hedenske kultstedene i sen vikingtid. Nå skal området scannes med georadar for første gang.
Melkemat har lange tradisjoner i Norge, både i byene og på landsbygda. I middelalderbyene fantes det fjøs midt inne i bykjernen. Her kunne man få kortreist melk fra både kyr, sauer og geiter. Det er funnet rester av flere slike fjøs i gamlebyen i Oslo, og et høyt innslag av bein fra kyr som har fått bli gamle før de ble slaktet tyder på at mange ble holdt som melkeprodusenter.
For første gang på over hundre år skal et vikingskip graves ut i Norge. Gjellestadskipet kan gi helt ny kunnskap om vikingtiden – takket være moderne teknologi og nye arkeologiske metoder.
Tre håndskriftsamlinger med matoppskrifter som er skrevet på norrøne språk er bevart fra høymiddelalderen. Både formen og innholdet i disse oppskriftene tilsier at de er skrevet for folk som hadde råd til å spise kylling. Det var ikke hverdagskost.
Skulle man lage langkokte retter i middelalderen var det sannsynlig at man ville brukt en gryte av kleberstein til å tilberede maten. Kleberkarene, og kleberstein i seg selv, er veldig anvendelige og ble mye brukt både i vikingtiden og i middelalderen. Fra middelalderens Oslo har vi mange spor etter denne populære ”kasserollen”.
Laggede kar er trekar i forskjellige størrelser som har blitt brukt til oppbevaring av ulike typer mat. Disse karene består av en bunnplate med flere utskårede og høvlede staver med en svakt konkav innside og konveks utside som er festet i bunnplaten. Sammen utgjør disse stavene veggen på karet. Laggen er det innskårne sporet i bunnen av stavene hvor de festes til bunnplaten. Når treverket er godt trutnet og stavene står støtt inntil hverandre, blir karene vanntette.
Laggede kar hadde også gjerne én eller to ørestaver; det vil si staver som stakk høyere opp enn de andre. Disse kunne brukes enten som håndtak å gripe tak i eller som feste til en hank og til lokket hva det laggede karet var utstyrt med dette.
Rundt veggen på karet gikk en gjord, et bånd, som holdt karet sammen med en lås.
Når vi nå har åpnet dørene igjen, følger vi myndighetenes forskrifter for å ivareta publikum og ansattes helse og sikkerhet.
I 2016 overtok Kulturhistorisk museum samlinga etter den norske eventyraren og handelsmannen Oscar Mamen. Museet starta straks å digitalisera samlinga for å kunna forska på henne. Sjølv før KHM overtok samlinga, har ho vekt stor interesse i utlandet.
Når du hører ordet pølsepinne tenker du kanskje på grillpinner man spikker når man er på tur i skog og mark og trenger et redskap til å grille pølsa over bålet. Middelalderens pølsepinner har derimot hatt en helt annen funksjon, skjønt de kan ha vært, slik navnet tilsier, knyttet til pølser og pølsemaking. Dette er riktignok en av flere tolkninger av disse pinnene, som også kan ha vært benyttet til blant annet tekstilhåndverk.
Pølsepinner har blitt funnet i Norden og i Storbritannia. De eldste funnene skriver seg til en irsk bosetning, Lagore Crannog, datert til siste halvdel av 600-tallet. Bruken av pølsepinner føyer seg altså inn i en vidstrakt og gammel matkultur. I Oslo ser de ut til å dukke opp i funnmaterialet fra 1100-tallet.
I senmiddelalderen spiste folk flest flate brødleiver med lite gluten mens surdeigsbrød bakt i vedfyrt bakerovn var forbeholdt spesielle anledninger. Og gammelt brød ble omdannet til nye retter.
Laggede kar er trekar med en rund eller oval bunnplate hvor man setter sammen en vegg av høvlede staver med innskårne hakk som griper om bunnplaten.
Kvart år lagar masterstudentar ved Museologi og Kulturarvstudier ei utstilling på Historisk museum i samarbeid med Kulturhistorisk museum. Årets utstilling opnar 19. februar.
Ved rydding i en hylle med steingjenstander la jeg en dag merke til en drueklase av stein som lå blant andre dekorelementer av stein til bygninger. Når jeg jobber i gjenstandsmagasinet kommer jeg over gjenstander som vi ikke har så mye informasjon om. Dette kan det være ulike grunner til, men vi ønsker jo å vite mest mulig om de gjenstandene som tas vare på. I tillegg skilte denne gjenstanden seg ut ved at den forestiller mat, og dét en type mat som det ikke var så opplagt at man skulle ha tilgang på i Norge i middelalderen. Nysgjerrigheten min ble selvfølgelig vekket. Dette måtte jeg finne ut av.
Kardemomme, kanel og ingefær er krydder vi gjerne forbinder med kaker og gjærbakst. I middelalderen ble disse krydderne brukt til helt andre ting. Eksotiske krydderblandinger var dyre ingredienser i fine sauser til kjøtt og fisk.
Forberedelsene til det nye Vikingtidsmuseet er i gang
«Gullsporen fra Rød» er en utstilling ved Moss by- og industrimuseum i forbindelse med kommunesammenslåingen av Moss og Rygge kommuner. Utlånet av gullsporen varer fra 3.- 21. januar 2020.
I middelalderen representerte byen noe nytt ― et sted for mer spesialisert arbeid i tillegg til å fungere som lager for landskylden som var forbeholdt kongen, kirken og andre stormenn. I tillegg til spesifikke håndverk, drev byboerne med dyrking av planter, de holdt husdyr, og de hadde tilgang på fiske. Alt dette var viktige deler av middelalderens byliv som skilte seg fra omlandet, også med tanke på mat.
Det var en dag Olav Trygvason gikk til torget i Nidaros. Der møtte han en mann som hadde favnen full av uvanlig store kvannstilker, spesielt for den tiden av året. Kongen tok med seg en slik hjem som en gave til sin dronning Tyra. Tyra, derimot, så ikke på dette som noe verdig henne. Tvert imot så hun det som en verdiløs ting, en hån mot henne og det som opptok henne mest. Hun var opptatt av alle landområdene hun hadde fått i medgift i sitt første ekteskap og som kongen ikke gjorde noe for å få kontroll over. En stusslig kvannestilk var da ingenting for henne! Så hun slo den ut av hånden på kongen og gråt.
Har du også sett det rekonstruerte ansiktet til kvinnekrigeren denne uken? Forskere ved Kulturhistorisk museum er nå i gang med nye undersøkelser av krigeren fra Nordre Kjølen-graven.