Aktuelle saker - Side 2

I året 1616 ble den første trykte kokeboken utgitt i det dansk-norske riket. Den inneholder 100 oppskrifter på retter som ble ansett som sunne og nærende for bedrestilte borgere ved inngangen til en ny tid. Noen av oppskriftene er i nær slekt med middelalderens kokekunst mens andre bærer bud om at endringer er på vei også innenfor matkulturen. En av oppskriftene gir innblikk i En synderlig konst at brende Brendevin aff Rug eller huæde: huilket haffuer ingen luct oc giffuer baade megit oc synderlig smagendis vijn.

Fisk var en viktig fødevare i middelalderen, spesielt på grunn av strenge fasteregler og dette gjaldt for svært mange dager i året. Det var viktig å ha god tilgang på ferskvannsfisk og at den kunne fremskaffes raskt. Derfor ble det bygd kunstige fiskedammer, med to formål: for lagring av levende fisk og for oppdrett av fisk.

Kål nevnes i Olav den Helliges saga hvor Olav finner det mer sannsynlig at Danekongen, Knut, spiser all kålen i England enn at Olav skal underkaste seg ham som konge, hvorpå Knut, når han hører dette skulle likt å vise Olav at han har muskler, ikke kål, innom ribbeina. Aner vi begynnelsen på økenavnet kålhue? Ut fra denne beskrivelsen kan man anta at kål kanskje ikke ble sett på som den mest verdsatte maten. Likevel indikerer både paleobotaniske spor og skriftlige kilder at denne grønnsaken har vært en viktig kilde til mat i middelalderen.  

Belgfrukter, slik som erter og bønner, er gode kilder til plantebasert protein i kostholdet. Disse superplantene tilfører også jorden nitrogen, og de er lette å dyrke. Dette siste punktet var nok viktig for de som bodde i middelalderbyene.  Belgfrukter har vi hatt tilgang på i Norge i lang tid. I vikingtiden hadde man for eksempel bondebønner/hestebønner og gråert; begge typene tilhørende erteblomstfamilien. Ut fra både skriftlige og botaniske kilder vet vi at man dyrket erter også i rurale strøk, men de eldste botaniske sporene av erter her til lands stammer fra Oslo på 1000-tallet, og det ser ut til at denne typen planter har vært vanlige i middelalderbyene.

Artikkelen ble publisert i Klassekampen 5 oktober 2020.

Urban dyrking har blitt populært i hele verden. Men ideen om bønder i byen fantes allerede da de første byene vokste frem i Norge. I middelalderens Oslo, Bergen, Trondheim, Hamar og Tønsberg etablerte byboerne egne grønnsakhager midt inne i byen. Disse hagene har bidratt til å gi de første byboerne viktige næringsstoffer og et balansert kosthold.

Den maten byboerne dyrket selv var fremdeles avhengig av de til dels vanskelige dyrkingsforholdene den norske naturen gir, med litt ulike muligheter for de norske middelalderbyene. Men hvor omfattende var den urbane matauken?  Kildene gir ingen klare svar på dette, og mere forskning behøves. Men urban dyrkning må i hvert fall allerede på 1100-tallet ha vært så viktig at det var nødvendig å regulere den gjennom lovverket.

I forskningsprosjektet FOODIMPACT er middelalderens fiskemat og hva slags fisk som var tilgjengelig for Oslos befolkning i middelalderen blant det vi skal se nærmere på.

I middelalderen ble Oslo gradvis en del av et større internasjonalt handelsnettverk. Byen ble en handelsstasjon (Factorie) for den Hanseatiske liga på 1300-tallet.

Torsk (skrei), som var tørket, var antakelig vår aller viktigste handelsvare. Det viser både arkeologiske og skriftlige kilder. Spørsmålet er hva dette gjorde med tilgangen til og bruk av fisk i de norske byene. Ble det spist mye tørrfisk eller ble det meste eksportert ut av landet? Var lokalfanget fisk viktig i kostholdet? I så fall, hvilke fiskeslag ble spist. Kan de beina vi finner si noe om hvordan fisken ble tilberedt?

Det skal vi forsøke å finne svar på.

I Voluspå heter det at «þá var grund gróin, grænum lauki» — da grodde grunnen med grønne løk. Noen oversettelser på både norsk og svensk tolker dette til at grunnen grodde med grønne planter, urter eller gress, men det norrøne lauki betyr løk. Løk omtales både i sagaene og i runeinskripsjoner. En beinkniv datert til jernalder, funnet i Alversund, har runeinnskriften lina-laukaR. Noe løk vokser vilt, men sannsynligvis har man dyrket løk siden vikingtiden, og man hadde tilgang på, og kjennskap til, flere typer løk så som: Kepaløk, vill-løk, bendelløk (Vestlandet) og seiersløk (Lofoten). Man har også funnet spor av hvitløk i både vikingbosetningen Hedeby (nåværende Tyskland) og i York. I sistnevnte by hadde man også purreløk. Og løk fortsatte å være en viktig matvare da middelalderens byer vokste frem.

Seks års arbeid med viking-DNA er denne uken publisert i Nature.

På Kulturhistorisk museum ligger det mange beskjedne gjenstander som utgjør et vell av kunnskap om mennesker i tidligere tider. I arkeologiske utgravninger i middelalderbyene dukker det opp en mengde dyrebein.På mange av dem er det spor etter saging og kutting. Av mange av dem ble det laget kammer, spinnehjul, spillebrikker, knivskaft og nåler, men vi finner også det som ble kastet vekk eller glemt etter at disse tingene ble laget. Blant beina finnes også rester av mat. 

Et tvilsomt funn med et brokete rykte har endelig blitt bragt frem i lyset, og Gjermundbu-hjelmen er ikke lenger den eneste vikinghjelmen i verden!

Førsteamanuensis i arkeologi Marianne Hem Eriksen har blitt tildelt et Starting Grant på 1,5 million euro fra det europeiske forskningsrådet med prosjektet ‘Body-Politics: Personhood, Sexuality, and Death in the Iron and Viking Ages’ I årets tildeling.

Artikkelen ble publisert i Klassekampen 27.7.2020

En tidlig form for fjellstue sørget for mat på bordet og en seng å sove i for både konge og pilegrim på vei over Dovrefjell.

En gang på slutten av 800-tallet ble det oppført en 200 m2 stor hall midt oppe på høyfjellsplatået på Dovre. Den staselige bygningen må ha vært synlig på lang avstand. Hallen ble supplert med minst fire andre hus, og fjellgården var antakelig i bruk helt til svartedauden. Hva slags sted var dette?

Etter to lange år innsvøpt i stillaser er Historisk museums hovedbygning i Frederiksgate igjen opp i dagen, i fordums prakt.

Både humle og pors er planter som ble brukt som smakstilsetning ved ølbrygging. Pors er den av plantene som har blitt brukt lengst til dette formålet. Dette er en krydderplante som vokser vilt i Norge, og da spesielt i myrområder. Den blir stort sett 30-80 cm høy. Vi vet ikke sikkert om den ble dyrket i middelalderbyene eller om man sanket planten, men paleobotaniske spor forteller oss at den i hvert fall var i bruk der. Både i Oslo og Trondheim har man funnet rester av pors datert til 1000-tallet, men enkelte dateringer går lenger tilbake enn dette. Det vil si at planten var i bruk før byene kom til. Fra Bergen har man spor etter pors brukt til øl-brygging fra 12-1300-tallet.

Mykje har skjedd med runesteinar i Noreg sidan dei fyrst vart reist. Her er nokre døme frå livet til tre kjende runesteinar som no høyrer til samlingane ved Kulturhistorisk museum.

Hundorp på Østlandet er i sagalitteraturen omtalt som et av de viktigste hedenske kultstedene i sen vikingtid. Nå skal området scannes med georadar for første gang.

Melkemat har lange tradisjoner i Norge, både i byene og på landsbygda. I middelalderbyene fantes det fjøs midt inne i bykjernen. Her kunne man få kortreist melk fra både kyr, sauer og geiter.  Det er funnet rester av flere slike fjøs i gamlebyen i Oslo, og et høyt innslag av bein fra kyr som har fått bli gamle før de ble slaktet tyder på at mange ble holdt som melkeprodusenter.

For første gang på over hundre år skal et vikingskip graves ut i Norge. Gjellestadskipet kan gi helt ny kunnskap om vikingtiden – takket være moderne teknologi og nye arkeologiske metoder.

Tre håndskriftsamlinger med matoppskrifter som er skrevet på norrøne språk er bevart fra høymiddelalderen. Både formen og innholdet i disse oppskriftene tilsier at de er skrevet for folk som hadde råd til å spise kylling. Det var ikke hverdagskost.

Skulle man lage langkokte retter i middelalderen var det sannsynlig at man ville brukt en gryte av kleberstein til å tilberede maten. Kleberkarene, og kleberstein i seg selv, er veldig anvendelige og ble mye brukt både i vikingtiden og i middelalderen. Fra middelalderens Oslo har vi mange spor etter denne populære ”kasserollen”.  

Laggede kar er trekar i forskjellige størrelser som har blitt brukt til oppbevaring av ulike typer mat. Disse karene består av en bunnplate med flere utskårede og høvlede staver med en svakt konkav innside og konveks utside som er festet i bunnplaten. Sammen utgjør disse stavene veggen på karet. Laggen er det innskårne sporet i bunnen av stavene hvor de festes til bunnplaten. Når treverket er godt trutnet og stavene står støtt inntil hverandre, blir karene vanntette.

Laggede kar hadde også gjerne én eller to ørestaver; det vil si staver som stakk høyere opp enn de andre. Disse kunne brukes enten som håndtak å gripe tak i eller som feste til en hank og til lokket hva det laggede karet var utstyrt med dette.

Rundt veggen på karet gikk en gjord, et bånd, som holdt karet sammen med en lås.

Når vi nå har åpnet dørene igjen, følger vi myndighetenes forskrifter for å ivareta publikum og ansattes helse og sikkerhet.

I 2016 overtok Kulturhistorisk museum samlinga etter den norske eventyraren og handelsmannen Oscar Mamen. Museet starta straks å digitalisera samlinga for å kunna forska på henne. Sjølv før KHM overtok samlinga, har ho vekt stor interesse i utlandet.

Når du hører ordet pølsepinne tenker du kanskje på grillpinner man spikker når man er på tur i skog og mark og trenger et redskap til å grille pølsa over bålet. Middelalderens pølsepinner har derimot hatt en helt annen funksjon, skjønt de kan ha vært, slik navnet tilsier, knyttet til pølser og pølsemaking. Dette er riktignok en av flere tolkninger av disse pinnene, som også kan ha vært benyttet til blant annet tekstilhåndverk.  

Pølsepinner har blitt funnet i Norden og i Storbritannia. De eldste funnene skriver seg til en irsk bosetning, Lagore Crannog, datert til siste halvdel av 600-tallet. Bruken av pølsepinner føyer seg altså inn i en vidstrakt og gammel matkultur. I Oslo ser de ut til å dukke opp i funnmaterialet fra 1100-tallet.

I senmiddelalderen spiste folk flest flate brødleiver med lite gluten mens surdeigsbrød bakt i vedfyrt bakerovn var forbeholdt spesielle anledninger. Og gammelt brød ble omdannet til nye retter.