Konservator Sanchita Balachandran forklarer i en artikkel hvordan alle konserveringsavgjørelser må være basert på kunnskaper om materialene, og levningenes historie og kontekst. Men også en personlig og empatisk respons på de humanistiske og immaterielle aspekter levningene representerer. Hun runder av med følgende ord:
Finally, we must acknowledge that while our conservation interventions can change human remains, they also have the power to change us; this acknowledgement would challenge the insistence upon scientific objectivity and emotional distancing that has been a principle in the field for the last several decades.
Hun har jobbet mye med konservering av menneskelige levninger, og gjennom erfaring deler vi det samme syn. Det er altså ikke bare meg.
Objektivisering?
Jeg var i London for et par uker siden. Jeg fikk et møte med Daniel Antoine, en av kuratorene for utstillingen Ancient lives, new discoveries. Han forklarte at de i utstillingen konsekvent brukte navnet på den døde eller en beskrivelse (som young man), aldri mumie. De mente at ordet mumie bidro til objektivisering av den døde. De ønsket å fokusere på det menneskelige, at publikum skulle få en tilknytning til personen, det mennesket som en gang hadde levd, og ikke en myteomspunnet gjenstand. Dette lyktes de med, de fikk en god respons fra publikum om at utstillingen fjernet avstanden i tid og sted, det ble et møte mellom mennesker.
Siste nytt
Flyttingen av Dismutenibtes gikk bra! Hun ligger nå i kisten på et arbeidsbord, dekket av et stort ark silkepapir. Jeg har avsatt et eget rom til konserveringen, et rom der ikke alle har adgang, den egentlige konserveringslab'en er for åpen og har for mye gjennomfart.
I morgen starter første del av dokumentasjonsprosessen. Da kommer Magne Samdal og Steinar Kristensen, med masterstudenten Anissa Naguib Leerberg, for å gjøre de første opptakene med fotogrammetri. Dette er for å få en god dokumentasjon før avdekking og konservering.