English version of this page

Gamle norske tradisjonar

Dei kristne gravferdstradisjonane i Noreg har endra seg mykje berre i løpet av eit par generasjoner.

Bildet kan inneholde: hus, bygning, tre, hytte, hjem.

Tidlegare var gravferder sterkt knytt til med skikkar som gjekk mange hundre år tilbake. Lat oss sjå på eldre skikkar i Østfold.

'Likferd' var det vanlegaste ord for gravferd i Østfold. Kroppen til den døde skulle på ei siste reise saman med slekt og vener  frå heimen til kyrkja eller kyrkjegarden.

Før den døde forlet heimen skulle han 'liggje på likstrå' ein stad der familie og vener kunne ta avskjed. I 1955 skreiv nokon frå Rakkestad at:

"Når en av husets folk var død, ble et par grannekoner tilkalt og et for anledningen sammenspikret bord med to bukker under satt opp. Som underlag ble laget en halm- eller fjærpute. På likets bryst ble anbrakt en salmebok. Så ble liket dekket til med et laken. Så ble det båret ut på låven eller et annet høvelig rom i uthusene. Noen lot det bli stående i bryggerhuset, hvor det kanskje var vasket."

I samband med likferd blei det som oftast halde 'fønnekveld' der naboar som var i 'bearlaget' blei invitert til mat og drikke. Då Kristian Andersen Sikkeland døydde i 1923 på Slettevold, Varteig, blei det servert middag til 200 menneske. Menyen bestod då av fiskepudding med rekesaus, steik, raudvin og dessert.

Den døde skulle "syngjast ut" av heimen:

"Først ble det sunget en salme, og så holdt en troende mann en kort tale. Etterpå ble en salme sunget igjen. Mange nyttet nu anledningen til å se likets ansikt for siste gang. Så ble lokket lagt på og spikret eller skruet fast. Det var gjerne snekkeren som hadde gjort kisten, som gjorde det. Dernest ble kransene lagt på - kanskje ledsaget med noen ord av giveren. Enkelte kranser ble festet med spiker til kistelokket, for at de ikke skulle falle av under transporten. Men de som ikke fikk plass på lokket, tok de pårørende med seg til kirken. Forresten var det i eldre tider ikke alminnelig med kranser som det er nu."

– i Amundsen. "Alle like, både fattige og rike? : død og begravelse i Østfold-tradisjonen". 1990:26

Blomar var ikkje vanleg. Den vanlegaste måten å vise respekt under likfølgjet var å strø granbar langs ruta. Dersom det var eit ungt menneske som døydde, blei grantoppane brekt for å symbolisere eit brote liv. Ein heidersport blei ofte laga av bar og plantelenkjer med forbokstavane til den døde i.

Inntil det 20. hundreåret var det vanleg at den døde låg gravlagd med hovudet mot vest og ansiktet mot aust, slik at han kunne sjå mot soloppgangen og oppstoda på domens dag. I ein lang periode blei det lagt lite vekt på dette, men skikken er no i ferd med å kome tilbake.

Publisert 24. mars 2020 12:13 - Sist endra 18. mai 2020 08:26