English version of this page

Bredøksen fra Langeid

I vikingtidens siste fase fremavles en øksetype beregnet kun for strid, bredøksen. Strømlinjeformet og elegante, men samtidig et hardtslående drapsredskap. Bredøksen ble en rival til sverdet som krigerens fremste statussymbol.

Grav 8 - praktsverd og bredøks

I 2011 ble et gravfelt oppdaget under arkeologiske utgravninger ved Langeid i Setesdalen. Det skulle vise seg å inneholde flere titalls flatmarksgraver fra den senere delen av vikingtid. Grav 8 var en av de mest bemerkelsesverdige. Den hadde kraftige stolpehull i hjørnene, kanskje fra et overbygg. En likkiste i tre ble funnet, men viste seg å være nærmest tom - en skuffelse for arkeologene selvsagt. Dette endret seg derimot når man fortsatte gravingen like på utsiden av kisten. Langs kistens ene langside lå et praktfullt sverd, og ved den andre en stor bredøks.

Konserveringen

Langeidøksens blad var relativt komplett, gledelig nok også de sårbare egghjørnene. Skader i overflate og kanter ble sikret og limt, før avleiringene av jernkorrosjon kunne fjernes ved mikrosandblåsing. På øksen var noe så sjelden som deler av skaftet bevart i form av en 15 cm lang trestump. Før annen behandling ble øksen derfor frysetørket for å redusere faren for krymping av treverket. Rundt skaftstumpen satt et beslag av kobberlegering, og det var dette som hadde bevart treverket. Kobber er bakteriedrepende og hindrer forråtnelse. Skaftbeslaget i seg selv var kun en halv millimeter tykt, sterkt korrodert og knust opp i mangfoldige biter. Disse måtte møysommelig limes sammen.

Øksebladet renses fram ved mikrosandblåsing. Foto: Brynjar Sandvoll, KHM/UiO.

Skinte som gull

Ved nærmere undersøkelse og XRF-analyse (røntgenfluorescens)kunne det stadfestes at øksens skaftbeslag bestod av messing, en kobberlegering med mye sink. I motsetning til kobber og bronse, som er rødlige metaller, er messing tydelig gult. Messing som er fri for korrosjon ser ut som gull, og i vikingtiden var nettopp det viktig. Sagaene forteller at praktfulle var de våpen som skinte i gull, et helt tydelig ideal. Arkeologien viser derimot at de fleste av vikingtidens gullbeslåtte våpen i realiteten var dekorert med messing, et slags fattigmanns gull.

En rekonstruksjon som viser hovedtrekkene ved øksen utforming. Illustrasjon: Vegard Vike, KHM/UiO.

Øksen får status

I motsetning til jordeiende stormenn som markerte sin samfunnsposisjon ved å ha sverdet som våpen, måtte de mindre bemidlede ta til takke med å benytte redskapsøksen til strid. Slik ble øksen lett å forbinde med den jordløse arbeidskaren, huskaren. I siste del av vikingtiden endret dette seg noe når bredøksens tidsalder tok til. Denne rendyrkede stridsøksen kunne være stor, men var også tynnsmidd i bladet og dermed relativt lett. Bredøksen gav øksekrigeren et drapsredskap verdig en profesjonell kriger. Slike øksekrigere ble sett på med fryktsom respekt, og kunne etter sigende kappe hodet av en okse med ett enkelt hugg. De satte sitt preg på Knut den mektiges krigerfølge av huskarler, Tingliden, og deres ry gjorde dem etterspurt helt ned til Middelhavet. I det bysantinske riket tjenestegjorde de som høyt aktede leiesoldater i den såkalte Væringegarden, keiserens personlige vaktstyrke.

Røntgenbilde av øksen. — En sammenstilling av to røntgenbilder. Man kan se bladets fortykningen bak eggen og et påsatt eggstål. I skaftstumpen kan man se stiftene som holdt fast skaftbeslaget. Røntgenfoto: Vegard Vike, KHM/UiO.

Arkeologen Jan Petersen plasserte bredøksene som type M i sin våpentypologi. Type M kommer inn i siste halvdel av 900-tallet og fortsetter opp i middelalder. Bredøksen fra Langeid har en noe videreutviklet form, som passer med gravens datering til første halvdel av 1000-tallet. Bredøksen fra Langeid er stor. Med en egglengde på litt over 25 cm og en opprinnelig vekt av øksebladet på ca 800 gram (nå 550 gram) er dette tydelig en tohåndsøks. Vekten er allikevel lavere enn for mange av redskapsøksene som ble tatt i bruk som våpen. Skaftet på en tohånds bredøks var omkring 110 cm, basert på et fåtall arkeologiske funn og enkelte samtidsavbildninger. Dette er kortere enn mange forestiller seg. Metallbeslag på skaftet er ikke vanlig for norske øksefunn, men i hvert fall fem andre tilfeller forekommer ved Kulturhistorisk museum. Mer kjent er tre slike økser funnet i Themsen, utstilt ved Museum of London.