Hodene på loftet
De tilsammen 20 vokshodene på Kulturhistorisk museum var i mange år stuet vekk på museumsloftet. De ble betraktet mer som inventar enn gjenstander, og informasjon om deres opphav og historie var ikke blitt tatt vare på. Som museumshistoriske objekter har de gjennom årenes løp fra tid til annet blitt brukt i utstillinger, og i nyere tid har de fått en mer skånsom bevaring i museets magasiner og blitt gitt museumsnumre. Og nå har endelig opplysninger om hvordan de kom til museet blitt oppdaget. Svaret på vokshodespørsmålene fant vi selvfølgelig i museets hukommelse: arkivet.
Oskar Langerud og museumsgjenstander
Blant de gulnede håndskrevne brevene i Etnografisk museums arkiver fra året 1923, oppdaget vi disse vokshodene omtalt i et brev fra den norske forretningsmannen Oskar Langerud som drev trelastvirksomhet fra Hamburg. Langerud hadde flere interesser enn tømmer, og ved siden av forretningene drev han blant annet med kjøp og salg av museumsgjenstander. Tilgangen på denne type "varer" var stor, for i mellomkrigstidens Tyskland var mange museer tvunget til å stenge av forskjellige årsaker.
I Langeruds brev leser vi altså at han hadde kommet over en rekke etnografiske gjenstander fra et nedlagt museum i Partenkirchen som han nå ønsket å skjenke til Etnografisk museum. I tillegg, skrev han i brevet datert 20. september 1923, hadde han disse 20 hodene i naturlig størrelse fra samme sted.
Tøfler og bumeranger
Etnografisk museums bestyrer syntes tilbudet var såpass interessant at han like etter ba om permisjon for å ta gjenstandene i Hamburg i nærmere øyensyn. Besøket var vellykket, og bestyreren ville gjerne ta imot både skotøy, klær, køller og bumeranger fra mange verdenshjørner. Museets samling ble straks forøket med 183 etnografiske gjenstander (UEM29245-29428), og med på lasset kom også de, til nå, mystiske vokshodene.
Voksmuseer rundt 1900
I dag oppleves denne type fremstilling av mennesker fremmed og ubehagelig, men rundt århundreskiftet var voksfigurer nært knyttet til datidens "vitenskapelige" raseforskning og forestillinger om andre kulturer. I Berlin fantes det for eksempel et eget voksmuseum drevet av familien Castan, Castan's Panopticon, opprettet i 1869. Museet viste frem dødsmasker og voksfigurer av historiske personer, men stilte også ut makabre og groteske motiver som anatomiske avvikelser, torturmetoder og — i egne, avskjermede avdelinger — erotiske scener. Høyst populært var voksfremstillingene av mennesker fra fjerne verdensdeler.
Museumshistoriske vokshoder
I Europa på begynnelsen av 1900-tallet dabbet forøvrig interessen for denne type fremstillinger ut. Grunnen var en økende bruk av illustrasjoner i dagspressen samt fremveksten av kinoer med levende bilder, men også på grunn av en tiltagende moralsk kritikk. Castan's Panopticon måtte stenge dørene i 1922, nettopp ett år før disse 20 vokshodene ble skjenket fra Oskar Langerud til Etnografisk museum i Kristiania. Som museumshistoriske gjenstander har de fått sin plass i magasinene sammen med museumsgjenstandene, og nå har de altså blitt tilført informasjon om hvordan de i utgangspunktet havnet her i vårt museum.