En stor Sjældenhed fra Fiskumvannet
Da Fiskumøksa ble innlemmet i samlingen ved Universitetets Oldsaksamling var katalogteksten ennå ikke lett tilgjengelig for publikum. En lang tradisjon for publisering av museets tilvekst startet først i 1866, i Årbok for Foreningen til norske fortidsminners bevaring. Dermed ble Fiskumøksa først publisert av antikvar og arkeolog Nicolay Nicolaysen i verket Norske Fornlevninger i 1862–1866. Han skrev: "I Fiskheimsvandet blev af en fisker i 1780–1790 funden en øxehammer af sten (C1836)". Fiskumøksa ble aksesjonsført i Oldsaksamlingens hovedprotokoll i 1853. Den gangen var det så viktig å registrere nye innkomne oldsaker i protokollen at det var Oldsaksamlingens første bestyrer, professor Jakob Rudolf Keyser, som førte inn opplysningene om øksen. Den vakre håndskrevne teksten forteller litt om bakgrunnen for hvordan øksen fant sin vei til Christiania.
En Øxhammer af Sten (Prøvesten) ... Arbeidet overordentlig fint og nøiagtigt, saaledes at Stykket maa anses for en stor Sjældenhed i sit Slags; fundet for længere Tid tilbage i Fiskumvandet af en Fisker og foræret til den lærde Strøm, der igjen forærede den til Berglæge Thorstensen paa Kongsberg, i hvis Bo Bergraad Petersen kjøbte den (f. 10 Spd.); ved Auktion efter ham blev den igjen kjøbt af Adjunkt Falkenberg i Laurvig, der (i 1853) forærede den til Samlingen.
Fiskerens navn er dessverre ikke kjent, men to andre navn kan spores. "Den lærde Strøm" må ha vært presten Hans Strøm (1726–1797). Han kom til Eiker som sogneprest i 1779 og i 1784 publiserte han en topografiske beskrivelse for Eiker, Physisk–Oeconomisk Beskrivelse over Eger–Præstegiæld i Aggerhuus–Stift i Norge. I denne boken nevner Strøm et par funn fra jernalder, og skriver om sagaene, men ikke noe om steinalder eller gjenstander laget av stein. Det tyder på at Fiskumøksa ble funnet etter at boken var klar til publisering, og funnåret kan derfor være tidligst i begynnelsen av 1780-tallet, slik som Nicolaysen skrev. "Bergraad Peter Petersen" (1767–1850) var bergmester og direktør for Fritzøe Jernverk, senere stortingsmann. Da han døde ble det holdt auksjon, og øksen ble kjøpt av adjunkt Falkenberg, som leverte den til Oldsaksamlingen. Oldsaksamlingen sendte takkebrev 4. februar 1853 etter mottagelsen av Fiskumøksa.
Fiskumøksa var gjennom flere ledd endelig kommet fram til Oldsaksamlingen, i god tid før professor Oluf Rygh publiserte det store arkeologiske plansjeverket sitt, Norske Oldsager, i 1885. Avbildningene i dette verket danner ledetyper i arkeologien, slik at gjenstander fortsatt gjerne blir beskrevet med henvisning til et av disse eksemplarene. Ledetypene identifiseres med R-nummer fordi det er Ryghs verk. Den elegante og komplette øksen ble ledetypen R35 for "den saakaldte baadformede Øxe".
Båtøkser med europeisk bakgrunn
Fiskumøksa hører til typen båtøkser, økser med båtlignende form. Båtøksene er et kjennetegn for snorkeramiske kulturer som opptrer over store deler av Europa til øvre Volga i øst, og fra Alpene i sør til Sør-Finland i nord. Kulturen knyttes ofte til utbredelsen av indo-europeiske språkgrupper. I Norden benyttes ulike betegnelser for å markere regionale varianter slik som jysk enkeltgravskultur i Danmark og båtøkskultur i Sverige. I Norge kalles det svensk-norsk stridsøkskultur, og dateres til 2800–2400 f.Kr., mellomneolitikum. Stridsøkser har særlig tett utbredelse rundt Oslofjorden og langs Skagerak.
I Norge var stridsøkskulturen del av større kulturelle relasjoner med det europeiske fastlandet, og det vises ved den karakteristiske formen med forhøyet skafthull (skaftholk) og rygglist som imiterer en støperand, som på støpte kopperøkser fra Sørøst-Europa. På Balkan ble metall tatt i bruk over 1000 år før Skandinavia. Øksens glatte og skinnende overflate forsterker inntrykket av at den er fremstilt med en metallgjenstand som forbilde.
Hvordan ble Fiskumøksa fremstilt?
Morten Kutschera er en arkeolog som har fremstilt mange moderne kopier av redskaper fra steinalderen. Han laget en båtøks lik Fiskumøksa i 2012, bare på grunnlag av fotografier. Råstoffet, sort basalt av høy kvalitet, ble hentet fra toppen av Jonsknuten, 20 km vest for Fiskumvannet. Kutschera begynte med å grovhogge emnet av basalt med knakkestein av kvartsitt, finpusset med hammer og meisel av elggevir, boret skafthullet med diamantkjernebor, og prikkhogde deretter med store flintbiter til øksen begynte å ta form. Til slutt slipte han, først med moderne slipeplate og bryner, og til sist med sandpapir. Bare boringen tok flere timer selv med effektive moderne redskaper. Det å lage polerte basaltiske steinøkser med en så forseggjort form og blank overflate på rent steinaldervis må ha vært svært krevende, både tidsmessig og teknologisk. Nettopp slik møysommelig innsats ga Fiskumøksa høy verdi, og imponerer også oss som har sett den etter at den ble hentet opp av vannet for 160 år siden.
Ofret i vann
Fiskumvannet ligger i jordbrukslandskapet nord for den store innsjøen Eikeren, der det er kun 25–30 km fra Oslofjorden i øst og under 20 km til fjellområdene rundt Jonsknuten i vest. Eiker var et attraktivt bosted for folk i hele steinalderen, og allerede for 10 000 år siden bosatte folk seg i området ved dagens Fiskum prestegård (Andre funn fra Fiskum pdf, C58429, C20621, C34432/a, b, d). Den gangen lå boplassen ved strandkanten og overflaten av fjorden lå godt over og utover dagens Fiskumvann. Fiskumvannet ble en innsjø først i eldre bronsealder, 1500 f.Kr., da havnivået hadde sunket til under 20 m over havet. Fiskumøksa ble lagt i vannet mens Fiskumvannet var del av en lang og smal fjordarm som arkeolog Gaute Reitan har kalt Eikerfjorden:
“... sjøen og saltvannet sto som smale, sprikende fjorder langt inn i de lavtliggende dalførene på det sentrale Østlandet gjennom hele yngre steinalder. Én fjord gikk opp Drammenselva, og delte seg ved Hokksund. Herfra bøyde en fjordarm av mot vest, inn til Fiskumvannet og Eikeren, og videre mot sørøst helt til Hof i Vestfold." (Reitan 2005: 9–10)
Siden vi ikke vet nøyaktig hvor øksen ble funnet, er hele vannet et mulig funnsted. I yngre steinalder måtte en ha rodd langt ut på Eikerfjorden for at øksen skulle havne i dagens Fiskumvann. Det er lite fristende å tro at øksen simpelthen ble mistet ved uhell, kanskje er det mer logisk å tenke at den med hensikt ble senket på dypt vann. Fiskumøksa skiller seg godt fra andre økser ved å være usedvanlig godt bevart og ved å være svært forseggjort. Av alle disse grunner kan Fiskumøksa gjerne være et offerfunn fra bondesteinalderen.
En takk til Morten Kutschera for opplysninger om replikering av Fiskumøksa. Mer om Kutscheras arbeid kan leses her.
Litteratur
Nicolaysen, N. 1862–1866: Norske Fornlevninger. Carl C. Werner & Comp's Bogtrykkeri, Kristiania.
Prescott, C. 2015: Steinalderkulturer (https://www.norgeshistorie.no/yngre-steinalder/mennesker/0206-steinalderkulturer.html)
Reitan, G. 2005: Neolitikum i Buskerud—skikk, bruk og erverv i et langtidsperspektiv. Hovedfagsavhandling i nordisk arkeologi, IAKH, Universitetet i Oslo.
Rygh, O. 1885: Norske Oldsager. Forlaget Cammermeyer, Christiania.
Strøm. H. 1784: Physisk–Oeconomisk Beskrivelse over Eger–Præstegiæld i Aggerhuus–Stift i Norge. Eiker Digitale Bibliotek
Østmo, E. og Hedeager, L. (red.) 2005: Norsk arkeologisk leksikon, Pax Forlag A/S, Oslo.
Fiskumøksa – en internasjonal «stridsøkskultur» i yngre steinalder
Kulturhistorie på Eiker i 2012