Det romerske pantheon (gudene som ble tilbedt) korresponderte i stor grad til det greske. Her finner vi skikkelser som den store og mektige Jupiter (Zevs), samt hans kone Juno (Hera), deres datter, den kløktige Minerva (Athene), kjærlighetsgudinnen Venus (Afrodite), jaktgudinnen Diana (Artemis), Apollon, budbringeren Merkur (Hermes) med flere. Gudene for en romer var «krefter», «makter» som det gjaldt å billige og å holde tilfredse, slik at alt skulle gå godt og man fikk lykke med på ferden eller en god avling. Gudenes velvilje tenkte man kunne oppnås ved ofringer og andre nedarvede kultiske praksiser. Alle betydningsfulle valg måtte tas med hensyn til gudenes mening, som ble tolket ut av påståtte tegn man fikk i forbindelse med ofringer eller naturfenomener.
Statsreligion
Den romerske religionen var statlig og offentlig, det vil si at den påla deltagelse i offenlige riter og seremonier, og at ansvaret for religionen lå i det offentlige, hos de politiske myndighetene. Presteskapet var forebeholdt den politiske eliten og å være prest var en prestisjetung stilling. I tillegg til ofringene som foregikk i templene, som kunne være seremonier der man ofret større dyr som okse eller sau, utførte herren over en husstand (pater familias) små ofre av kaker, vin, blomster eller røkelse på alteret hjemme, til ære for husstandens beskyttende ånder.
Keiserkult og andre religioner
Den romerske keiseren var samtidig øversteprest (pontifex maximus) og selv ansett som gud. Keiserkulten begynte uoffisielt under Augustus og offisielt etter hans død, og ble en dominerende faktor i romersk religiøsitet med politiske implikasjoner. Påbud om å tilbe keiseren var en praksis som ble brukt i de erobrede områdene for å konsolidere romersk herredømme. Hva angikk de allerede eksisterende lokale polyteistiske religionene ble de gjerne slått sammen med den romerske i en slags synkretisme, der lokale guder ble identifisert som varianter av de romerske. Noe lokal religiøs praksis kunne bli slått ned på av romerne.
Polyteisme og keiserkult utgjorde et problem for tilhengerne av monoteistiske religioner, som ikke ville delta i utfoldelsen av den offisielle religionen. Jøder i Romerriket fikk stort sett lov å praktisere sin egen religion, men forfølgelser kunne forekomme i bestemte situasjoner; kristne ble til tider svært hardt forfulgt for å nekte å tilbe de romerske gudene, og spesielt for å nekte å delta i ritene som involverte tilbedelse av keiseren. I 313 e. Kr. ble kristendommen imidlertid gjort lovlig i Romerriket, og senere ble den selv overtatt som den nye romerske statsreligionen.
Kilder
- Garnsey, Peter et al. 2015. The Roman Empire. Economy, Society and Culture. Berkeley: University of California Press
- ‘Romersk religion’, Store norske leksikon. https://snl.no/romersk_religion (lest 06.06.2024 10:52)