Bysants var opprinnelig navnet på en by, som lå der vi i dag finner Istanbul. Denne byen ble i 324 e. Kr. residensby for Romerrikets keiser Konstantin (324–337 e. Kr.), som oppkalte den etter seg selv, og byen ble hetende Konstantinopel (gresk: Κωνσταντινούπολη). Den kaltes også på latin Nova, eller altera, Roma – det nye, eller det andre, Roma. Konstantin bragte med seg mye av kunsten fra Roma til det nye Konstantinopel.
Etter at den vestlige og østlige delen av Romerriket ble splittet i to forskjellige keiserdømmer i 395 e. Kr., forble Konstantinopel sentrum i Øst-Romerriket, etterhvert også kalt Det bysantinske riket, eller bare Bysants (etter hovedstaden Bysantions tidligere navn.) Her snakket folk først og fremst gresk, og kirkens språk i dette området var også gresk. Latin forble administrasjonsspråk frem til 600-tallet e. Kr., da gresk overtok også på det området.
I motsetning til Vest-Romerriket, varte Øst-Romerriket gjennom mye av middelalderen, helt frem til Konstantinopel ble erobret av Osmanene i 1435 og innlemmet i Det osmanske riket.
På sitt største, under keiser Justinian I (527–565 e. Kr.), strakte Det bysantiske riket seg fra Cordoba i vest til Antiokia og Jerusalem i øst, og omfattet dagens Italia, deler av Balkan, dagens Hellas og Tyrkia, så vel som deler av Det hellige land og Egypt, samt nordkysten av Libya, Tunisia og Algerie.
Religion og kunst
I 313 e. Kr. hadde keiser Konstantin gjort kristendommen lovlig i Romerriket. I 391 stengte keiser Theodosius I (379–395 e. Kr.) alle hedenske templer og de tilhørende ritualer og festivaler ble gjort ulovlig. Etterhvert ble kristendommen statsreligion. Varianten som så utviklet seg i Det bysantinske riket kalles ortodoks kristendom, og den satte sitt preg både på Det bysantinske riket som sådan og på bysantinsk kunst.
I 1054 kom det til et skisma, altså en splittelse, mellom Øst-Kirken (den ortodokse, som var den rådende kristendommen i Bysants og mye av Øst-Europa på den tiden), og Vest-Kirken (den katolske). Kirkekunstens utvikling gjennom århundrene ble påvirket av det politiske og religiøse skillet mellom øst og vest.
Den østkirkelige og bysantinske kunsten kjennetegnes særlig av hellige bilder kalt ikoner (gresk: eikon, bilde), stiliserte avbildninger av Kristus, Maria og andre hellige personer og hendelser. Disse kunne være mosaikker eller veggmalerier, men også frittstående kunstverk malt på tre- eller metallplater, eller på andre materialer. Tradisjonen for ikonkunst finnes fortsatt, særlig i Hellas, Øst-Europa og Russland, og den vanligste formen er ikoner malt på forgylte treplater. Typisk for ikonene er at den hellige avbildes rett forfra, og ser på den som ser på ikonet.
På 700- og 800-tallet ble det bysantinske samfunnet rystet av en politisk-religiøs konflikt, nemlig ikonoklasme-bevegelsen, som kom i to bølger fra keiserlig hold mellom ca. 730 og 843 e. Kr. Ikonoklasme kommer fra gresk og betyr «bilde-knusing». Bevegelsen forbød det å lage og å ære bilder av Kristus og de hellige, og i forbindelse med dette ble en hel del kirkekunst ødelagt. Striden endte til slutt med at de som var for bruken av ikoner, under ledelse av regjerende keiserinne Theodora (842 – 856 e. Kr.), vant frem.
Keiserne
Keiserne av Bysants, som var oppdragsgivere for mye av kunsten, så seg selv som arvtagere etter de romerske keiserne, mens de samtidig etter Konstantin hadde en svært viktig rolle i kirkelig sammenheng.
Mens man i Vesten hadde paven som overhode for kirken, var det i Bysants keiseren som ble sett på som utvalgt av Gud – han hadde makt til å innkalle kirkemøter, utstede bindende dogmatiske (altså læremessige) erklæringer og utnevne patriarker og metropolitter (overordnede biskoper i den ortodokse kirke). Han ga regelmessig lover om kirkelige anliggender.
De mest berømte bysantinske keiserne er Konstantin I., som konverterte til kristendommen, Theodosius I., som fikk etablert et omfattende lovverk (Codex Theodosianus) og Justinian I. som utvidet Det bysantinske riket betydelig og utviklet lovverket med sin Codex Juris Civilis.
Kilder
- Mango, Cyril (red.) 2002. The Oxford History of Byzantium. Oxford: Oxford University Press
- Karlin-Hayter, Patricia. «Iconoclasm» in Mango 2002, 153–162.
- «Bysants», Store norske leksikon (lest: 09.04.2024 14:23)