Selv om det forekommer eksemplarer fra andre områder, har størstedelen av samlingen Jones donerte, sin opprinnelse på nordkysten av det nåværende Peru. Dette er et område som var bebodd av ulike samfunn og kulturer før Inkariket tok kontroll på 1470-tallet, alle karakterisert ved avansert håndverk og kunstnerisk utfoldelse.
Arkeologisk utforskning av denne regionen begynte i første del av det 20. århundre, men det var først med oppdagelsen av den innholdsrike graven til «Lorden av Sipan» i Huaca Rajada i 1987, i dalføret Lambayeque, at større prosjekter ble iverksatt som ga en forståelse av Moche-samfunnets sosiale organisering og materielle kultur. Siden har funnene fra en rekke utgravninger bekrefter at dette samfunnet var karakterisert ved et sterkt sosialt hierarki, noe som blant annet viser seg i gravleggingspraksis.
Samleren Henry M. Jones
Det er ikke kjent hvorfor Henry M. Jones bestemte seg for å donere samlingen sin til Etnografisk museum 19 år etter at hans tjenesteperiode i Norge var avsluttet. Trolig ble samlingen anskaffet mens han tjenestegjorde som Generalkonsul i Lima fra 1894 til 1898.
.png)
På andre halvdel av 1800-tallet ble mye kapital fra den guano-baserte gjødselindustrien i Peru investert i utviklingen av sukkerplantasjer på nordkysten. Gjennom dette ble en rekke prekolumbiske bosettinger og gravanlegg oppdaget. Perioden var en gullalder for private samlere som hentet ut og omsatte store mengder gravgods. Som de fleste museumskolleksjoner fra dette området, består Jones-samlingen hovedsakelig av finere keramikk, utformet og dekorert i en distinkt regional stil. Utvalget av gjenstander i samlingen forteller at Jones har hatt en spesiell interesse for såkalte «portretthoder» og for gjenstander som produserer lyd.
Portretthoder og politisk organisering
Keramikkgjenstander med portretter av gjenkjennbare individer er unike blant gjenstander fra prekolumbisk Amerika. Beholdere og kar med slike portretter har sin opprinnelse i den sydlige delen av Moche-regionen. Med utgangspunkt i en større samling identifiserte arkeologen Christopher Donnan 750 individer som var portrettert på keramiske gjenstander laget ved hjelp av prefabrikkerte former. Noen av disse stormennene bar samme klær og utsmykning på ulike portretter, andre hadde varierende tilbehør (hodepryd, ansiktsmaling eller klær) på ulike portretter fra ulike tidspunkter i sitt liv. Enkelte individer er fremstilt så tidlig som i tenårene, noe som tyder på at politisk makt gikk i arv. En forklaring på det store antallet avbildede dignitærer er at området var kontrollert av selvstendige høvdingdømmer forbundet med hverandre gjennom allianser, handel og en felles kosmologi. Dette bildet bekreftes av historiske overleveringer som ble nedtegnet i spanske krøniker i det 16. århundre.
Det andre fokuset i Jones’ samling er instrumenter fra ulike prekolumbiske samfunn på nordkysten av Peru (Moche, Wari, Chimu, Sicán-Chimu). Lydeffekter var viktig for disse samfunnene, i området er det funnet et bredt utvalg av fløyter, trompeter, okarinaer, plystreflasker, bjeller, rangler og trommer. Også smykker og parafernalier av edelt materiale ble ofte utformet med tanke på å lage lyd.
Hos Moche var instrumentene viktige seremonielle innslag. Rituelle dramatiseringer fant gjerne sted på åpne plasser som kunne romme 6 – 12000 deltakere. Lavfrekvente instrumenter som trommer og trompeter har badet forsamlingene i lyd og trolig gjort et sterkt inntrykk på deltakerne. De to-kamrede plystreflaskene ble benyttet i mindre gravritualer. Den innvendige fløyten lager en myk lyd når væsken beveger seg mellom kamrene, litt som lyden av en fugl.
Moche ikonografi
Mange keramikkmotiver og andre materielle uttrykk hos Moche er karakteristiske ved sin realisme. Mennesker er avbildet i utførelsen av dagligdagse aktiviteter. Sykdomstilstander går igjen. En sykdom som ofte er fremstilt, er Leishmaniasis, en parasittsykdom som overføres via sandfluer og forårsaker skader på hud, nese og munn. Avbildninger av radikale inngrep som amputasjoner er vanlige. Avbildninger av amputerte hender, armer, føtter og ben, og tilsvarende proteser, er funnet. En blind mann er representert i Jones-samlingen.
Dyr
Avbildninger av husdyr som lamaer, hunder og marsvin forekommer ofte hos Moche. Lamaer fra fjellene ble holdt som pakkdyr og for mat, ull, skinn og beinmateriale. Gravfunn viser at de også ble ofret. Sjødyr fra guano-øyene utenfor kysten er representert blant motivene, det er også sjøløver, skarv og fiskeørn, så vel som muslinger importert fra varmere havstrøk utenfor Ecuador. Sneglehuset til sjøsneglen Strombus ble benyttet som trompet i ritualer og på slagmarken. Avbildninger av rever, firfisler og rådyr som holdt til i ørkenområdene utenfor bebyggelsen, forekommer ofte. Hvithalede rådyr kom ned fra fjellene i vintersesongen for å spise ørkenfrukt og ble jaktet med klubber og nett av Moche. Ville dyr som kattedyr, rever, rådyr, øgler, ender og fisk er representert i sin naturtro form, men fremstilles også antropomorfe (menneskeliggjorde).
Økologi
Moche og Chimú hadde tilgang til flere økologiske soner: Stillehavet med god tilgang på fisk, dalførene hvor man kunne dyrke bomull, squash og mais, og grenselandet mot det andinske høyfjellet hvor koka, chili og frukt trivdes. Disse økosystemene, jevnlig forstyrret av El Niño som forårsaket tørke og oversvømmelser, ble forsøkt kontrollert av politiske ledere gjennom seremonier og offerhandlinger. En spesielt sterk El Niño på slutten av det 6. århundre bidro til sosial fragmentering og interne konflikter som innledet Moche-sivilisasjonens sammenbrudd.
Moche tro og ideologi
Motivene på Moche-keramikken er del av en større ideologisk kontekst hvor den rituelle kalenderen spilte en viktig rolle. Samfunnene på nordkysten ser ut til å ha delt en rituell praksis og troen på et sett av guder. De samme motivene gjenfinnes på veggmalerier, tekstiler og i arbeider av edelt metall. Siden det ikke finnes samtidige skriftlige kilder som beskriver denne ikonografien, hviler forskningen på arkeologisk materiale og i noen grad på gjenfortellinger i senere spanske krøniker. Kort oppsummert forteller disse kildene om et aktivt forhold mellom levende og døde, og om en tro på rituelt kontrollerbare overnaturlige krefter. En tegning på et kar av keramikk viser gudeskikkelser samlet for å skåle i blod fra ofrede krigere. På bakgrunn av klesdrakt synes de ofrede å komme fra andre Moche-grupperinger. Dette styrker forståelsen Moche-samfunnet som bestående av mindre autonome enheter med en felles ideologi og ikonografi.
I en slik kontekst var masseproduksjon av keramikk ikke bare en funksjonell praksis, men også en måte å bedrive ideologisk virksomhet.
Dette bidrar til å forklare den viktige rollen håndverkere hadde både i Mochesamfunnet og Chimúsamfunnet. I det urbane området Huacas de Moche, det viktigste seremonielle komplekset i dalføret Moche (AD 450 – 600), var den regjerende eliten omgitt av en stor urban befolkning av håndverksspesialister som produserte keramikk, tekstiler og metallarbeider; ingeniører for konstruksjon og vedlikehold av vanningskanaler, arkitekter, bygningsarbeidere osv.
Chimú
Etter at Moche-samfunnet falt sammen ble staten Chimú etablert i perioden 900 – 1470 i samme område. En kraftig El Niño omkring år 1100 var trolig den utløsende årsaken til at dette riket ekspanderte først sørover og senere nordover, hvor regionale sentra ble etablert som tok kontroll over territorium, arbeidskraft, handelsruter og materielle ressurser som kobber, Spondylus og kokablader.
Hovedstaden i Chimúriket, Chan Chan, som ligger nær dagens Trujillo, var et viktig urbant område og det politiske-, økonomiske- og religiøse sentrum i Chimú-samfunnet. Chan Chan var den største byen i det prekolumbiske Amerika med en anslått befolkning på 40 – 60 000 innbyggere. Ti befestede palasser (ciudadelas) huset de kongelige, deres gravplasser og store seremonielle arenaer hvor ritualer og feiringer av forfedrene fant sted. Chimú var et hierarkisk organisert samfunn med klare skiller mellom de med makt og resten av befolkningen. Ritualer hvor både dyr og mennesker ble ofret, konsoliderte elitens makt.
Kermiske teknikker i Moche og Chimú
Moche og Chimú benyttet begge prefabrikkerte former til å lage keramikk. Felles former og motiver tyder på en kontinuitet i trosforestillinger. Imidlertid, mens keramikken hos Moche gjenre er bemalt med vannløst leire tilsatt mineraler for rød, brun og svart farge (engobe), har det meste av Chimú-keramikk sort farge som resultat av brenning med redusert oksygentilgang.
Inkaenes erobring av kongedømmet Chimu
Inkarikets etablering kan dateres til cirka år 1000 da inkaene gradvis tok kontroll over Cuzcoregionen. Rundt år 1400 fulgte en ekspansjonsfase hvor riket utvidet sin innflytelse gjennom alliansebygging, trusler og åpen maktbruk. Denne fasen varte til 1530-tallet da borgerkrig (1525 – 1532), europeisk invasjon og medfølgende sykdommer gjorde slutt på Inkariket.
I de erobrede provinsene gjennomførte Inkarikets representanter på kort tid endringer som medførte en intensivering av jordbruk og tekstilproduksjon. Endringene var basert på gjensidighet mellom sentralmakten og lokalbefolkningen, bekreftet gjennom storslåtte fester hvor chica, øl av gjæret mais, var et sentralt element.
Da inkaene beseiret Chimú i 1470, overtok de rike jordbruksressurser, en velutviklet infrastruktur og en stor befolkning som var vant med å bidra økonomisk til opprettholdelsen av en sentralmakt. Så lenge strukturen ble vedlikeholdt i henhold til inkaenes behov, ble lokal variasjon i kultur og kunstuttrykk akseptert. Drikkebegeret UEM10013 er et materielt uttrykk for dette. Det ble laget på nordkysten for å drikke chica på de rituelle festene. Det kombinerer inkaenes typiske utforming av drikkebegre (keru) med sitt geometriske design, med chimú-keramikkens typiske sorte farge, et resultat av en praksis med å brenne keramikk med redusert oksygentilgang.
Se hele samlingen i museumsdatabasen Unimus
