Samlingen ble kjøpt av daværende Etnografisk museum fra Carl Hagenbeck i Hamburg i 1887. På siste del av 1800-tallet var Hagenbeck en velkjent forhandler av eksotiske dyr i Europa, men han spilte også en viktig rolle i spredningen av etnografisk materiale fra Afrika og Asia gjennom salg til museer. Mange av de tidligste europeiske museumssamlingene av singalesiske rituelle masker har sin opprinnelse i Carl Hagenbecks forretningsdrift.
Hagenbeck i Ceylon
Carl Hagenbeck (1844 – 1913) kom fra en familie som hadde lang erfaring med handel av ville dyr fra Afrika og Asia. Han var eldste sønn av Godrfried Claus Carl Hagenbeck Sr., en fiskehandler som etter hvert gikk over til å handle med eksotiske dyr. I 1874 etablerte Carl jr. dyreparken Carl Hagenbecks Tierpark i Hamburg.
Hagenbecks forbindelse med Ceylon begynte i 1884 som del av hans forretningsdrift. Carls bror John Hagenbeck ble sendt til Ceylon for å utvikle firmaets virksomhet der. Selskapet eksporterte blant annet et stort antall elefanter fra Ceylon til ulike deler av Europa. Dyrehagen i bydelen Dehiwala i Sri Lankas hovedstad Colombo ble opprinnelig etablert av Hagenbeck i 1905 som transittsted for dyr som skulle transporteres ut av landet. Den aktuelle samlingen av masker er et resultat av at Carl Hagenbeck fra 1878 utviklet forretningsvirksomheten til også å omfatte presentasjoner av ikke-europeiske kulturer. I disse inngikk både gjenstander, dyr og mennesker. De ceylonesiske og indiske paviljongene inkluderte buddhistmunker, rituelle seremonimestere, dansere, trommeslagere og håndverkere, så vel som etnografiske gjenstander av ulike slag, inkludert dansemasker. To av de tidligste utstillingene av singalesiske masker var i Berlin i 1884 og på Verdensutstillingen i Chicago i 1894. Hagenbeck selv bekreftet at den «cingalesiske» utstillingen var en av hans største etnografiske presentasjoner.
Den rituelle konteksten
De 41 gjenstandene i den etnografiske samlingen fra Carl Hagenbeck inkluderer flere sjeldne masker fra Rāksha- og Yaǩkā-kultusene, masker som fremstiller mennesker, dyr og mytiske skikkelser.
Singalesiske ritualer har sin bakgrunn i en kompleks religiøs kosmologi hvor seremoniene holdes for å blidgjøre ulike guddommer og demoner. Ritualene som holdes for å oppnå velsignelse fra guder og gudinner er kjent som Gammaduwa og Devoldmaduwa, andre ritualer holdes for å fjerne demonisk innflytelse på mennesker. Disse er kjent som Bali, Sanniyakuma, Mahāsōn, Samāyamā, Garayakuma and Rāta-yakuma.
En annen form for seremoniell forestilling er Kolam-teater. Kolam holdes for å fortelle historier til glede og oppbyggelse for tilskuerne, og er en tradisjon med opprinnelse i tradisjonell dans (pahatha-rata nařthana sampřadāya) i den sydlige delen av Sri Lanka. Kunnskapen om og utførelsen av denne dansetradisjonen er blitt overført fra generasjon til generasjon i de samme familiene. Praksisen var opprinnelig konsentrert i områdene rundt Matara, Galle, Bentota og Ambalaňgoda, men spredte seg senere til andre deler av det vestlige Sri Lanka.
De rituelle seremoniene faller i to kategorier, Shānthî-Karmā (også omtalt som Tovil) og folkelig drama. Formålet med Shānthî-Karmā er å helbrede mennesker i psykisk og fysisk ubalanse. I Shānthî-Karmā blidgjøres overnaturlige vesener som påfører mennesker sykdom og uhell. Disse overnaturlige vesenene er definert som demoner (yaǩkā) eller djevler (rāksha), som i seremoniene representeres av avbildninger og masker. Bali er det eldste og mest komplekse av disse ritualene og inkluderer både planetære guddommer og demoniske krefter. Disse er ikke representert gjennom masker, men i avbildninger (bali-rūpā) laget av våt leire. Disse etterlates for å gå i oppløsning når seremoniene er over. Selv om bali ikke gjør bruk av masker, er avbildningene i disse ritualene av betydning for ikonografien i masker som benyttes i andre ritualer. De fleste maskene i den aktuelle samlingen i Kulturhistorisk museum har vært benyttet i Sanniyakuma- og Kolam-forestillinger.
Sanniyakuma
Sanniyakuma, også kjent som Dāha-atā Sanniya, er et av viktigste singalesiske hebredelsesritualene (shānthî karmā). Dāha-atā Sanniya betyr 18 (dāha-atā) sykdommer (sanni). Ritualet holdes for å helbrede den syke for ulike former for psykiske eller fysiske lidelser. I Sanniyakuma adresseres en eller flere av 18 sykdomstilstander gjennom opptreden av maskerte dansere. Ritualet finner sted utendørs på en åpen plass, gjerne i tilknytning til pasientens bosted. Det pågår til morgenen følgende dag og har preg av en forhandling mellom den rituelle mesteren (ādurā) og demonene (sanni yaǩku) som antas å være årsak til sykdommen.
I tillegg til de 18 demonene opptrer fem betydningsfulle demoner i Sanniyakuma. Det er «Den svarte demonen» (Kalu-Yaǩkā), «Blod-demonen» (Rîri Yaǩkā), «Demonen fra Abimana» (Abimāna Yaǩkā), «Hekseridemonen» (Suniyam Yaǩkāňî) og «Gravplass-demonen» (Mahāsōnā). Hvordan disse demonene fremstilles i maskene varierer regionalt. Ritualene er preget av poetiske vers (sanni kavi) sunget av den rituelle mesteren, hans assistenter og trommeslagere, og samtaler, spøk og samtaler mellom disse, pasienten og publikum. Opptredenen er en sensorisk opplevelse av sang, musikk, ild og besvergelser (mantraer) som tar sikte på å bringe pasienten tilbake til normalt liv. Sanniyakuma avsluttes med Kôlā Sanniyas dans, kongen av de 18 sanni-demonene. Det er verd å merke seg at det i tradisjonen av maskerte ritualer kun er to opptredener hvor danserne tar av seg maskene foran publikum, Kôlā Sanniya er den ene, den andre er Garā Yakumā-seremonien i Kōlam-forestillingen, hvor demonen Garā Yakā gjør det samme.
Kōlam-teater
Kōlam-teater, også kjent som Kōlam Neteēmā, er en forestilling av dans med rituelle innslag. Tradisjonen oppsto i de sydlige kystområdene på Sri Lanka, men fikk senere også utbredelse nordover langs vestkysten av Sri Lanka. Kōlam er den opptredenen av alle maskerte forestillinger som benytter det største antallet masker. Opprinnelseshistorien til Kōlam forteller at den gravide konen til en mytisk konge, Kong Mahā-Sammathā, fikk et ønske om å se en forestilling med maskerte dansere. Ingen av kongens menn kunne tilfredsstille dette ønsket. Til slutt grep gudene inn og bidro med instruksjoner om hvordan maskene skulle lages og dansen utføres. I forestillingen opptrer også kongen og dronningen som tilskuere til forestillingen i form av to store masker. Forestillingen begynner ved solnedgang og holder på til neste morgen. Det viktigste formålet med seremonien er å dramatisere historier fra Buddhas tidligere liv (jātaka-katā), blandet med episoder fra myter og fortellinger med innslag av menneskelige karakterer, dyr og overnaturlige vesener som publikum kan gjenkjenne. Kōlam-forestillinger avsluttes med en dans av karakteren Garā Yakā, som antas å bringe renselse, hell og velstand til de som er til stede. Som nevnt over, er Garā Yakā en av to karakterer som avslutter sin opptreden med å ta av seg masken foran publikum.
Takk til Dumith Kulasekara, kunstner og Ph. D-student på Conservation and Restoration of Cultural Heritage School of Art/University of Catholica Portuguese, Portugal, som har bidratt til teksten.
Sources
Bentharage, L. (2025, August 14). Sinhalese Masks. (D. Kulasekara, Interviewer)
Biography of Carl Hagenbeck. 2021. Elephant Encyclopedia.
Dagnoslaw Demski and Dominka Czarnecka. 2021. Staged Otherness: Ethnic Shows in Central and Easten Europe 1850 – 1939. Vienna: Central European University Press.
Department of National Zoological Gardens. (n.d.). Ministry of Environment Sri Lanka.
Discover Our Archives: Hagenbeck, Carl, 1844 - 1913. (n.d.). University of Sheffield.
Dreesbach, A. (2019, January 24). Colonial Exhibitions, ‘Völkerschauen’ and the Display of the ‘Other’. Retrieved February 3, 2026, from Brewminate: A Bold Blend of News and Ideas.
Goonathilaka, M. 1978. Masks and Mask Systems of Sri Lanka. Colombo: Tamarind Books.
Hugh S. R, and A.G Thacher. 1912. Beast and Men: Being Carl Hagenbeck's experiences for half a century among wild animals. New York: Longman Green and Company.
Kapferer, B. 1983. A Celebration of Demons: Exorcism and the Aesthetic of Healing in Sri Lanka. Indiana University Press.
Obesekara, G. (April 1969). The Ritual Drama of the Sanni Demons: Collective Representations of Disease in Ceylon. Comparative Studies in Society and History, 174-216.
Rainer, C. V. (n.d.). “1884/1885 Singhalesen der Hagenbeck’schen Ceylon-Expedition”. Human Zoos.
Simpson, R. (1984). Rural Tradition and Performance: The Bereva Cast of Southern Sri Lanka. PhD-thesis, University of Durham.