Forskning på alun-konservert tre

Osebergfunnene er en samling unike gjenstander av internasjonal kulturhistorisk betydning. Det meste av den rike treskurden ble behandlet med alun, den beste kjente metoden da Oseberg-haugen ble gravet ut i 1905.  

De alunkonserverte tregjenstandene fra Oseberg-graven er i ferd med å falle fra hverandre. Foto: KHM/UiO.

Konserveringen som ble gjort med alun er årsaken til at gjenstandene i dag aktivt nedbrytes. Hvis det ikke forhindres, står gjenstandene i fare for å falle fra hverandre.

Trodde alun var lurt

Etter utgravningen i begynnelsen av det tyvende århundre ble hundrevis av gjenstander behandlet med alun, en metode som på den tiden var det beste man kjente til som metode for bevaring av vanntrukkent tre.

Det er denne metoden som er grunnen til at gjenstandene i dag aktivt nedbrytes. De vanntrukne trefragmentene fra osebergfunnet ble lagt i en mettet løsning bestående av alun-salt og varmt vann, deretter ble gjenstanden vasket, lufttørket, og impregnert med kokt linolje.

Problemet med alunkonservering

Alunmetodens formål var at alunsaltet skulle trenge inn i treet og sørge for at de vannfyllt cellene i treverket ikke kollapset. Dette skjedde også – til en viss grad.

Problemene vi nå ser er relatert til alunmetoden i seg selv, som viste seg ikke å trenge særlig langt inn i treets struktur, men også til de etterfølgende prosesser hvor de alunbehandlede gjenstandsfragmenter ble satt sammen til en gjenstand.

I rekonstruksjonene i årene som fulgte ble mange fragmenter satt sammen med nagler, skruer, stifter, metallplater, lim, nytt treverk og fyllstoffer, for til slutt å bli penslet med flere strøk lakk – som skulle holde det hele sammen.

Dette gir en uhyre kompleks gjenstand som er tung. Den er skjør, fylt med sprekker innvendig og utvendig og hvor metallelementene som skulle holde fragmentene sammen er delvis korrodert, løse og ikke lenger fyller den funksjon de en gang hadde.

Alunsaltet var ment å fylle trecellene for å unngå kollaps, men dette har ikke fungert tilfredsstillende.

Dagens situasjon

Den viktigste årsaken til dagens nedbrytning er allikevel knyttet til selve alunmetoden. Svovelsyren som produseres inne i treverket har bidratt til at trecellene gradvis har blitt «spist opp» over de siste 100 år og ført til at trecellene i dag er ødelagt. Det vil si at trestrukturen i de sammensatte fragmentene er delvis borte, og at gjenstandene er svært mye svakere i dag enn da de ble konservert i begynnelsen på 1900- tallet.

Det er et akutt behov for å sette i gang tiltak for å stanse den aktive nedbrytningen som pågår inne i osebergfunnenes treverk. Hvis dette ikke gjøres nå, står gjenstandene i fare for å falle fra hverandre.

Alunmetoden har ikke vært i bruk siden 1950-tallet, og vi har svært lite kunnskap om metoden og dens destruktive konsekvenser. Verken nasjonalt eller internasjonalt finnes det parallelle prosjekter vi kan hente erfaring og kunnskap fra, så dette må erhverves fra grunnen av.  Et slikt arbeid er nå satt igang ved Kulturhistorisk museum.

Et viktig trinn mot en fremtidig bevaring av osebergfunnene er oppnådd over de siste årene, nemlig opparbeidelsen av basiskunnskap om materialer og problematikk.

Forskningsmål

Rekonservering av et komplisert materiale som osebergfunnene har aldri tidligere blitt utført. Å komme så langt som til en rekonservering er en tidkrevende prosess, da vi også skal sikre at den eller de metoder vi tilslutt velger for en rekonservering av osebergfunnene ikke viser de samme skadelige effekter som alunmetoden har vist om 50 eller 100 år.

Derfor må også alle grunnlag og forskningsresultater som utviklingen av nye rekonserveringsmetoder hviler på, være gjennomført på en vitenskapelig og solid måte.

Publisert 13. mars 2013 14:05 - Sist endret 2. okt. 2015 11:37