Dokumentasjon av Sætrangfunnet

Arkeologiske utgravinger dokumenteres i dag, blant annet ved hjelp av digitale innmålinger (GiS), tegninger, prøveuttak og fotografier, men metode for dokumentasjon av arkeologiske utgravinger har endret seg drastisk fra den tidligste tiden da arkeologiske funn skulle leveres inn og faste kulturminner registreres, fra 1811 og frem til i dag.

Januar
Til å begynne med var gjenstandsfunnene i sentrum, og lite av funnomstendigheter, konstruksjon av kulturminner eller kontekst ble dokumentert. Funn ble ofte levert inn av bønder som for eksempel allerede hadde ødelagt en gravhaug, og funnomstendighetene ble da ofte bare notert ned fra finners hukommelse og tolkning. Arkivet ved KHM inneholder også denne type arkivalia og originaldokumentasjon, slik som informasjonen om Sætrangfunnet.
 
I 1834 ble den ene av de tre store haugene på Sætrang på Ringerike i Buskerud, solgt som fyllmasse. Den informasjon vi i dag besitter om selve gravanlegget kommer fra Saugfoged H. A. Ridder, som hadde kjøpt haugen og skulle bruke jordmassene på sin eiendom.
 
Daværende bestyrer for Oldsaksamlingen, professor Rudolf Keyser, beskrev anlegget på Sætrang, trolig med utgangspunkt i muntlig informasjon fra Ridder. Informasjon om funnomstendigheter og funn ble første gang publisert i Annaler 1836. I tillegg kan vi finne skisser av funnene sammen med beskrivelse, ført inn i Oldsaksamlingens Aksesjonsprotokoll.
 
Vi vet fra Keysers beskrivelser at Haugen var om lag 20 meter i diameter og fire meter høy. Midt i haugen ble det, under en sentralrøys, funnet et dobbelt tømret gravkammer. I kamrene fant man levningene av en mann og en kvinne med deres personlige utstyr, blant annet sverd, spyd, pilspisser, et praktbelte av lær med bronsebeslag, et kjede bestående av om lag  900 glass- og ravperler, en sølvperle, sju fingerringer, hvorav to av sølv og fem av gull, bronsespenner og spillebrikker, to glassbegre, 5 – 6 spann av barlind, seks leirkar og et drikkehorn. Disse flotte funnene fra haugen på Sætrang er utstilt i Historisk museum.
 
I tillegg til Keysers notater og funnbeskrivelser finnes det kun en tegning/lavering av haugen og graven, både i plan og profil, med forklarende tekst. På profiltegningen virker haugen helt normal, men på plantegningen har sentralrøysen form av en firearmet stjerne. I profilen er ikke gravkamrene avmerket, og vi kan heller ikke se av plantegningen hvor i haugen den avtegnede profilen er tatt.
 
Wencke Sloman (1959:14) forklarer at: «To av inngangene til «steenhvælvet» er avmerket. Best stemmer plan og profil overens hvis profilen er lagt NNØ-SSV. Da har røysen vært en vanlig rund sentralrøys og stjerneformen på planen kan skyldes at røysen ikke er helt fylt ut. Den er i alle tilfelle bare skjematisk. Så vidt jeg vet, kjenner vi ikke stjerneformete sentralrøyser, så dette er vel den rimeligste forklaring.».
 
Dokumentasjonen fra og informasjonen om konstruksjonen av gravhaugen på Sætrang må derfor tas med en stor klype salt.

Kilde:

Sloman, Wenche (1959): Sætrangfunnet: hjemlig tradisjon og fremmede innslag. Norske Oldfunn 9. Universitetets Oldsaksamling. Elektronisk reproduksjon.

Topografisk arkiv (1811-1994). Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo

 

Emneord: Sætrang, Sætrangfunnet, Rudolf Keyser, Oldsaksamlingen
Publisert 1. jan. 2015 09:42 - Sist endra 30. mars 2020 09:04
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere