I en korridor på gamle ærverdige Historisk museum henger store portretter i gullrammer fra gulv til tak. De viser filologer og numismatikere som gjennom tidene har vært knyttet til Myntkabinettet. Blant disse herrene finnes også en mer anonym skikkelse; en mann som ved første øyekast ikke vekker særlig interesse. Men denne mannen er uten tvil en av de mer fascinerende personene som noen gang har svinset over museets terrazzogulv. Portrettet er av Adolf Fonahn.
En bemerkelsesverdig akademiker
Om du aldri har hørt om Adolf Mautitz Fonahn, er ikke det så underlig. Som mange forskere før og etter ham var han «merkelig og stillfarende», og navnet hans har stille gått inn i historien. Men på tross av at han i dag ikke er kjent for mange, så var han i sin tid en bemerkelsesverdig mann, utstyrt med «en utdannelse og en kunnskapsmengde så ensyklopedisk at meget få mennesker kan hamle opp med ham».
Oppvekst og studier
Adolf ble født i Larvik sommeren 1873. Hans far var hotelleier og senere byens teaterdirektør, men Adolf arvet ikke sin fars anlegg for selskapeligheter. Da han ble gammel nok til å studere, ønsket han å gå sine egne veier. Han begynte på medisinstudier i Kristiania før reisen fortsatte til Berlin og Wien. Etter endt utdannelse drev han en tid egen legepraksis, men dette yrket ble for ensformig, og han ønsket snart å lære mer. Han kastet seg derfor over medisinhistorie hvor han kom ut for sjeldne arabiske skrifter — hvilket gjorde ham nysgjerrig på gamle, sjeldne språk.
Språkgeni med interesse for Østen
Og språk hadde Adolf evne for. Ryktet ville ha det til at han etter hvert behersket 60 språk, men selv påsto han nøkternt at tallet «bare» var 30. Det var særlig de orientalske språkene og deres litteratur som interesserte ham. I tillegg til kinesisk og japansk lærte han seg blant annet arabisk, persisk, syrisk, gammelegyptisk, koptisk, hebraisk, sumerisk, sanskrit og middel-irsk. Han fordypet seg i den omfattende tibetanske buddhistiske skriftsamlingen Tandjur, oppdaget og tolket sjeldne arabiske manuskripter, samt at han utviklet et nytt system for ordning av kinesiske skrifttegn. Studiereiser førte ham til Japan, Kina og Korea, og han forsket i biblioteker og arkiver i Berlin, København, Paris, London og Leipzig.
Museumsmann
Det var i 1911 han dukket opp på Historisk museum i Frederiksgate 2. Da ble han ansatt som assistent ved Etnografisk museum — i bygningens tredje etasje. Etter å ha fullført sin doktorgrad i 1919, flyttet han en etasje ned og ble bestyrer for Myntkabinettet, før han i 1926 flyttet opp igjen — fordi han fikk et fristende tilbud om stilling som medbestyrer for den asiatiske avdelingen. Samtidig underviste han i kinesisk på universitetet. Det var som museumsmann Adolf fant seg ordentlig godt til rette, for han ble ved Etnografisk museum til sin død i 1940.
Livet med, og utenfor, forskningen
Ved siden av jobb var Fonahn medlem av Videnskapsselskabet i Kristiania, og han ble utnevnt som æresmedlem av flere utenlandske medisinhistoriske foreninger. 44 år gammel ble han slått til ridder av den italienske St. Mauritius- og St. Lasarus-ordenen. Ved siden av humanistiske fag dyrket han også en interesse for astronomi og viste uvanlige matematiske evner.
Noe av det mer oppsiktsvekkende Adolf fikk tid til var ikke bare at han klarte å bli gift med Julia «Lilly» i 1915. I årene 1911–1916 utga han, sammen med Ove Conrad Vangensten og Halfdan Hopstock, Leonardo da Vincis inntil da ukjente anatomiske tegninger, Quaderni d’anatomia, i seks bind. Fonahns bidrag var å vitenskapelig analysere de anatomiske tegningene samt tyde kunstnerens speilvendte skrift. Han utgav også flere andre bøker om både medisinhistorie, anatomi og asiatisk kultur, men det meste av sin store kunnskap formidlet han gjennom dagspressen. Fra 1916 var han like gjerne medredaktør av det franskspråklige tidsskriftet Janus.
Men selv en mann som Adolf Fonahn måtte koble av innimellom. Da lyttet han ofte til musikk, eller, hvis været tillot det, tok han staffeli og malesaker på sykkelen og dro på tur for å male naturen. Skyting var også en av hans fritidsinteresser, og da passet det godt å melde seg som vernepliktig offiser.
Mannen på portrettet
Når vi nå har lært dette om Adolf Fonahn, så blir ansiktet i korridoren straks mye mer interessant. Denne mannen var altså en så allsidig og kunnskapsrik person at få har kunnet fylle hans sko. Navnet hans fortjener å hentes frem fra glemselen og børstes for støv.
Vi er glade for at vi i arkivet etter Etnografisk museum, som befinner seg i på Historisk museum, finner mange av hans brev, postkort og ikke minst deler av hans forskning. Dermed blir aldri Adolf Fonahns liv og virke glemt, og arbeidet hans inngår i museets historie. Under viser vi noen eksempler av hans vurderinger av gjenstander fra Egypt, Kina og Mongolia.
