Livet på Kråkerøy
Erling ble født på Kråkerøy i Østfold i 1919, og som foreldrenes første og eneste barn kunngjorde de i et brev at «En prins har kommet til verden i Trolldalen». Den lille prinsen vokste opp i en historieinteressert familie, og faren som var rørleggermester, hadde en stor boksamling – som Erling gikk løs på så snart han hadde lært å lese.
Barndommen på Kråkerøy var full av indianerlek, streiftog med venner og søndagsturer i skog og mark med familien, og det var på denne måten Erling fikk en voksende interesse for detaljene i naturen – ikke minst for steinene.
På skolen var ikke den lysluggede gutten videre entusiastisk, men så fort sjansen bød seg dro han til biblioteket. Der kunne han dykke videre ned i historiebøkene, og der ble han også kjent med arkeologien. Men å forfølge interessen med en akademisk utdannelse var aldri et tema, for i den usikre mellomkrigstiden var trygg jobb og fast inntekt det viktigste. Så da Erling ble gammel nok, begynte han heller å arbeide i farens rørleggerbedrift. Etter å ha fullført teknisk skole på kveldstid var han utdannet rørleggermester som sin far.
Men lidenskapen for oldtiden, og særlig de mange helleristningene fra bronsealderen som ble avdekket i Østfold, ga liksom ikke slipp. I fritiden tråkket han derfor Østfold rundt på jakt etter nye funn, alene med graveskje, matpakke og gjerne en bayer eller to, og alt han fant ble nøye dokumentert.
Ønsket om noe mer
I 1943, året han fylte 24, tok Erling til slutt mot til seg og sendte inn en rapport og kalkeringer fra bygdeborgen på Rød til Oldsaksamlingen. Museets bestyrer, Anton W. Brøgger, ble raskt begeistret og samtidig nysgjerrig på mannen bak det flotte arbeidet, og Erling ble invitert på besøkt til Historisk museum i Oslo.
Så snart våren kom i 1944 syklet derfor Erling, nå nygift og iført sin beste dress i papirfiber, hele veien fra Kråkerøy til museet. I sekken hadde han ferske kalkeringer av helleristninger tegnet på smørpapir. Vel fremme på Historisk museum - som under krigen var delvis okkupert av tysk millitære - fikk han hilse på Anton W. Brøgger, Anders Hagen og den spesielt helleristningsinteresserte Gutorm Gjessing. Erlings arbeider ble nøye studert, og det var en klar enighet om at Kråkerøy-mannen hadde et forskertalent.
Talentfull arkeolog
Ikke lenge etter det vellykkede besøket fikk Erling en formell tillatelse til å grave etter helleristninger i Østfold. Hvert år ved påsketider startet sesongen, og hvert år tok han med seg sin grå reiseveske, graveskje, matpakke og noe «godt attåt» - helst uten «kvinnfolk på slep» - og gikk på leting etter nye funn som en arkeologiens Espen Askeladden. Hans faglige innsikt gjorde ham til en autoritet innen bergkunst, og han oppdaget og gav navn til oldtidsboplasser og i dag kjente hellesristninger som «Danseren», «Satanfeltet» og «Begbymannen». Innen Erling fylte 32 ble han tildelt et statsstipendiat – en stilling som førte til at han også kunne leve av sin store interesse.
Selv om Johansen ikke publiserte omfattende vitenskapelige verk, forfattet han en rekke betydningsfulle arkeologiske avhandlinger. Han var dessuten en dyktig formidler, både i skrift og tale, og delte sine innsikter i lokale årbøker og tidsskrifter så vel som i felt.
I 1973 ble han utnevnt til æresdoktor ved Universitetet i Bergen, og i 1996 ble han tildelt St. Olavs Orden, ridder av 1. klasse. Da han fylte 80 år, ble det reist en byste av ham på Isegran – stedet der han i en årrekke hadde hatt sitt forskningskontor.
Ettermæle
En tid etter Erling Johansens bortgang i 2000 ble alt materiale fra hans arbeidsrom på Kråkerøy overført til Nasjonalbiblioteket. Kulturhistorisk museum har imidlertid nylig fått overta eierskapet, slik at materialet kan anvendes i en bredere, faglig sammenheng sammen med annen relevant dokumentasjon. Samtidig vil dette materiale fungere som museets hukommelse over mannen Erling Johansen og hans dyktige arbeid innen arkeologien.
Materialet vil være mulig å studeres nærmere på arkivets studieplass etter avtale.