Sitatet over av Gabriel Gustafson er fra hans tale i forbindelse med tiltredelsen som bestyrer av Oldsaksamlingen i 1901. Det kunne virke som han allerede kunne ane hva som skulle skje - på selve 50-årsdagen hans - to år senere.
Gabriel Gustafson var altså arkeologen som tiltrådte i bestyrerstillingen på Oldsaksamlingen etter at Oluf Rygh gikk ut av tiden i 1899.
Rygh hadde i løpet av sine 40 års arbeid med samlingen hevet den fra 2755 til 19000 gjenstander, og den enorme veksten hadde ført til at loftslokalene i Domus Academica («Urbygningen») på Karl Johansgate var blitt for små. Et nytt og moderne museumsbygg skulle derfor oppføres på Tullinløkka i Kristiania.
Bakgrunn og familie
Gabriel Gustafson var selv født på Gotland i Sverige og var utdannet arkeolog ved Uppsala universitet, men flyttet til Norge da han fikk en stilling som amanuensis ved Bergen museum i 1889. Etter ti år i Bergen giftet han seg med en norsk jente, Susanne Grieg, og da Gustafson året etter fikk jobben i Kristiania, flyttet de dit. Samme året fikk de et barn, en liten jente, men Susanne døde under den voldsomme fødselen og Gustafson ble enkemann og alenefar.
Det ble en strevsom tid for Gustafson, uten mye tid til å sørge over sin kone. Som vitenskapsmann til fingerspissene tok han sitt arbeid dypt seriøst. Selv om Historisk museum på Tullinløkka ikke åpnet dørene for publikum før i 1904, tok Gustafson tidlig plass på bestyrerkontoret i førsteetasjens sørfløy. Samtidig som han forsket og underviste på universitetet involverte han seg i oppføringen av det nye museumsbygget, han planla nøye den systematiske overflyttingen av alle gjenstandene og han innredet bygningen med montre og gardiner. Samtidig måtte han delta i sosiale settinger for å opprettholde tillit og respekt blant norske embedsmenn midt i en tid hvor Norge ville ha minst mulig involvering fra Sverige.
Hans lille datter, som ble oppkalt etter sin mor, måtte derfor bo hos Susannes kusine og datter av Herman Friele, Laura i Bergen.
Selv om savnet etter «Sussa» var stort, giftet Gustafson seg med Laura i 1903 – og dermed kunne lille Susanne vokse opp sammen med sin far – og senere tre halvsøsken i Eilert Sundts gate 23 på Frogner i Kristiania.
En bonde kommer på besøk
Dermed er vi kommet til året 1903; to år etter talen nevnt innledningsvis. Det var lørdag 8. august og den nygifte Gustafson satt på sitt bestyrerkontor i nyoppførte Historisk museum. Solen stekte mot de store vinduene, og selv om museet var innrettet med et moderne lufteanlegg, så var kontoret varmt og luften var tung. Gustafson var slapp og litt gretten og klar for å gå hjem for å feire sin fødselsdag.
Det banket på døren hans, og inn på gulvet kom en bonde fra Vestfold som mente han hadde funnet noe verdifullt i en haug på gården sin. Gustafson, som var lei av uvitende og pengebegjærlige bønder svarte: «Dere bønder graver i hauger og kommer hit til meg med sakene, og når jeg reiser ut for å undersøke, så finnes det ikke mer der».
Bonden, Oskar Rom fra gården Oseberg, trakk dermed frem trestykket han hadde funnet, og da Gustafson så det, spratt han opp av stolen sin og utbrøt: «Da er det sant som jeg sa i min tiltredelsestale som professor, at det siste vikingeskip ikke er funnet ennå!». Og dette var starten på det som skulle bli Gustafsons store bragd, nemlig utgravingen av den store nasjonal- og verdensarven: Osebergskipet.
5000 kroner fra regjeringen
Mandagen etter besøket på kontoret dro Gustafson til gården Oseberg i Slagen, en halv mil utenfor Tønsberg, hvor han kunne konstatere at det virkelig var en vikingtidsgrav i haugen.
Det ble straks søkt om midler til arkeologisk utgravning, og etter mye om og men anviste regjeringen til slutt 5000 kroner for arbeidet.
Det var allerede blitt for sent på året for å sett i gang med utgravingen, men i mai 1904 dro Gustafson tilbake, installerte seg i et lite rom på Slagen prestegård, engasjerte Håkon Shetelig som assistent, en ingeniør, en profesjonell tegner og en kjent fotograf. Så utstyrte han seg med notisbøker og skissebøker for å dokumentere utgravingen, og 13. juni 1904 startet selve arbeidet. Skipsgraven var da allerede godt kjent over hele Norge gjennom avisartikler; blant annet i Norges største avis Aftenposten.
Historien om utgravingen i 1904 av et av de største arkeologiske funnene i Norges historie, er en spennende historie i seg selv. Les mer og se bilder fra utgraving.
Samarbeid og konflikt
Bonden hadde planer om å selge alt av verdi til høystbydende – norsk eller ei – og var mistenksom overfor Gustafson og at han skulle snike unna noe bak hans rygg. Gustafson, som den seriøse vitenskapsmann han var, og som ville ha minst mulig innblanding av en «simpel bonde», fikk sitt sare strev med arbeidet og å holde bonden og broren hans unna de skjøre gjenstandene som ble løftet ut av haugen. Gustafson ville i det store og hele helst arbeide i fred uten innblanding av «vanlige folk», og all irritasjonen beskrev han i dagbøkene sine på lik linje som den vitenskapelige dokumentasjonen av det arkeologiske arbeidet.
Konflikten mellom Gabriel Gustafson og Oskar Rom fortsatte helt til utgravingen ble avsluttet 1. november 1904. Gustafson var mer enn overbevist om at innholdet fra vikinggraven måtte reddes, forskes på og formidles hos Oldsakssamlingen i Kristiania, mens Rom på sin side ønsket å tjene mest mulig penger på den.
I sitt fortvilte søk etter økonomisk hjelp etablerte Gustafson kontakt med Fritz Treschow, en av Norges største godseiere og rikeste menn, og kontakten endte lykkeligvis med at Treschow kjøpte skipet av Rom for 12 000 kroner og forærte det videre til Oldsakssamlingen. Det tilsvarer litt over 1 million kroner i dag.
Det store etterarbeidet
Selve utgravningen ble gjennomført på under tre måneder, men det tok 21 år å få skipet og de fleste gjenstandene ferdig preparert og restaurert. Skipet ble tørket svært langsomt før det ble satt sammen. Det ble lagt stor vekt på å bruke det originale treverket der det var mulig. Det ferdig rekonstruerte Osebergskipet består i dag av over 90 prosent originalt treverk.
Gustafson arbeidet utrettelig med konserveringen og dokumenteringen av gjenstandene fra graven til det han kalte "min dronning" helt til sin død i 1915 – 61 år gammel. Etter at han gikk bort, skrev blant annet avisen Tidens tegn:
«Han har utført et storverk som skal bevare hans navn så lenge norsk kultur består.»
