Midlertidige krisekontorer
De midlertidige institusjonene ble plassert i bygninger med ledig kapasitet, og på Historisk museum i Frederiksgate 2 ble loftsetasjen og nordfløyen tilpasset for å romme flere av dem. «Rasjoneringskontoret», «Liggedagskontoret», «Prisdirektoratet», «Hvalfangstkontoret» og «Mæglerkontrollen» ble innkvartert av universitetets bygningsinspektør Holger Sinding Larsen.
Bestyrer Ole Solberg
På denne tiden var det den stillferdige og tilbaketrukne Ole Solberg som bestyrte Etnografisk museum — i dag en del av Kulturhistorisk museum.
Solberg var en engasjert museumsmann som elsket arbeidet sitt og som ofte satt på museet til langt på natt mens «universitetsfolk flest sov trygt i sine senger». Ansvarsfølelsen gjorde at han ble sterkt påvirket av krisekontorene som nå okkuperte lokaler tett innpå hans museumslokaler. 25. november 1921 var han så provosert over hva som foregikk i gangene og kontorene at det kokte helt over. Han skrev et opphetet brev til Det Akademiske Kollegium hvor han skildret hvordan situasjonen på museet hadde blitt fullstendig uholdbar.
Solbergs hodepine
Urenslighet og forsøpling hadde nådd nye høyder, mente han. Museets ansatte måtte stadig rydde tomme vinflasker fra trappeoppgangen; én gang opptil 14 tomme sjampanje- og vinflasker. Om innholdet var fortært på krisekontorene visste han ikke, men flaskene kom ikke fra museets personale.
Røyking var et annet problem. Den provisoriske innredningen i loftsetasjen var meget brannfarlig, men det ble røkt på nesten alle kontorer – og Solberg anklaget direktørene på krisekontorene til selv å sette tonen.
Han fortivlet også over papiravfall, avrevne fyrstikker, sigar- og sigarettsneiper som fløt på gulvene. Bak samlingsskap, som på grunn av leietakerne nå var plassert i trappen, ble det presset inn søppel, og en asiatisk båt som det heller ikke var plass til i magasinene, ble brukt som søppelkasse. Til tider samlet museets ansatte flere fulle esker med avfall.
Men det var ikke bare fysisk rot som plaget Solberg. Et av krisekontorene ble brukt til privat grammofonhandel, kunne han fastslå. Særlig på søndag ettermiddag kunne man høre apparatene demonstrert. Igjen var det museets folk som måtte fjerne de tomme kassene ettersom forretningene gikk i orden.
Vaktholdet av vestibylen i tredje etasje, som var lovet før innflyttingen av krisekontorene, var aldri blitt innfridd, samtidig som den ene vakten som forestod garderoben i første etasje ofte var så beruset at oppgangen stadig var uten effektivt tilsyn.
Men det som trigget Solberg aller mest var at Rasjoneringsdirektoratets kontorsjef tok i bruk flere rom enn det de hadde fått tildelt. To ganger hadde han oppdaget at de hadde brutt opp låste dører for å skaffe seg mer plass!
Ole Solberg opplevde denne hensynsløsheten og likegyldigheten som totalt uholdbar. Han avsluttet sitt fortvilte brev med at krisekontorenes drift var uforenlig med museets virksomhet, og at han håpet at leieforholdet snart kunne sies opp.
Ingenting er så galt osv..
Likevel innså han etter hvert at noe godt hadde kommet ut av situasjonen med krisekontorene. Loftsetasjen, som tidligere kun var «et skummelt og ubrukelig mørkeloft», var nå innredet til kontorer som kunne tas i bruk av museet så snart "okkupantene" flyttet ut. Og museet igjen kunne opprette ro og orden.
Men det er en annen historie..
Hva Ole Solberg ikke visste den gangen var at dette ikke ble siste gang hans museum måtte vike for innflyttere på Historisk museum. Om lag tjue år senere, 15. mai 1942, mottok museet ordre fra Der Reichskommissar om å tømme tredje etasje for å gjøre plass for tysk militære. Denne okkupasjonen av museumslokalene gav Solberg en langt mer alvorlig hodepine, og er en historie som kan fortelles ved en senere anledning.
Professor Solberg forteller til Aftenposten mai 1921 at selv om krisekontorene har lagt en demper på utstillingsvirksomheten, så har de ikke vært helt "helt uden gagn".
Professor Ole Solberg har forlengst gått bort (1947), men Etnografisk museums historie finnes fortsatt i arkivene på Historisk museum i Frederiksgate 2. Her er det mulig å studere arkivaliene nærmere på vår studieplass.