Kulturhistorisk museums arkeologiske samling består i dag av over tre millioner gjenstander. Denne omfattende samlingen bygger på en langt mindre samling fra Antiqvitets-Commissionen. Kommisjonen ble stiftet i 1811 for å hindre utførsel av norske antikviteter og pergamenter til København, og arbeidet pågikk i elleve år før de litt over to hundre gjenstandene ble overdratt til det relativt nyetablerte Kongelig Frederiks Universitet. Etter overdragelsen ble samlingen liggende i et par skap på Christiania Kathedralskoles loft i seks år – helt til den unge Rudolf Keyser fikk ansvaret med å ordne og katalogisere den i 1828.
Barndom og studenterliv
Rudolf Keyser ble født i 1803 og var yngstemann i en ungeflokk på seks. Hans far, som skal ha vært en «mild, sagtmodig, gjennempastoral Personlighed”, var først slottsprest på Akershus slott og fikk senere biskopembete i Kristiansand. Beklageligvis døde han da Rudolf bare var sju år gammel, og det ble «Moer» som nå måtte forsørge familien. Hun så seg nødt til blant annet å selge familiens møbler, sølvtøy og bøker for å få endene til å møtes, men på tross av trange kår la Moer stor vekt på at barna skulle få gå på skole. Skolegangen sørget for at guttene, etter hvert som de ble gamle nok, kunne flytte tilbake til Christiania og få seg gode jobber. Moer, en eldre bror og Rudolf flyttet etter da Rudolf var 15 år, og i hovedstaden fikk han skoleplass ved Christiania Kathedralskole.
Rudolf, som selv var en noe saktmodig og mild gutt, gjorde skolearbeidet jevnt og trutt og med god orden, og med relativt gode karakterer ble han immatrikulert på universitetet, 20 år gammel. Han ønsket å bli prest som sin far, men etter hvert innså han at teologifaget ikke interesserte ham like mye som historie. Det var særlig norsk oldtids historie som fenget.
Studenthybelen hans «Værelse No. 2» i universitetets lokaler i Prinsensgate ble etter hvert full av historiebøker som Snorres Heimskringla, Schønings Norges Riiges Historie, Torfæus’ Historia rerum Norvegicarum, Islandske ættesagaer og Hendersons bok om Sagaøya. Mye av litteraturen var på islandsk, så Rudolf måtte lære seg språket helt på egenhånd. Så god ble han at han i 1825 ble innvilget et stipend fra Selskabet for Norges Vel for å oppholde seg to år på Island til å «erhverve nøiere Kundskaber i det Norske Oldsprog». Dermed ble det kroken på døra for teologistudiet for Rudolf, og han satset fullt på historiefaget.
Universitetet og samlingen av oldsaker
Etter endt opphold på Island mente Det Academiske Collegium at erfaringen kvalifiserte ham som historiker, og på dette viset fikk han i 1827 en stilling ved universitetet som dosent og senere som lektor. Han ble den første i Norge til å undervise i Norrønt språk i tillegg til å forelese i historie og statistikk.
Dermed er vi kommet til året 1828 da Rudolf Keyser overtok ansvaret for antikvitetene og dokumentene på loftet i Katedralskolen. Samlingen ble først kalt Universitetets Samling av Nordiske Antiquiteter, men fikk senere navnet Universitetets Oldsaksamling – som forble navnet i over hundre år. Dokumentene og de mer generelle «antiquitetene» ble skilt ut og overdratt til andre samlinger, og de gjenværende oldsakene ble identifisert og katalogisert. Arkeologi var fortsatt en ung vitenskap, så Keyser fikk nå mulighet også til å ta del i utviklingen av denne i Norge.
Kunstnertalentet
Hele det første året brukte Rudolf på å ordne gjenstandene etter tredelingen stein-, bronse- og jernalder, og med fjærpenn og blekk skrev han dem inn i en katalog. Ved enkelte av innføringene tegnet han med imponerende stødig hånd de mest fantastiske, detaljerte, bitte små illustrasjoner. Under ser vi noen eksempler.
Etter om lag et år var ordningsarbeidet ferdig og samlingen klar for å stilles ut for publikum. I et værelse i universitetsgården ble det satt opp to «pulte, forsynet med Glasruder» samt et «Skap med Glasdøre», og etter åpningen 30. november 1829 kunne samlingen beskues hver mandag mellom kl 11 og 13 ledet av Rudolf Keyser selv.
Karrieren og livets slutt
Etter noen år ble Keyser utnevnt til professor i historie, og han brukte all sin tid til arbeidet som bestyrer ved Oldsaksamlingen samt med undervisning på universitetet. Mot slutten av femtiårene ble han syk; en sykdom som gav ham sterke smerter og bevegelsesproblemer. Smertene ble bare sterkere, og i 1861 var han så alvorlig syk at han ikke lenger klarte å undervise. Da han forlot auditoriet etter det han forstod måtte bli hans siste forelesning, gråt han åpenlys.
Keyser giftet seg aldri og viet hele sitt liv til arbeidet og vitenskapen, og da han sovnet stille inn 8. oktober 1864 hadde sykdommen herjet i kroppen hans i flere år. Begravelsen ble holdt fem dager senere på Vår Frelsers Gravlund, men hverken presten eller andre fremmøtte holdt taler. Grunnen var at Keyser selv ikke hadde ønsket noen «Ligtale og Pomp», og heller ingen prangende gravsten. Bisettelsen ble likevel høytidelig markert, for ved graven møtte en «særdeles talrig Skare af Mænd i alle Livsstillinger, ligesom den hele Studenterkorporation» for å ta et siste farvel med vår aller første bestyrer.