Dette skipet er ikke like gammelt som de ekte vikingskipene vi snart igjen kan besøke på Vikingtidsmuseet i Oslo, men det er likevel over 130 år gammelt. Viking ble til på et verft i Sandefjord i 1892 som en fullskala kopi av Gokstadskipet, og målet med konstruksjonen var å seile over Nord-Atlanteren til verdensutstillingen i Chicago året etter.
Kaptein Magnus Andersen
Ideen om en så strabasiøs ferd oppstod noen år før utstillingen, og kom fra kaptein og våghals Magnus Andersen som oppholdt seg i Amerika på denne tiden. Da det ble annonsert i amerikanske aviser at 400-årsjubileet for Columbus’ «oppdagelse av Amerika» skulle markeres under utstillingen, satte Andersen nærmest morgenkaffen i halsen. Det var en norrøn oppdager som hadde ankommet Amerika lenge før Columbus, mente han, og nå var det på høy tid å minne amerikanerne om dette.
Gokstadskipet, Columbus og Leiv Eriksson
Ikke mange årene før var vikingskipet fra Gokstad gravd ut, og med dette storslagne fartøyet var det mulig å studere vikingenes avanserte skipsbyggingskunst, noe man tidligere bare hadde kunnet fantasere om.
Både i Norge og internasjonalt ble Gokstadskipet ansett som en bekreftelse på at Leiv Eiriksson hadde krysset Atlanteren rundt år 1000, altså nærmere 500 år før Columbus. Det var dette Magnus Andersen ville bevise for Amerikanerne under verdensutstillingen i Chicago, og han kom dermed opp med ideen om å gjenta Leiv Erikssons ferd ved å seile en kopi av Gokstadskipet over Atlanteren.
Ideen blir lansert
Kort tid etter flyttet Andersen tilbake til Norge for å tiltre som redaktør for Norges Sjøfartstidende. Her så han sitt snitt til å skrive om idéen i den nyetablerte avisen, for på den måten vekke interesse for tankene sine i hjemlandet. Og det lyktes! Da det ble bestemt at Norge skulle delta på verdensutstillingen i Chicago, var bidragskomiteen allerede godt kjent med Andersens idé og ønsket å inkludere en slik vikingskipsferd som del av det norske bidraget.
Penger samles inn
For å skaffe penger til prosjektet ble Indbyderkollegiet for Oversendelse af et Vikingeskib til Verdensudstillingen i Chicago 1893 nedsatt. Innsamlsingsaksjoner ble arrangert, og det kom inn bidrag fra entusiaster i både inn- og utland. Blant giverne var det flere kjente navn som språkforsker Sophus Bugge (50 kroner), båtkonstruktøren Colin Archer (10 kroner), kunstneren Thomas Fearnley (200 kroner) og skipsrederen Svend Foyn i Tønsberg (som bladde opp hele 1000 kroner). På listen var også et rørende bidrag på to kroner og førti øre fra «44 skolebørn» ved en ukjent skole i Elverum.
Et par runder med innsamlingsfrierier måtte til før de hadde klart å samle inn penger både til bygging av skipet, nødvendig ekstrautstyr, proviant og lønn til mannskapet på tolv, inkludert Andersen. I tillegg hadde de mottatt bidrag i naturalia som tauverk og seil, og til og med øl tappet på flasker med egne Viking-etiketter.
Første tur på sjøen
Byggingen av skipet gikk raskt, og allerede våren 1893 stod det ferdig på verftet i Sandefjord. Fjerde april ble det med brask og bram sjøsatt, etterfulgt av en høytidelig middag med spesielt innbudte. Den første ferden gikk til Kristiania ved hjelp av slepebåt, og her ble det fortøyd utenfor Vestbanen.
Interessen var stor blant publikum, og ved å selge billetter for «at faa bese Skibet», ble det samlet inn enda en slump med penger.
Fest og moro langs kysten
Etter fem dager i hovedstaden fortsatte reisen med slepebåt sørover, med anløp i 20 byer langs kysten før Bergen som siste stopp. Andersen beskrev senere denne delen av ferden som ekstra krevende. Ikke på grunn av et tungt seilas, men utmattende på grunn av all feiring, korpsmusikk og sterk punsj i hver eneste havn.
Avreise og overfart
Om ettermiddagen 20. april var både skip og mannskap klare til å forlate Norge. Den noe omdiskuterte stavnprydelsen ble demontert og pakket ned, slepebåtene koblet fra, og kursen ble satt vestover. Nå skulle Viking klare seg på egen hånd.
Overfarten over Nord-Atlanteren var dristig. Skipet møtte både storm, hard sjø og lekkasjer, men Magnus Andersen vurderte etterpå seilasen som en klar suksess. Da Viking ankom Amerika, vakte både skip og mannskap enorm oppmerksomhet, og Andersen mente planen om å opplyse Amerikanerne om Leif Eriksson og vikingenes skipsbyggerkunst hadde lykkes.
Etter verdensutstillingen i Chicago
Etter verdensutstillingen i Chicago ble Viking fraktet til New Orleans, før det igjen returnerte til Chicago. I Chicago stod det utstilt i hundre år, ivaretatt av skandinavisk-amerikanske entusiaster i The Viking Ship Restoration Committee. I 1993 ble det bestemt at det ikke lenger var anledning til å la skipet stå der det stod, og det ble solgt til American Scandinavian Council i 1994.
Etter en del frem og tilbake foretok Viking sin siste reise til Good Templar parken i Geneva, Illinois. Her står skipet den dag i dag; værbitt, kun beskyttet av en enkel baldakin men med eget nettsted – vikingship.us. Forvaltningen av skipet, i form av omvisninger og fremsnakk, gjøres av en «vennegjeng» som kaller seg Friends of the Viking Ship. Deres mål er at Viking en dag skal få en plass på et skikkelig museum som minnesmerke over den store verdensutstillingen i Chicago i 1893, Magnus Andersens farefulle ferd over Atlanteren, samt vikingene som kom til Amerika omlag fem hundre år før Columbus.
