Øya Åland i Østersjøen er svært interessant for studiet av sjøreiser i forhistorien. I begynnelsen av yngre steinalder i Finnland (om lag 5000 før Kristus), lå Åland 10 mil fra fastlandet. Likevel greide folk å bosette seg på øya. Avstanden som de tilbakela, er dobbelt så lang som andre sjøreiser over åpent hav som vi kjenner til fra eldre og yngre steinalder i Norden. Ikke før ved slutten av steinalderen, om lag 2400 før Kristus, kan oversjøiske reiser av tilsvarende lengde dokumenteres.
Boplassene på Åland viser at bosetterne kom fra det finske fastlandet, på vinterjakt etter sel. Havet var antakelig mer eller mindre dekket av is og havkryssingen foregikk over isen eller som en kombinasjon av reiser over åpent og frosset hav. Disse omskiftende forholdene skapte et «laboratorium» for å utvikle fleksible reiseteknikker, der erfaringen fra reiser på snø og is kunne brukes ved reiser over åpent hav – og omvendt.
Dette kan ha lagt grunnlaget for å utvikle nye transportmidler. Utvikling av plankebåter kan være et eksempel på dette. Fire gjenstander fra yngre steinalder i Sverige er tradisjonelt tolket som kjølformede sledemeier. Disse meiene kan tjene som eksempel på den fleksibiliteten som karakteriserte transportmidlene på denne tiden. De viser også at menneskene i Nordens steinalder hadde teknologi og kunnskap til å lage plankebåter som kan ha vært bruk i nordiske farvann.
Etter seminaret håper vi på en sømløs overgang til sosialt samvær.