Arkeologiens kildemateriale vokser og blir mer sammensatt når nye metoder kan tas i bruk ved utgravninger i forbindelse med utbygging. Da styrkes vår evne til å grave ut vanlige jernaldergårder, og arkeologers forståelse av kulturlandskapet utvikles; sammenlign for eksempel Missingen med Dilling.
Bedre og flere 14C-dateringer og big data-analyser, samt naturvitenskapelige analysemetoder og bred laboratoriebasert arkeologi, gir oss et utvidet perspektiv på samfunnenes struktur, kultur og kompleksitet. Derfor bidrar moderne arkeologi med forbedringer, men også utfordringer, når synteser må se dagens lys, enten vi vil det eller ei. I tillegg øker behovet for å veie nye materielle kilder i jernalderarkeologien opp mot et ganske konstant historisk tekstmateriale.
Vitenskapssosiologisk er dette et stort disiplinært problem så lenge det mangler bred disiplinoverskridende universitetsutdanning og -forskning. Man kan sikkert insistere på å være kun arkeolog, holde sin nasjonale sti ren og aldri bryte sin disiplinære grense; men ikke på lang sikt. Man kan vente på at naturvitere, språkforskere og kulturforskere skal bli strålende arkeologer, men disipliner, som et viktig spesifikt "læring", er ikke så lette å utvikle.
Da er det bedre å la arkeologer stå frem når de fremfører hva de, på grunn av fagets endring, mener kan være viktig, for eksempel når det gjelder 300- og 400-tallets Europa.
Man kan begynne med å se på Tunesteinen igjen og på bucellarii i Nord-Italia. De som kjenner Tunesteinen vet sjelden hva bucellarii er, og de som derimot vet noe om bucellarii har sjelden hørt om Tune i Østfold.
Om foredragsholderen
Frands Herschend er professor emiritus fra Uppsala, og har en rekke innflytelsesrike arbeider om jernalder bak seg, blant annet Livet i hallen, The Early Iron Age In South Scandinavia og The Pre-Carolingian Iron Age in South Scandinavia.
Han kombinerer gjerne resultater fra forvaltningsarkeologi, arkeometri og skriftlige kilder.