Når temaet for en etnografisk monografi er årstidsritualer fremført av sjamaner (kvinnelige) og prester (mannlige) på svibruk oppe i åsene i et filippinsk øyområde, tenker en seg gjerne noe isolert, lokalt, kanskje arkaisk.
I boken Shamanic Crossovers in the Southern Philippines: Vocal Worlds (Routledge, 2025) tar forfatter og professor emeritus Arne Røkkum ved Universitetet i Oslo for seg den oratoriske uttrykkskraften – en ordenes magi – i en årsvekstsyklus for å konstituere helse i åkrene og i kroppene til folk som rydder dem. Men påkallelsene, fremført på tagbanwaspråket, henvender seg også mot krefter langt utenfor selve regnskogen som omkranser ritualstedet.
Et samhandlingsfelt som, selv om det er rituelt, har plass for dramatisk dissonans, lar trekk fra en mangeartet og historisk dyp omverden resonnere: det hinduistiske Java-Majapahit, de muslimske sultanatene Brunei og Sulu og det katolske, hispaniske imperiet. Det som står igjen i tagbanwa-folkets rituelle verden er et argument om å byttehandle med makter som er større enn en selv.
I dette seminaret fremmer Røkkum temaet om ritualiseringen av fortiden, ikke som en oppsamling av minner for å skape identitet, men som et uttrykk for uforutsatte brytninger (i) i en vekstsyklus og (ii) i et folks liv.