Embla Aae disputerte i historie ved UiB i 2024 og jobber som konservator ved Det Hanseatiske Museum og Schøtstuene i Bergen, der hun hovedsakelig forsker på og formidler hansahistorie.
I middelalderen ga mange i Norge sjelegaver til kirker og klostre. For gavene ble det utført sjeletjenester, som ofte inkluderte bønn for giveren i kirken, men det hendte også at gavene kun ble gitt for, eller til gagn for, giverens sjel.
Embla Aaes avhandling er den første omfattende studien av sjelegavebrev i Norge, og omfatter over 500 middelalderske sjelegavebrev. Den gir innsikt i motivasjonene og den sosiale dynamikken bak gavene, og er verdifull for sammenligning med sjelegavepraksiser andre steder. Norske kvinner kunne for eksempel i større grad gi sjelegaver enn kvinner i nabolandene, grunnet arverett og råderett over egen eiendom.
Aae poengterer at verdifulle gaver krevde skriftlige avtaler, og derfor er det bevart flest brev om donasjoner av jordeiendom. Før 1300 var det bare de mektigste individene som ga sjelegaver, men fra begynnelsen av 1300-tallet ble skikken også vanlig blant bønder, som ga mindre jordparter. I byene finner vi andre donasjonsmønstre, og fra Bergen kjenner vi sjelegaver fra lybske kjøpmenn med opphold på Bryggen. Avhandlingen viser at deres sjelegaver ofte ble gitt til kirker og tiggerordener, samt som almisser til fattige. Slik kunne de sørge for at minnet om dem ble opprettholdt i Bergen, i tillegg til i sine hjembyer. Også mange norske sjelegavebrev nevner almisser, som var en viktig del av samtidens sosialomsorg.
Ved å minnes en avdød i liturgien ble vedkommende regnet som til stede i kirkerommet, og gjennom bønn ble giveren hjulpet gjennom skjærsilden. Når soknekirkene mottok flest sjelegaver, kan det være uttrykk for et ønske om å bli minnet i det lokalmiljøet man hadde tilhørighet til. De velstående ga til soknekirker, men også til katedraler og klostre – slik ble også minnet om deres status opprettholdt.
Følg foredraget på Zoom.