I sommer har en liten gruppe arkeologer undersøkt et av de virkelig gamle overnattingsstedene i dette barske landskapet. De tok beina fatt, og bar sold og spader omkring fem kilometer innover vidda fra Stigstuv turisthytte, hvor dagens tursti tidvis følger den gamle slepa.
Forklaringen på navnet Nordmannsslepa finnes i en gammel reiseskildring fra begynnelsen av 1800-tallet:
– For den verdens kant som hos alle andre kristne folk kalles vest, heter i denne dal nord. Såldes kaller de hardangerne, som kommer til dem over fjellet fra vest, nordmenner.
Dette skrev professor Christopher Hansteen i sine erindringer om turen han tok over Hardangervidda i året 1821. Hansteen var på dette tidspunktet en ledende vitenskapsmann, kjent for å ha beregnet hovedstadens nøyaktige beliggenhet så vel som det nøyaktige tidspunktet for slaget på Stiklestad (31. august år 1030). Denne sommeren gikk han til fots fra Christiania til Eidfjord, for som han sa, der ventet han å finne betydelige uriktigheter i det Pottopidanske kart.
Store Nordmannsslepa går fra Jønndal øverst i Uvdal, krysser to elver og går ned Sysendalen og Måbødalen, før den ender i Eidfjord. Det var dette tråkket professor Hansteen fulgte. Disse fjellets motorveier var markert med varder, en livsnødvendighet for de som krysset fjellet i en tid uten kart eller GPS. Hansteen kaller vardene for trøstende veiledere som sier «Du er ennå på rett vei». På samme måten kan vi føle det når vi følger Den Norske Turistforenings røde T-er innover i fjellet.
Etter mange viderverdigheter var professoren kommet til de små vannene som kalles Holmetjønnan. Her oppe var det værhardt og vanskelig å finne ly. Likevel er strekket så langt og slitsomt å gå at det har vært nødvendig å overnatte der oppe på vei over fjellet. Derfor ble det allerede i gammel tid bygget steinhytter med passelig avstand, slik at folk kunne søke ly og hvile etter en lang dags ferd. Da Hansteen kom til stedet fantes det fremdeles en slik hytte ved enden av vannene, som han beskriver i reiseskildringen: "I mellom klokken ett og to om middagen inntraff vi ved en øde stenhytte hvis tak var nedfalt, og som min ledsager kalte Holmetjern-lægret."
De gamle hyttene
Da arkeologene fra KHM kom til Holmetjønn oppdaget de at det ikke var bare én hyttetuft, det var to. En steinmur oppe i en skråning er nok restene etter hytta som Hansteen så i 1821. Men på sletta nedenfor ligger det rester etter en enda eldre hytte som var i bruk i vikingtiden og middelalderen. Nå ligger den som en gjenglemt tuft ved siden av turstien.
Forholdene her inne i fjellet kunne være nådeløse. Derfor hadde de gamle middelalderlovene strenge regler for hvordan man skulle forholde seg dersom flere fremmede kom til hytta samtidig i dårlig vær. Hvis det blir fullt inne, skal man trekke lodd om hvem som må gå ut. Hvis den som har trukket det korteste strået likevel nekter å gå ut, må han eller hun betale fulle bøter dersom dette fører til at andre dør.
Utenfor inngangen til hytta fant arkeologene mengder av gamle hestesko. Dette var tydeligvis plassen for hesteparkering!
Dette fant arkeologene
Inne har hytta hatt to rom, et lite rom ved inngangen hvor man kanskje kunne sette fra seg ting, og et litt større hovedrom hvor det har vært et kjempestort ildsted i midten. Her oppdaget de at farende folk har spist og kost seg gjennom århundrer. De har brent ved av furu, bjørk, osp og vier. Antakelig har de måttet bære med seg veden de skulle bruke, for på vidda er det lite brensel. Det er rester etter måltider av fugl, fisk og reinsdyr. Det må ha vært et ordentlig griseri, for et neste 40 cm høyt lag av sot og dyrebein viser at folk gang etter gang har slengt matrestene rett på bålet slik at det etter hvert har bygget seg opp et stadig tykkere lag. Noen ganger har de slengt hele kjever av småfe på bålet. Det får arkeologene til å lure på om noen har sittet her og spist smalahove?
I vikingtiden og middelalderen brukte man et ildstål til å få fyr på bålet. Man legger noe brennbart, for eksempel litt knusk på bakken, setter ildstålet inntil og slår gnister med en bit av flint. I hytta på Holmetjønn hadde noen lagt igjen både ildflint og et nydelig lite ildstål til av den typen som ble brukt i vikingtiden.
Den tredje dagen i felt fant Lars Morten noe helt spesielt. Like innenfor inngangen til hytta hadde noen lagt fra seg to nydelige jaktpiler. Dette må være spor etter en jeger som har jaktet her i vikingtiden. Jern var verdifullt og mye arbeid har vært lagt ned i å smi pilspissene. Tro hvorfor de ble værende igjen i hytta på Holmetjønn?
Derfor skal arkeologene tilbake
Dette hyttelandskapet er en gullgruve av historie og arkeologiske funn. Etter en vellykket uke med nye oppdagelser, ser arkeologene allerede frem til å grave mer til neste år. Holmetjønn og landskapet omkring gjemmer fremdeles mange hemmeligheter, og forskerne håper på å avdekke enda flere lag av fortiden.
Utgravningen er en del av NFR-prosjektet FOODIMPACT, den første store studien av urban matkultur i middelalderens Norge.