Perioden 180-550 er tiden da Skandinavias eldgamle stammesamfunn ble utfordret og de første kongedømmer vokste frem. Innholdet i Dagfinn Skres nye bok er resultatet av seks års arbeid med arkeologiske, skriftlige, runologiske, numismatiske, onomastiske og naturvitenskapelige kilder og forskning. På denne bakgrunn argumenteres det i boken for de følgende tolkninger av en avgjørende periode i Skandinavias historie:
For å kunne beseire markomannerne ved Donau i 180 e.Kr. – selve åpningsscenen i den første Gladiator-filmen – hadde keiser Marcus Aurelius rekruttert mange leiesoldater– romerne kalte dem auxilia. Siden pest herjet i riket og den romerske hær hadde blitt desimert av krigen mot perserne, hadde mange auxilia blitt rekruttert utenfor riket, også blant germanere fra det nordlige kontinentet og Skandinavia.
Da markomannerne var beseiret ble mange auxilia dimittert fra den romernes hær, og noen grupper av skandinaver, trolig også andre germanere, la nå på vandring mot nord. I Skandinavia de tok land og slo seg ned i de mest fruktbare områdene, helt nord til Trøndelag i vest og Ångermanland i øst. Få av de skandinaviske stammer var militært sterke nok til å motstå disse hardbarkede, kamptrente og velorganiserte gruppene av tidligere auxilia.
Romersk organisering i Skandinavia
Med bakgrunn i romerhærens strenge hierarki organiserte de seg som krigerfølger med en herre og hans svorne krigere. De anvendte også mange andre erfaringer fra romersk tjeneste til å forme sin nye tilværelse i nord. I militærleirene hadde de erfart hvordan leirens basilika ble brukt til forsamlinger og høytideligheter, og i Skandinavia bygde hver herre en hall på gården sin som skulle tjene mange av de samme funksjonene. Her tok herren tok imot gjester, markerte høytider, og hans krigere festet, drakk og sov i hallen.
De fleste steder tok krigerne kontroll over eksisterende gårder, herren bosatte seg gjerne på en stor gård midt i bygda, som for eksempel på Hove i Sandnes (illustrasjoner), og hans svorne menn på gårder i nærheten. I Syd-Skandinavia slo tre store krigerfølger seg ned og dannet en helt ny type sentra, modellert på de romerske militærleirenes grunnplan. Hver av disse gruppene ser ut til å ha vært på omkring 50 krigere, og sentrene er Gudme på Fyn, Uppåkra i Skåne og Sorte Muld på Bornholm. For å kunne bruke all sin tid til den livsformen de satte høyest, krigerlivet, organiserte de jordbruket på gårdene slik de hadde sett det gjort i Romerriket, med slavedrift.
Vold, tvang og samarbeid
Mindre fruktbare områder forble temmelig uberørt av krigernes ankomst, og i enkelte fruktbare områder var stammene tilstrekkelig sterke til å hindre de tidligere auxilia i å slå seg ned. Blant annet synes de lokale stammer å ha beholdt kontrollen over Gotland, Öland og deler av Jylland. Hovedmønstrene i hvor krigsherrene tok land og hvor stammer beholdt kontrollen kan leses ut av konsentrasjoner av jord drevet av henholdsvis leilendinger og selveiende bønder slik de er kjent fra skriftlige kilder fra 1100−1600-årene.
Med vold og tvang grep de ankommende auxilia inn i stammefolks liv og hevdvunne rettigheter. Men over tid ga ikke tvang og voldsbruk den stabilitet som begge parter behøvde, og løsninger ble forhandlet frem på tinget. Krigsherrer var avhengige av stammefolk for å rekruttere krigere og arbeidsfolk, og stammefolk måtte innrømme herrenes krav på jord og ressurser. Etter mønster fra romerske gravsteiners rettslige betydning – steinreiseren hevdet rett til arven etter romersk rett − ble runesteiner reist på gravhauger for å hevde krigsherrens rett til gården der gravhaugen ble bygget og steinen reist.
Den gode herre skulle belønne sine fortjente krigere og være gavmild mot sine venner. For å skaffe den nødvendige velstand, satte de i gang storstilt produksjon av varer som jern, pelsverk og hvalolje. Varene handlet de med andre herrer i Skandinavia, med sine kontakter i Romerriket, og med kontinentale stammer, for eksempel goterne, som den gang bodde ved Svartehavet og langs Donau i og sydvest for dagens Ukraina.
Faktaboks: Dagfinn Skre
- Professor ved Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo.
- De siste 40 årene har han forsket på en rekke sider ved jernalderen, vikingtidens og middelalderens Skandinavia.
- Forskningen har blant annet tatt for seg politisk, økonomisk og kirkelig historie, og han har gitt vesentlige bidrag til forståelsen av de første byer og betalingsmidler.
- Skre har ledet utgravninger av vikingbyen Kaupang i Vestfold og kongsgården Avaldsnes på Karmøy.
- Etter utgravningene har han ledet forskergrupper som har analysert resultatene og publisert flere bøker.
En tid preget av krig og konflikt
Ingen periode i Skandinavias forhistorie har så mange spor etter krig og konflikt som krigsherrenes tid 180−450. Hærer på flere hundre, opptil tusen mann kjempet mot hverandre, og i Syd-Skandinavia ofret seierherrene de beseiredes våpen og utstyr i vann og myrdrag. De aller fleste av Skandinavias omkring 1.700 bygdeborger ble bygget i denne perioden, noen som befestninger for en herre og hans krigere, de fleste som stammefolks tilfluktssteder mot slaveraid organisert av herrer fra andre deler av Skandinavia.
I midten og slutten av 400-årene ble kontakten med kontinentale partnere svekket. Forbindelsen med goterne ble brutt da de vandret vestover mot Italia, og i vest rykket Romerrikets fall bort en søyle i de skandinaviske krigernes identitet – de levde ikke lenger i glansen av det imperiet de betraktet som overlegent og forbilledlig. På samme vis som mange frigjorte kolonier i midten av 1900-årne adapterte den tidligere kolonimaktens statsform, etablere germanerne en styreform som lignet den romerske. Liksom Romerriket besto kongedømmene av én hersker som rådde over et gitt territorium, og når en hersker døde ble den nye valgt fra samme slekt.
Fra stammer til kongedømmer
Et annet trekk ved de tidligste skandinaviske kongedømmer tyder på at de var formet etter romersk mønster. Da Danenes kongedømme ble etablert i 450-årene, trolig som Skandinavia første, fikk kongen utformet en ny type hengesmykke i gull, arkeologer kaller dem brakteater (foto). Slik romerske keisere ga gullmedaljonger til høytstående sivile og militære tjenestemenn, ble brakteater gitt av kongen til hans svorne menn som kom fra ulike steder i riket for å feire høytider i kongens hall i Gudme på Fyn, fra tidlig 500-tall i Lejre på Sjælland. Brakteatene bar de som tegn på sin troskap til kongen. Brakteatenes motiv ble modellert på romerske medaljongene, og er trolig ment å fremstille den aktuelle kongen i skapningen til den ideelle hersker, en guddom, kanskje Óðinn. Det er talende at brakteatens bilder ikke ble modellert på de samtidige romerske gullmynter, men på de som ble produsert vel et århundre tidligere under Konstantin den store og hans sønner. De hersket under Romerrikets siste storhetstid, og slik sett innebar Danenes kongedømme en renessanse, en gjenfødelse av Romerrikets siste gullalder.
Danenes kongedømme ble etablert på dramatisk vis. En ny aDNA-studie tyder på at en hær sammensatt av krigere og grupperinger fra store deler av det nordlige kontinentet invaderte Skåne, Fyn, Sjælland og det meste av Jylland, og den eksisterende befolkning ble for en stor del massakrert. Jorden ble fordelt til soldater og deres familier, og hærens offiserer ser ut til å ha blitt bosatt på de beste gårdene og landsbyene rundt omkring i riket. I de følgende tiårene gikk stammeledere og herrer på den skandinaviske halvøy sammen om å etablere kongedømmer i flere gamle stammeområder, kanskje så mange som 10−15.