Torgeir Winther

• Rødsrud, Christian Løchsen; Eriksen, Marianne Hem; Østmo, Mari Arentz & Winther, Torgeir (2026). Ariktektur og byggeskikk - kunnskapsstatus og potensial. I Mjærum, Axel; Gjerpe, Lars Erik & Eriksen, Marianne Hem (Red.), Hus og gård gjennom fire tusen år. Faglig program for undersøkelser av bosetnings- og landbruksspor fra senneolitikum til middelalder ved Kulturhistorisk museum. Cappelen Damm Forskning/NOASP. ISSN 9788202632243. s. 107–136. doi: https:/cdforskning.no/cdf/catalog/book/294. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  House and Farm through Four Thousand Years. A Research Programme for Investigations of Settlement and Agricultural Sites from the Late Neolithic to the Middle Ages at the Museum of Cultural History builds on more than a hundred years of archaeological excavations in South-eastern Norway and, through ten chapters, presents up-to-date knowledge about buildings and agricultural communities of the past. Extensive settlement excavations of former farming communities in South-eastern Norway have taken place over the last 25 years, and some of these have provided a basis for new research. Nevertheless, there are still significant gaps in our knowledge. This research programme presents concrete proposals for strategies and measures that will contribute to further scholarly development. As part of this work, the Museum of Cultural History will in particular seek to improve understanding of the social and economic organisation of past agricultural societies in the years to come. House and Farm through Four Thousand Years is written for researchers, heritage managers, students, and others who wish to delve more deeply into the history of dwelling and farming. The book will be an important tool for planning and conducting future excavations of agrarian sites and will serve as a basis for the advice the museum provides in connection with the management of traces of past agricultural societies in South-eastern Norway.

• Winther, Torgeir (2024). Ovner - spor av spesialisert produksjon eller allsidige anlegg? I Gjerpe, Lars Erik (Red.), Den komplekse jernalderbosetningen på Dilling : hus – gård – grend – landsby?. Cappelen Damm Akademisk. ISSN 9788202852696. s. 229–250. doi: 10.23865/cdf.220.ch9. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  A total of 25 ovens dating to the Pre-Roman Iron Age and the Roman Iron Age uncovered at Dilling gives new insight to the use of ovens in Southeastern Norway in the Early Iron Age. The material is unique in its size, but more so due to the context of the ovens Of the 25 ovens, 22 were situated inside three-aisled buildings Roughly half of these were in the living quarters of the buildings. In six cases, ovens were found to have earth dug air vents connecting the combustion chamber to the outer wall of the house, giving an adjustable flow of fresh air. This chapter’s main part is a presentation of the results of the archaeological excavations and scientific analyses of the ovens. The last part of the chapter concerns itself with the diachronic and spatial distribution of the ovens and their function. The ovens primarily date to the last half of the Pre-Roman Iron Age, and a strong correlation with two types of buildings is demonstrated. The small number of dates after ca 50 AD seem to suggest that the use of ovens at Dilling strongly declined in the Early Roman Iron Age, corresponding with a shift in building customs. It is suggested that most of the ovens should be interpreted as low temperature ovens that could have had a variety of functions, and that heating and food preparation seem to have been the primary functions for the ovens located in the living quarters of longhouses.

• Ødegaard, Marie Kjærnet & Winther, Torgeir (2024). Kronologisk klassifisering og romlig organisering av bygninger på Dilling. I Gjerpe, Lars Erik (Red.), Den komplekse jernalderbosetningen på Dilling : hus – gård – grend – landsby?. Cappelen Damm Akademisk. ISSN 9788202852696. s. 65–133. doi: 10.23865/cdf.220.ch5. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  This chapter deals with the extensive catalogue of prehistoric buildings examined during the excavations at Dilling in Rygge in 2017–2018. In total, 136 buildings and post constructions were excavated, mainly dating to the Pre-Roman Iron Age and Roman Period (ca 500 BC–AD 400). The first half of the chapter is dedicated to a presentation of these buildings and constructions as well as a classification into twelve more or less distinct building types. The middle part of the chapter focuses on selected construction elements and features of the buildings as well as the spatial and temporal spread of the house types. Lastly, we explore the spatial organization of the settlement and examine social stratification and socio-economic conditions within the settlement compared to other sites in Norway and Scandinavia.

• Winther, Torgeir & Gjerpe, Lars Erik (2024). Kokegroper i boplasskontekst: praktisk matlagning eller sosialt samlingspunkt? I Gjerpe, Lars Erik (Red.), Den komplekse jernalderbosetningen på Dilling : hus – gård – grend – landsby?. Cappelen Damm Akademisk. ISSN 9788202852696. s. 253–263. doi: 10.23865/cdf.220.ch10. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Cooking pits are common finds in Early Iron Age (500 BC–AD 550) contexts in Eastern Norway, and more than 400 were found at Dilling. Researchers generally agree that cooking pits were used to prepare food for groups on special occasions. However, research has mainly focused on specialized cooking pit sites, and little research has been done on cooking pits located on settlements sites such as Dilling. Based on the number of cooking pits and their spatial and temporal relationship to the buildings, we conclude that they were, like cooking pits on specialised sites, most likely used on special occasions. Such occasions may have been gatherings for some or all inhabitants of Dilling, probably occurring once a year or so.

• Gjerpe, Lars Erik & Winther, Torgeir (2024). De undersøkte lokalitetene og faglige mål. I Gjerpe, Lars Erik (Red.), Den komplekse jernalderbosetningen på Dilling : hus – gård – grend – landsby?. Cappelen Damm Akademisk. ISSN 9788202852696. s. 27–38. doi: 10.23865/cdf.220.ch2. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  More than 130 buildings or parts of buildings, 19 burials, several hundred cooking pits, other dug-down features and ceramics and a few other artefacts were found by top-soil stripping and subsequent excavation of c. 7 hectares. Most of the buildings were three-aisled with dug-down posts from the Early Iron Age (500 BC–AD 550), even though a few older buildings were excavated. The buildings were distributed on seven areas, and from c. 200 BC to c. AD 150 six of these areas were probably inhabited at the same time. The settlement was situated partly at the transitions between the moraine and the clay and silt plains and in the moraine ridge, less than 100 MSL. The excavated settlement remains were well suited to shed light on the project’s primary research goal; the biography of the settlement, the spatial organization, rights to land and finally, if there really was an Iron Age village at Dilling.

• Nielsen, Svein Vatsvåg & Winther, Torgeir (2021). Middle and Late Mesolithic microblade technology in eastern Norway: Gradual development or abrupt change? I Borić, Dušan; Antonović, Dragana & Mihailović, Bojana (Red.), Foraging Assemblages 2. Serbian Archaeological Society. ISSN 9788680094168. s. 482–489. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  The study of Mesolithic blade industries in northern Europe has contributed to gaining a deeper insight into prehistoric technological choices by applying a dynamical technological approach. In this study, the authors applied this approach to Middle and Late Mesolithic microblade industries in eastern Norway in order to study regional developments. A total of 45 pressured cores derived from seven open-air sites excavated by the Museum of Cultural History in Oslo (2010–2012) were analyzed taking into account metrical values and technological traits. The results show three distinct phases in the studied material. The earliest phase (c. 7500– 7200 cal BC) was characterized by a standardized conical core concept. The second phase (c. 7200–6100 cal BC) showed both conical and single fronted cores, while in the youngest phase (c. 5400–3900 cal BC) the single fronted core concept was predominant. Based on previous experimental research, the authors argue that this reflects a slow transition from the use of V-shaped holding devices in the Middle Mesolithic to pocket devices and handheld reduction techniques in the Late Mesolithic.

• Rødsrud, Christian Løchsen; Melgaard, Hilde M Sømme; Skogheim, Vegard; Winther, Torgeir & Mikkelsen, Peter Hambro (2020). Kokegropslokaliteter og ovner i Løten. I Rødsrud, Christian Løchsen & Mjærum, Axel (Red.), Ingen vei utenom: Arkeologiske undersøkelser i forbindelse med etablering av ny rv. 3/25 i Løten og Elverum kommuner, Innlandet. Cappelen Damm Akademisk. ISSN 9788202632229. s. 157–174. doi: 10.23865/noasp.97. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Excavations at Gjærlu, Rømma, Kroksti and Skramstad were mainly focused on cooking pits. In addition to the 118 cooking pits that have been found, a clearance cairn underneath cultivation layers at Gjærlu and two kilns at Rømma were investigated. One of the kilns contained both cereals and seeds of juniper, white goosefoot (Chenopodium), Rubiaceae (Galium)

Sjå alle arbeida i NVA

• Johannessen, Linnea Syversætre & Winther, Torgeir (2019). Dilling – an Early Iron Age Village in SE Norway? Fulltekst i vitenarkiv
• Ødegaard, Marie; Johannessen, Linnea Syversætre & Winther, Torgeir (2019). Gårder ved Dobbeltspor Dilling. Fulltekst i vitenarkiv
• Ødegaard, Marie; Winther, Torgeir; Johannessen, Linnea Syversætre; Gjerpe, Lars Erik & Sæbø, Andreas Ropeid (2018). Her er Østlandets første landsby. [Journal]. Khrono. Fulltekst i vitenarkiv
• Ødegaard, Marie; Winther, Torgeir; Gjerpe, Lars Erik & Hellan, Jan Kristian (2017). Gårder fra bronse- og jernalder – foreløpige resultater fra Dobbeltspor Dilling. Primitive tider. ISSN 1501-0430. s. 31–40. Fulltekst i vitenarkiv
• Nielsen, Svein Vatsvåg & Winther, Torgeir (2015). Middle and Late Mesolithic Microblade Cores in Southern Norway: New Experimental Observations. Fulltekst i vitenarkiv
• Kile-Vesik, Jakob Jan Edvin & Winther, Torgeir (2026). Hval boligområde. Kokegropsfelt, boplass. Eldre jernalder. Hval 272/9, 10. Sørum, Akershus. Kulturhistorisk museum – arkeologisk undersøkelse. Rapport 2025/8. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Arkeologisk seksjon . Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Denne rapport behandler en arkeologisk utgravning i forbindelse med boligutvikling ved Hval i Sørum kommune. Akershus fylkeskommune registrerte i 2001 et område med bosetningsspor (Eskildsen 2001). Kulturhistorisk museum undersøkte lokaliteten i august-september 2019, og det ble maskinelt flateavdekket 3616 m2. Tre treskipete langhus er katalogisert under C66322-C66324. Funn og prøver fra øvrige anlegg er katalogisert under C66321. I tillegg til anleggene knyttet til de tre husene, ble det påvist 139 strukturer, hvorav et utvalg ble undersøkt og ble definert til ni stolpehull, tre nedgravninger, 33 kokegroper og tre lag. De radiologiske dateringene viser at lokaliteten primært har vært i bruk gjennom eldre jernalder. Det ble foretatt vedartsbestemmelse av 16 kullprøver ved Moesgaard Museum. Materiale fra alle kullprøvene og fra tre analyserte makrofossilprøver ble radiologisk datert ved Tandemlaboratoriet, Uppsala universitet. 14 makroprøver ble analysere av Arkeologerna, Statens historiska museer, Stockholm.

• Winther, Torgeir (2024). Dobbeltspor Dilling. Naturvitenskapelige resultater fra Intercity dobbeltspor Dilling-prosjektet. Rygge, Østfold. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Arkeologisk seksjon . Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Denne rapporten omfatter de samlede naturvitenskapelige analyseresultatene fra utgravningsprosjektet Dobbeltspor Dilling. Bakgrunnen for prosjektet er at Bane NOR (BN) ønsker å bygge ca. 10 km ny dobbeltspor for jernbane mellom Sandbukta i Moss og Såstad i Rygge. Utbyggingen inngår som del av det såkalte InterCity-triangelet mellom Halden, Skien og Lillehammer. I tillegg til selve jernbanetraséen legger planforslaget til rette for rigg- og anleggsområder, drifts- og beredskapsveier samt omlegging av eksisterende veier. Prosjektleder: Lars Erik Gjerpe.

• Winther, Torgeir & Johannessen, Linnea Syversætre (2024). Dobbeltspor Dilling. Flerfaset bosetningsområde fra bronsealder-folkevandringstid og grav fra yngre romertid. ID216873. Krokstad, 66/1, 15. Rygge, Østfold. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Arkeologisk seksjon . Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  I perioden 11. juni til 5. september ble det gjennomført en arkeologisk utgravning av lokaliteten id 216873 på gården Krokstad i Rygge kommune, Østfold. Utgravningen ble gjennomført som en del av InterCity Dobbeltspor Dilling-prosjektet som ble gjennomført i forkant av Bane NORs utbygging av ny, dobbeltsporet jernbane mellom Sandbukta og Såstad (tidligere Rygge kommune) i Moss. Lokaliteten ble undersøkt med maskinell flateavdekking. Det ble åpnet om lag 4800 m2, og det fremkom til sammen 1125 strukturer, hvorav 575 forhistoriske strukturer og 475 staurhull, mens 60 strukturer ble avskrevet. I alt er 450 strukturer tolket som stolpehull og 6 som usikre stolpehull. Totalt 250 av disse ble tolket som spor etter ti treskipete bygninger (hus 73-1–4, 73-6–7, 73-10–12 og 73-14) og en mulig treskipet bygning (hus 73-13), en toskipet bygning (hus 73-5) og to firestolperskonstruksjoner (hus 73-8 og 73-15). I tillegg til stolpehullene ble det funnet veggrøfter i tilknytning til hus 73-2–4, 73-6, 73-8, mens en bygning, hus 73-9, utelukkende bestod av en veggrøft. Det ble også funnet et ildsted og et gulvlag som er tolket som tilhørende hus 73-3. Videre er 34 strukturer tolket som nedgravninger, 33 som kokegroper, 20 som lag med udefinert opphav, mens ti strukturer er tolket som tråkk og hulveier. Det ble også påtruffet fem grøfter, tre områder med ardspor, en flatmarksgrav, en fotgrøft, et dyrkningslag, og en kullflekk. Basert på radiologiske dateringer, gjenstandsfunn og konstruksjonstrekk ved bygningene er det påvist at det har vært aktivitet på lokaliteten fra yngre bronsealder til begynnelsen av yngre jernalder, med to bosetningsfaser: en i yngre bronsealder–førromersk jernalder, ca. 800–300 e.Kr., og en i yngre romertid–folkevandringstid, ca. 250–550 e.Kr. Tre bygninger og et lite antall kokegroper tilhører den eldste bosetningsfasen i yngre bronsealder og første del av førromersk jernalder, mens det kun var sporadiske dateringer frem til ca. 100 e.Kr. Radiologiske dateringer fra en firestolperskonstruksjon og et par kokegroper dokumenterer at det har vært aktivitet på id 216873 i siste del av eldre romertid, og det er trolig at en samling med hulveier også er fra denne perioden. Det er imidlertid ikke påvist bygninger med boligfunksjon som kan settes i sammenheng med aktiviteten innenfor undersøkelsesområdet. Åtte bygninger er datert til den andre bosetningsfasen i yngre romertid–folkevandringstid, hvorav to er tilknyttet mulige fegater for forflytning av husdyr mellom fjøs og beitemark mot sørvest. Et kokegropfelt lengst sør i undersøkelsesområdet har trolig hatt sin hovedbruksfase i denne perioden. Bosetningsaktiviteten ser ut til å opphøre ved overgangen til merovingertid, trolig i tidsrommet ca. 550–600 e.Kr. Det ble utført 43 detaljerte vedartbestemmelser, 62 makrofossilanalyser, 56 radiologiske dateringer (på trekull, makrofossiler og matskorpe fra keramikk), 6 pollenanalyser, 7 mikromorfologiske analyser og jordkjemisk analyse av 130 jordprøver. Resultatene av analysene viser at det har foregått en rekke ulike aktiviteter tilknyttet husdyrhold, jordbruk og til en viss grad produksjon innad på boplassen, mens det er få spor etter bruk av ild. Resultatene viser også til utnyttelse av lokalitetens omland i form av innsamlede planter fra våtmarksområder og marine ressurser i form av tang. Prosjektleder: Lars Erik Gjerpe.

• Winther, Torgeir; Johannessen, Linnea Syversætre & Ødegaard, Marie Kjærnet (2024). Dobbeltspor Dilling. Bosetning-aktivitetsområde ID216675. Dilling vestre, 67/1. Rygge, Østfold. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Arkeologisk seksjon . Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  I perioden 23.april–4.mai 2018 ble det gjennomført en arkeologisk utgravning av lokaliteten id 216675 på gården Dilling vestre i Rygge kommune, Østfold. Utgravningen ble gjennomført som en del av InterCity Dobbeltspor Dilling-prosjektet som ble gjennomført i forkant av Bane NORs utbygging av ny, dobbeltsporet jernbane mellom Sandbukta og Såstad (tidligere Rygge kommune) i Moss. Lokaliteten ble undersøkt med maskinell flateavdekking. Det ble åpnet om lag 386 m2, og det fremkom til sammen 40 strukturer. I alt er 18 strukturer tolket som stolpehull, mens 5 strukturer ble avskrevet. Videre er seks strukturer tolket som kokegroper og sju som nedgravninger, samt at det ble påtruffet et lag av udefinert karakter. En grøft i den sørlige enden av lokaliteten kan muligens være en veggrøft tilhørende en bygning plassert sør for lokaliteten, men dette er usikkert. Strukturene hadde jevnt over lav bevaringsgrad, og det antas at et antall strukturer har blitt fjernet av pløying i forkant av undersøkelsen. Det ble ikke identifisert stolperekker eller bygninger i felt, men sammensetningen av strukturer som ble funnet på lokaliteten antyder at det har vært et gårdstun på id 216675. Tolkningen er imidlertid usikker. Fem kullprøver er vedartsbestemt og radiologisk datert. Fire prøver kommer fra kokegroper, mens en prøve kommer fra en struktur som ble avskrevet etter at dateringen tidfestet den til nyere tid. Det er påvist fire treslag som trolig representerer den lokale vegetasjonen i perioden lokaliteten var i bruk. Kokegropene, og trolig også resten av den forhistoriske aktiviteten på id 216675, er datert til perioden 205 f.Kr.–190 e.Kr., som tilsvarer siste del av førromersk jernalder og eldre romertid. Prosjektleder: Lars Erik Gjerpe.

• Winther, Torgeir; Ødegaard, Marie Kjærnet & Johannessen, Linnea Syversætre (2024). Dobbeltspor Dilling. Rydningsrøys ID77597-5. Dilling vestre, 67/1. Rygge, Østfold. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Arkeologisk seksjon . Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  I perioden 9.–14. august 2018 ble det gjennomført en arkeologisk utgravning av røysa id 77597-5 på gården Dilling vestre (67/1) i Rygge kommune, Østfold. Utgravningen ble gjennomført som en del av InterCity Dobbeltspor Dilling-prosjektet som ble gjennomført i forkant av Bane NORs utbygging av ny, dobbeltsporet jernbane mellom Sandbukta og Såstad (tidligere Rygge kommune) i Moss. Røysa ble undersøkt ved manuell avtorving og rensing, etterfulgt av fjerning av steinlaget i halve røysa for hånd. Etter dokumentasjon av røysa ble den resterende halvdelen fjernet, og det ble flategravd med maskin for å avdekke eventuelle nedgravninger under røysa. Etter en samlet vurdering tolkes røys id 77597-5 som en rydningsrøys. På grunn av omfattende forstyrrelser av røysa ble det ikke samlet inn prøvemateriale til naturvitenskapelig analyse, og følgelig foreligger det ikke en radiologisk datering. Funn av moderne avfall og nærheten til nyere tids bosetning kan antyde at røysa er av nyere dato, men dette er usikkert. Prosjektleder: Lars Erik Gjerpe.

• Winther, Torgeir (2024). Dobbeltspor Dilling. Registrering i forbindelse med detaljregulering av jordbruksundergang. Dilling vestre og nordre, 67/1, 2 og 69/1. Rygge, Østfold. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Arkeologisk seksjon . Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Vinteren 2018 ble Kulturhistorisk museum (KHM) anmodet av Østfold fylkeskommune (ØFK) om å gjennomføre arkeologisk registrering innenfor planområde for ny detaljregulering av to landbruksunderganger og en anleggsvei knyttet til utbygging av nytt dobbeltspor på Østfoldbanens strekning Sandbukta-Moss-Såstad. Registreringen ble gjennomført i perioden 24. april til 16. mai 2018 i forbindelse med museets utgravninger på Dilling. Planområdet ble undersøkt ved maskinell søkesjakting, og det ble påvist to automatisk fredete arkeologiske lokaliteter med totalt 14 enkeltminner. Disse har blitt tildelt følgende ID-nummer i Riksantikvarens kulturminnedatabase, Askeladden: id 243275 og id 243276. Id 243275 består av to kokegroper, mens id 243276 består av totalt 12 enkeltminner: fire mulige stolpehull, fire nedgravninger, to grøfter og to kokegroper. Etter avtale med Riksantikvaren ble begge lokaliteter ble etter registreringen gjenstand for en utvidet undersøkelse i regi av KHMs prosjekt Intercity Dobbeltspor Dilling i juni 2018. Det vil bli redegjort for undersøkelsene av id 243275 og id 243276 i utgravningsrapport for id 216874. Prosjektleder: Lars Erik Gjerpe.

• Winther, Torgeir; Johannessen, Linnea Syversætre & Ødegaard, Marie (2024). Dobbeltspor Dilling. Flerfasete bosetningsområder og gravfelt fra førromersk jernalder til folkevandringstid. ID216874, 243275 og 243276. Del 2: Vedlegg. Rygge, Østfold. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Arkeologisk seksjon . Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Vedlegg til rapport for id 216874, 243275 og 243276, Dobbeltspor Dilling.

• Winther, Torgeir; Ødegaard, Marie Kjærnet & Johannessen, Linnea Syversætre (2024). Dobbeltspor Dilling. Flerfasete bosetningsområder og gravfelt fra førromersk jernalder til folkevandringstid. ID216874, 243275, 243276. Dilling vestre 67/1, 2 og nordre 69/1. Rygge, Østfold. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Arkeologisk seksjon . Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  I perioden 8. mai–29. september 2017 og 23. april–14. september 2018 ble det gjennomført en arkeologisk utgravning av lokaliteten id 216874 på gårdene Dilling vestre (67/1, 2) og nordre (69/1) i Rygge kommune, Østfold. Lokalitetene id 243275 og id 243276 ble undersøkt i løpet av sesongen i 2018. Utgravningen ble gjennomført som en del av InterCity Dobbeltspor Dilling-prosjekt som ble gjennomført i forkant av Bane NORs utbygging av ny, dobbeltsporet jernbane mellom Sandbukta og Såstad (tidligere Rygge kommune) i Moss. Lokalitetene ble undersøkt med maskinell flateavdekking. Det ble åpnet om lag 50 000 m2, og det fremkom til sammen 8776 strukturer, hvorav 5445 er tolket som forhistoriske strukturer og 3331 er avskrevet. Majoriteten av de påviste strukturene var bosetningsspor i form av stolpehull, veggrøfter, ildsteder, kokegroper og nedgravninger. Det ble også påvist et gravfelt med 18 kremasjonsgraver, fem grophus, et antall veier og tråkk, brønner, ovner, grøfter, dyrkningsspor, samt en røys. Strukturene var ikke jevnt fordelt innad i undersøkelsesområdet, men forekom konsentrert i seks områder, navngitt husområde 1–6, adskilt av mer eller mindre funntomme områder. Husområdene lå med 60–150 meter innbyrdes avstand langs nedre del av den sørvestvendte skråningen i nedkant av Raet. Mange steder lå bygningssporene svært tett og det var derfor utfordrende å skille spor tilhørende de ulike bygningene fra hverandre. Totalt ble det påvist 121 bygninger og konstruksjoner innenfor de tre lokalitetene. Av disse var det 116 stolpebygde bygninger og konstruksjoner: 87 treskipete bygninger, 5 toskipete bygninger, 1 mulig enskipet bygning, 7 seksstolperskonstruksjoner og 16 firestolperskonstruksjoner. De resterende 5 bygningene er grophus. De to- og treskipede bygningene var mellom 4,6 og 65 meter lange, med en gjennomsnittlig lengde på 17,5 meter. Bredden var mellom 2,3 og 7,8 meter, med et gjennomsnitt på 6,3 meter. For 70 av de 87 treskipete bygningene ble det identifisert sikre eller mulige spor etter vegger. Av disse var 29 bygninger utstyrt med både veggstolper og veggrøft, mens 22 hadde bare veggrøft og 17 bare veggstolper. Husenes orientering var sterkt påvirket av den lokale topografien. Det store flertallet av bygningene lå med lengderetningen orientert nær nord–sør, langsetter helningen i terrenget. Kun fire bygninger lå orientert på tvers av helningen i terrenget. I tillegg til bygningene ble det påvist 15 stolpebygde gjerder. Ti av gjerdene er tolket som gårdsgjerder som har inngjerdet boligbygninger med sine tilhørende tunområder. I fire av innehgningene lå det også mindre treskipete bygninger og/eller firestolperbygninger i forbindelse med bolighuset. De inngjerede tunområdene hadde rektangulær eller trapesaktig form og var med ett unntak relativt jevnstore med et areal på om lag 1050 m2. Ett gjerde var tilknyttet en fegate og er tolket som et innhegnet område for husdyrhold. De resterende tre gjerdene var tilknyttet fegater tilhørende treskipete bygninger med bolig- og fjøsfunksjon. Det er utført et stort antall radiologiske dateringer fra strukturer og anlegg på de undersøkte lokalitetene. Dateringene viser at det har vært sporadisk aktivitet på Dilling i ulike deler av eldre og yngre bronsealder, for det meste i form av kokegroper men muligens også i form av bosetning. De eldste, relativt sikkert daterte bygningene er tidfestet til perioden 2400–2200 BP, tilsvarende ca. 440–280 f.Kr., og opptrer i husområde 4 i midtre del av utgravningsområdet. Den store majoriteten av bygninger og andre bosetningsspor, samt gravfeltet med 18 kremasjonsgraver, er tidfestet til 2200–1800 BP, ca. 280 f.Kr.–230 e.Kr., altså i andre halvdel av førromersk jernalder og eldre romertid. I første del av denne perioden er det tidvis samtidig bosetning på samtlige seks husområder i undersøkelsesområdet. I andre del av perioden forsvinner sporene av både bosetning og annen aktivitet i husområde 3 og 6. Et synkende antall dateringer i perioden etter 1900 BP, tilsvarende ca. 190 e.Kr., antyder at bosetningsaktiviteten avtar betydelig mot slutten av eldre romertid. Fra 1800–1600 BP, tilsvarende ca. 230–470 e.Kr., kjenner vi kun daterte daterte bygninger i husområde 1, lengst mot nordvest i utgravningsområdet. I samme periode øker bosetningsaktiviteten på lokalitet id 216873, lokalisert om lag 200 meter nordvest for husområde 1 (Winther, Ødegaard og Johannessen 2023). Ingen bygninger er datert til etter 1600 BP, tilsvarende 470 e.Kr., og fra denne perioden foreligger det kun få og sporadiske dateringer. Med utgangspunkt i de mange bygningene på de tre lokalitetene, samt undersøkelsen av id 216873 (Winther, Ødegaard og Johannessen 2023) er det definert tolv hustyper. Typeinndelingen er gjort på bakgrunn av en helhetsvurdering av utvalgte observerbare trekk ved bygningene, som stolpesetting, romlige dimensjoner, antall og plassering av innganger, plassering av ovner og ildsteder, samt utforming og konstruksjon av vegger og gavler. Hustype 1–4 omfatter lange treskipete bygninger med bolig- og fjøsfunksjoner. Av disse er type 1–3 datert til førromersk jernalder og eldre romertid, men med en hovedbruksfase i perioden ca. 200–1 f.Kr., tilsvarende siste del av førromersk jernalder. Hustype 4 dateres til romertid og folkevandringstid, med en hovedbruksfase ca. 300–500 e.Kr. Hustype 5 og 6 omfatter mellomstore treskipete bygninger. Hustype 5 utgjør bolighus, mens hustype 6 også omfatter bygninger tolket som økonomibygninger. Begge hustyper er datert til siste halvdel av førromersk jernalder og eldre romertid, henholdsvis ca. 150 f.Kr.–150 e.Kr. og ca. 200 f.Kr.–200 e.Kr. Bygninger av hustype 7–12 er små og mellomstore økoomibygninger som trolig har vært tilnyttet større treskipete bygninger med boligfunksjon. Flere av hustypene har relativt vide dateringsrammer, men samtlige har hovedbruksperioder som ligger innenfor siste del av førromersk jernalder og eldre romertid, ca. 200 f.Kr.–200 e.Kr. Det ble utført 281 detaljerte vedartbestemmelser, 666 makrofossilanalyser, 535 radiologiske dateringer (på trekull, vasstrukket tre, makrofossiler og matskorpe fra keramikk), 18 pollenanalyser, 86 mikromorfologiske analyser, tre metallurgiske analyser og jordkjemisk analyse av 1028 jordprøver. Prosjektleder: Lars Erik Gjerpe.

• Winther, Torgeir; Ødegaard, Marie Kjærnet & Johannessen, Linnea Syversætre (2024). Dobbeltspor Dilling. Bosetning-aktivitetsområde ID216646. Carlberg, 89/2, Rygge, Østfold. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Arkeologisk seksjon . Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  I perioden 5.–19.juni 2018 ble det gjennomført en arkeologisk utgravning av lokaliteten id 216646 på gården Carlberg i Rygge kommune, Østfold. Utgravningen ble gjennomført som en del av InterCity Dobbeltspor Dilling-prosjektet som ble gjennomført i forkant av Bane NORs utbygging av ny, dobbeltsporet jernbane mellom Sandbukta og Såstad (tidligere Rygge kommune) i Moss. Lokaliteten ble undersøkt med maskinell flateavdekking. Det ble åpnet om lag 1400 m2, og det fremkom til sammen 75 strukturer. I alt er 49 strukturer tolket som stolpehull, mens 16 strukturer som ble avskrevet etter rensing i plan kan representere siste rest av stolpehull. Strukturene hadde jevnt over lav bevaringsgrad, og en stor andel av strukturene fra registeringen kunne ikke gjenfinnes. En mulig bygning er i ettertid definert på bakgrunn av innmålinger fra registreringen. Ettersom denne ikke ble erkjent i felt ble ingen av strukturene undersøkt, og bygningen regnes dermed som svært usikker. Videre er fire strukturer tolket som kokegroper og tre som nedgravninger, samt at det er målt inn tre lag av udefinert karakter. Samlet sett tolkes lokaliteten som et bosetningsområde hvor det trolig har stått flere bygninger, men anleggenes lave bevaringsgrad medførte at det vitenskapelige potensialet ved en større utgravning ble vurdert som lavt. Undersøkelsen av id 216646 ble derfor skalert ned, slik at kun et lite antall strukturer ble undersøkt ved snitting. Fire kullprøver fra kokegroper er vedartsbestemt og radiologisk datert. Det er påvist tre, eller muligens fire, treslag som trolig reflekterer den lokale vegetasjonen i periodene lokaliteten var i bruk. Den eldste kokegropa er datert til 751–481 f.Kr. (yngre bronsealder og overgangen til førromersk jernalder), mens de tre andre kokegropene har dateringer som er svært sammenfallende i tid, 245–409 e.Kr. (yngre romertid og overgangen til folkevandringstid). Prosjektleder: Lars Erik Gjerpe.

• Ødegaard, Marie Kjærnet; Winther, Torgeir & Johannessen, Linnea Syversætre (2024). Dobbeltspor Dilling. Kokegropfelt ID216631, Carlberg, 89/2, Rygge, Østfold. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Arkeologisk seksjon . Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  I perioden 8.–30.juni 2017 ble det gjennomført en arkeologisk utgravning av lokaliteten id 216631 på gården Carlberg i Rygge kommune, Østfold. Utgravningen ble gjennomført som en del av InterCity Dobbeltspor Dilling-prosjektet som blegjennomført i forkant av Bane NORs utbygging av ny, dobbeltsporet jernbane mellom Sandbukta og Såstad (tidligere Rygge kommune) i Moss. Lokaliteten ble undersøkt med maskinell flateavdekking. Det ble åpnet om lag 2150 m2, og det fremkom til sammen 115 strukturer. Totalt 22 strukturer er tolket som spor etter forhistorisk aktivitet. De resterende 93 strukturene ble innledningsvis tolket som mulig nedgravninger, og majoriteten av disse lå i lokalitetens nordre og vestre deler. Undergrunnen var imidlertid svært steinete i disse områdene, og etter snitting av et utvalg ble samtlige tolket som steinopptrekk. Majoriteten av de 22 forhistoriske strukturene er kokegroper, men det forekom også ildsteder, kullflekker og et kulturlag. Sju kullprøver fra kokegroper er vedartsbestemt og radiologisk datert. Det er påvist fem treslag som trolig reflekterer den lokale vegetasjonen i periodene lokaliteten var i bruk. Samlet sett tyder dateringene fra id 216631 på at lokaliteten har vært i bruk i to faser, én hovedfase i slutten av eldre bronsealder og overgangen til yngre bronsealder, ca. 1340–1070 f.Kr., og én mindre intensiv fase i midtre del av førromersk jernalder, ca. 350–150 f.Kr. Prosjektleder: Lars Erik Gjerpe.

• Winther, Torgeir (2022). Flerfaset bosetningsområde fra førromersk jernalder til folkevandringstid og yngre jernalder. Huseby, 232/4,27,52 og Ålgård, 233/1. Lillestrøm kommune, Viken. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Arkeologisk seksjon . Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  I perioden 21.9.–20.11.2020 gjennomførte Kulturhistorisk museum en arkeologisk utgravning av deler av lokalitetene id 231680 og 247508 på gårdene Huseby og Ålgård i Lillestrøm kommune, Viken. Utgravningen ble gjennomført i forbindelse med realisering av detaljregulering av konsentrert boligbebyggelse sørøst for eksisterende tettbebyggelse på Lørenfallet, samt ny undergang under fv. 171 med tilhørende gang- og sykkelvei. Huseby og Ålgård ligger ved Husebyjordet i den nordre enden av Sørumsletta, i et flatt kulturlandskap med gårder, dyrket mark og skogsområder. Deler av planområdet lå inntil rasgropa til det store leirraset Lørenfallet, som gikk sommeren 1794. Resultatene fra undersøkelsen viser at det har vært en flerfaset boplass med flere treskipete og et toskipet langhus, kokegropaktivitet og en fotgrøft innenfor utgravningsområdet. Aktiviteten på lokalitetene er datert til førromersk jernalder–vikingtid, med en hovedaktivitetsfase i førromersk jernalder og romertid, ca. 400 f.Kr.–400 e.Kr. Under utgravningen ble det maskinelt flateavdekket 3441 m2 innenfor de to lokalitetene. Til sammen ble det påvist 1410 strukturer, hvorav 1275 stolpehull og stolpeavtrykk, 65 groper, 50 kokegroper, ildsteder og kullflekker, åtte kulturavsatte lag, fire veggrøfter, fire ildsteder, tre grøfter, én ovn og én fotgrøft. Det er utskilt 27 huskonstruksjoner, hvorav 25 treskipete (hus 1–9, 11–23 og 26–28), en mulig toskipet bygning (hus 24) og en bygning med ukjent konstruksjon (hus 25). Det ble også påvist tre stolperekker som kan representere gjerder eller vegger tilhørende uoppdagete huskonstruksjoner (stolperekke 50–52). Basert på radiologiske dateringer er det påvist at det har vært aktivitet på lokaliteten fra førromersk jernalder til slutten av yngre jernalder, med to bosetningsfaser: en i førromersk jernalder– romertid og trolig også folkevandringstid, ca. 400 f.Kr.–400/550 e.Kr., fase 1, og en i merovingertid–vikingtid, ca. 700–1000 e.Kr., fase 2. Totalt 26 bygninger og et stort antall kokegroper tilhører fase 1, og flertallet av de påviste gropene skal trolig også tidfestes til denne perioden. Aktiviteten i fase 1A, ca. 400–1 f.Kr., karakteriseres av en intensiv, flerfaset bosetning i to deler av id 231680, deriblant en serie med inntil sju etterfølgende bygninger med tilnærmet lik orientering og plassering (hus 3–6, 14–15 og 27). I løpet av fase 1B, ca. 1–400 e.Kr., flytter bosetningsaktiviteten seg mot nordøst til id 247508. Radiologiske dateringer fra fem kokegroper og tre stolpehull viser til aktivitet på id 247508 i fase 1C, ca. 400–550 e.Kr. Det er imidlertid ikke påvist bygninger som kan settes i sammenheng med aktiviteten i fase 1C innenfor undersøkelsesområdet. Én bygning er datert til den andre bosetningsfasen i yngre jernalder, men en fotgrøft som kan ha tilhørt en slettet gravhaug, trolig ble anlagt i denne perioden. Bosetningsaktiviteten ser ut til å opphøre ved overgangen til middelalder, omkring 1000 e.Kr. Det er utført detaljert vedartsbestemmelse av 104 kullprøver ved Moesgård i Århus, arkeobotanisk analyse av 27 makrofossilprøver ved Arkeologerna i Stockholm, og 124 radiologiske dateringer på trekull og makrofossiler ved Ångströmlaboratoriet ved Uppsala universitet. Vedartsbestemmelsene viser til en variert og målrettet bruk av ulike treslag til ulike formål: I makrofossilprøver fra en av de treskipete bygningene ble funnet korn av bygg, hvete og havre, og det ble også påvist mindre mengder frø fra ugress-, beitemark- og engplanter. Prosjektleder: Kathrine Stene.

• Winther, Torgeir (2019). Bosetningsspor fra yngre bronsealder og eldre jernalder. Rising søndre, 58/3, Skien, Telemark. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Arkeologisk seksjon . Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Den arkeologiske undersøkelsen på Risingsjordet ble foretatt i perioden 16.11-3.12..2015 i forbindelse med omregulering av dyrket mark på gården Rising til boligformål. Det ble hovedsakelig funnet groper og stolpehull ved undersøkelsen, og alle de daterte strukturene av disse typene stammer fra førromersk jernalder. Videre ble det undersøkt et lite antall kokegroper, datert til perioden yngre bronsealder til og med merovingertid. De 14 radiologiske dateringene fra utgravingen kan sammen med fylkeskommunens dateringer tyde på at lokaliteten har vært intensivt utnyttet i førromersk jernalder, og at aktiviteten har avtatt eller blitt flyttet ut av det undersøkte området i overgangen til romertid. Sporene etter denne aktiviteten er i hovedsak et stort antall likeartede avfallsgroper, men et antall stolpehull viser at det trolig også har vært reist en eller flere stolpekonstruksjoner på Risingsjordet i førromersk jernalder. I de påfølgende periodene har lokaliteten vært mer sporadisk anvendt, og bruken endres. De eneste sporene som ble påvist fra disse periodene er et lite antall kokegroper. Funnmaterialet fra utgravingen er relativt omfattende og består av keramikk, deriblant større deler av et lite kar med hank datert til overgangen yngre bronsealder-førromersk jernalder, store mengder brent leire, små mengder brent bein og to fragmenter av brent flint. Prosjektleder: Zanette T. Glørstad.

• Winther, Torgeir (2017). Langhus og kokegroper fra romertid/folkevandringstid, Nordre Gjesval, 193/6, Hole, Buskerud. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Arkeologisk seksjon . Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  I perioden 19. oktober – 30.oktober 2015 ble det gjennomført en arkeologisk utgravning i forbindelse med realisering av reguleringsplan for Vikshagen, med formål å legge til rette for boligbygging i randsonen av dagens tettsted i Vik. Lokaliteten, id 177891, lå på Nordre Gjesval i Hole kommune, Buskerud. Planområdet utgjøres av en husmannsplass med gammel dyrket mark på en terrasse om lag 0,4 km sørøst for Vik sentrum. Ved maskinell flateavdekking ble det åpnet et område på 984 m2 og det fremkom til sammen 112 strukturer. Hoveddelen av de avdekte strukturene var stolpehull og kokegroper, men det forekom også et lite antall nedgravninger, ildsteder og en grøft. Det ble identifisert et treskipet langhus og en firestolperskonstruksjon fra romertid/folkevandringstid. Bygningene har trolig stått samtidig, og målte henholdsvis 26 x 6,5 meter og 2,7 x 2,5 meter. Omkring husområdet var et større aktivitetsområde med to konsentrasjoner og spredte forekomster av kokegroper. 14 kullprøver fra kokegroper, ildsteder og stolpehull er vedartbestemt ved Moesgård museum og 13 prøver er radiologisk datert, ti ved Ångströmlaboratoriet i Uppsala og tre ved Beta Analytic i Miami. Tolv makrofossilprøver er analysert av Sofi Ôstman ved MAL i Umeå. Resultatene har datert kokegropaktiviteten til perioden 230-580 e.Kr., med en trolig avslutning i første halvdel av 400-tallet e.Kr. Dateringer fra ildstedene og stolpehull i hus 1, i kombinasjon med dateringer av eldre strukturer innenfor husets grunnplan, daterer bruken av huset til slutten av yngre romertid-folkevandringstid, ca. 380-600 e.Kr. Dateringene fra hus 2 er gjort på trekull fra stolpehull og resultatene er sprikende, men flere forhold peker mot at huset har vært samtidig med hus 1. Prosjektleder:Grethe Bjørkan Bukkemoen

• Winther, Torgeir (2016). Sandholmen, erosjonssikring av groptufter fra eldre steinalder, Sanduholmen og Åser 22/2, Vesterskog 22/3, Askim, Østfold. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Arkeologisk seksjon . Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  I perioden 18. 4-21.4. 2016 ble det gjennomført tiltak for å hindre erosjon av to mesolittiske groptufter på Sandholmen i Glomma, Askim. Den primære målsetningen var å sikre tuftene mot ødeleggelse forårsaket av erosjon fra elva. Gropene har vært kjent siden 1990-tallet og på bakgrunn av lignende funn har de vært tolket som groptufter, tentativt datert til seinmesolittisk fase: 4650-3800 f. Kr. Under befaringer på Sandholmen har en gjennom mange år observert at to av tuftene har vært utsatt for kraftig erosjon når vannføringen i Glomma er høy i sommerhalvåret. I perioden 27.04-08.05 2015 foretok Kulturhistorisk museum en sikringsundersøkelse av de to tuftene som var mest utsatt for erosjon, gitt betegnelsene tuft A (C59937) og tuft B (C59938). Under undersøkelsen fremkom gjenstandsfunn og dateringer som viser en eldre bakre datering for lokaliteten enn antatt, nemlig til mellommesolittisk tid: 8300-6300 f. Kr. Avslutningsvis ble det gjort en midlertidig sikring av tuftene med veiduk og stein for å hindre ytterligere erosjon i løpet av sommeren 2015. Under årets undersøkelse ble den midlertidige sikringen erstattet med en permanent sikring bestående av stein og løsmasser. I forbindelse med arbeidet ble det samlet inn funn fra tuftene i erosjonssonen (C60266-C60270). En mellommesolittisk hakke (C60271) som høsten 2015 ble funnet ved husmannsplassen Rælingen ble innlevert av representanter for Askim historielag. Prosjektleder: Per Persson

• Winther, Torgeir (2016). Osensjøen-på vippen? Delrapport 3: Skavernodden. Undersøkelse av branngrav fra folkevandringstid. Skavern Nordre, 78/1, Åmot, Hedmark. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Arkeologisk seksjon . Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  I perioden 18. til 20.5.2016 gjennomførte Kulturhistorisk museum i Oslo en mindre undersøkelse av lokaliteten id70518 på Skavernodden. Undersøkelsen inngikk som en del av et større prosjekt ved navn Osensjøen – på vippen? som gjennomføres i forbindelse med fornyet konsesjon for kraftverket ved Søndre Osa. Skavernodden eroderes gradvis av de stadige endringene i vannivå i Osensjøen, og det var viktig å avklare situasjonen på odden for å avgjøre om det vil være nødvendig med mer inngående undersøkelser. To potensielle lave gravrøyser eller steinlegginger ble undersøkt ved manuell avtorving, samt at det ble gravd en mindre sjakt i kanten av en av strukturene. Strukturene ble avskrevet som naturlige formasjoner i den stedlige moreneavsetningen. En tidligere registrert grop med voll ble undersøkt. Det ble påvist store mengder brente fragmenter av bein og gevir i utkastede masser i vollen, samt at det ble funnet et kull- og beinholdig fyllskifte med tydelige spor etter høy varmepåvirkning av undergrunnen ved bunnen av nedgravningen. Analyse av beina påviste både bein fra menneske og elg. Plassering av graven på odden og funnmaterialet utviser flere likhetstrekk med de såkalte innsjøgravene i Sverige, deriblant den store mengden istykkerslåtte gevirfragmenter. Bein fra Grop 1 er datert til starten av 400-tallet eller starten av 500-tallet. e.Kr. I tillegg til beinmaterialet ble det funnet et lite antall gjenstander av littisk råstoff som viser at det har vært aktivitet på odden i mesolitikum. Spredningen av funnene og den lave mengden gjenstander som ble funnet tyder på at det dreier seg om et aktivitetsområde av begrenset omfang. Prosjektleder: Per Persson.

• Winther, Torgeir (2016). Osensjøen-på vippen? Delrapport 2: Hagen. Undersøkelse av boplass fra eldre steinalder. Hagen, 73/5, Åmot, Hedmark. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Arkeologisk seksjon . Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  I perioden 10. til 12.5.2016 gjennomførte Kulturhistorisk museum i Oslo en mindre undersøkelse av lokaliteten id129158 på den vestre siden av Osneset. Undersøkelsen inngikk som en del av et større prosjekt ved navn Osensjøen – på vippen? som gjennomføres i forbindelse med fornyet konsesjon for kraftverket ved Søndre Osa. Prosjektets hovedproblemstillinger var knyttet til landhevingsforløpet ved Osensjøen, mer konkret muligheten for ujevn landheving i den nordre og søndre enden av sjøen og en eventuell vippeeffekt som resultat av dette. Undersøkelsen av lokaliteten inngikk som en del av tilnærmingen til disse problemstillingene og målsettingen med undersøkelsen var å fremskaffe best mulige dateringer av og informasjon om boplassaktiviteten gjennom utgravning av en begrenset del av lokaliteten. I praksis ble det anlagt en sjakt i den vestre enden av id 129158, på et sted hvor potensialet for funn og radiologiske dateringer ble vurdert som høyt. Det fremkom et begrenset funnmateriale fra den utgravde sjakta med en funnmateriale preget av stor råstoffvariasjon. Tilstedeværelsen av jaspis og kambrisk flint samt omfattende utnyttelse av lokal kvartsitt gir funnmaterialet et østlig preg. En samlet vurdering av råstoffbruk og tilstedeværelsen av mikroflekketeknologi daterer boplassaktiviteten til den senmesolittiske nøstvetfasen eller mellommesolitikum. Prosjektleder: Per Persson.

• Winther, Torgeir & Persson, Per (2016). Osensjøen-på vippen? Delrapport 1: Osneset. Undersøkelse av steinalderboplass med flere aktivitetsområder. Osneset gård, 73/37 og Osneset kirkegård, 73/127, Åmot, Hedmark. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Arkeologisk seksjon . Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  I perioden 13.5 til 24.5.2016 gjennomførte Kulturhistorisk museum en begrenset undersøkelse av steinalderlokaliteten ID129155 på Osneset i Åmot kommune, Hedmark. Undersøkelsen inngikk i trinn 1 av prosjektet Osensjøen – på vippen? som gjennomføres i forbindelse med fornying av konsesjon for kraftproduksjon i Osensjøen. En av prosjektets hovedmålsettinger er knyttet til å avklare hvorvidt Osensjøen har vært utsatt for en vippeeffekt, et resultat av ujevn landheving i den sørlige og nordlige delen av sjøen. Undersøkelsen av lokaliteten på Osneset er en del av prosjektets tilnærming landhevingsprosessen. I praksis resulterte dette i at feltundersøkelsene ble innrettet mot å fremskaffe best mulige dateringer av aktiviteten på de undersøkte boplassene med minimale inngrep i kulturminnet. På id129155 ble det gravd ti prøveruter langs to profiler, samt at det det ble gravd to frittstående prøveruter på et lite høydedrag. Det ble funnet 231 gjenstander av littisk materiale og 3487 fragmenter av brent bein fra fisk og pattedyr fordelt på tre funnkonsentrasjoner, K1 til K3. To av beinbitene var bearbeidete og kan muligens stamme fra en lyster. Det littiske materialet indikerer at funnkonsentrasjonene er resultatet av en rekke opphold i løpet av siste del av mellommesolitikum (8250-6350 f.Kr.) og senmesolitikum (6350-3800 f.Kr.), samt at K3 også har en yngre fase med opphold i senneolitikum eller eldre bronsealder. Osteologisk analyse av beinmaterialet identifiserte fem fiskearter – gjedde, abbor, lake, sik og en ubestemt karpefisk – samt fem pattedyrarter – bever, hare, villsvin, rein og elg. Prosjektleder: Per Persson.

Sjå alle arbeida i NVA