Metoden bygger på lignende prinsipper som fotogrammetri, ved at man observerer et område i en scene fra to ulike synsvinkler. Men i stedet for å basere seg på datavisjon-algoritmer for å estimere likheter i bildene, projiseres et lysmønster (vanligvis linjer) på objektet. Kameraene beregner deretter formen ut fra hvordan disse linjene deformeres over overflaten.
Under riktige forhold kan fotogrammetri komme tett opp mot det detaljeringsnivået structured light-skanning tilbyr, men med mindre grad av nøyaktighet og en langt tyngre prosesseringsbelastning i etterarbeidet.
Denne metoden er spesielt verdifull for å overvåke tilstanden til gjenstander, og har vært en integrert del av dokumentasjonsstrategien for sjeldne og skjøre gjenstander – som funnene fra vikingtiden – i nærmere to tiår.
