De kanskje mest kjente representantene for giftrelaterte maktintriger i middelalderens Europa er den spansk-italienske Borgia-slekten, som blant annet produserte to paver. Og inspirerte Niccolò Machiavelli til å avkle maktmenneskers tidløse natur og brutalitet i boken «Fyrsten». Familien ble også kjent for å ha utviklet en spesielt effektiv giftblanding, den såkalte cantarellaen. Denne skal ha vært en blanding av arsenikk og spansk flue (som inneholder giften kantaridin).
Heller ikke i Norge kunne maktmennesker føle seg trygge. Et par århundrer før den mytiske cantarellaen ble oppfunnet, døde Birkebeinerkongen Håkon III Sverresson 1. januar 1204, etter et stort julegilde i Bergen. Kongen hadde blitt syk etter festen, og liket var blått, oppsvulmet og nærmest ugjenkjennelig. Ble vinen hans forgiftet? Mistanken falt på den upopulære stemoren Margrete, søsteren til svenskekongen, som angivelig ikke likte birkebeinere. Ifølge sagaene ble «hun og hendes mænd (…) aabenbart skyldt for at ha git kongen banedrik». Det ble i alle tilfeller en ualminnelig utrivelig romjulsfeiring i Bergen for 800 år siden.
Om ikke giftmord var like utbredt i Norden, ble den rike bybefolkningen lykkelig uvitende eksponert for gift i maten. I hvert fall indirekte. Nyere forskning antyder en klar sammenheng mellom det høye blyinnholdet i skjeletter fra danske høystatuskirkegårder og blyglasert husholdningskeramikk! Den finere husholdningskeramikken som kom med Senmiddelalderen, var nemlig glasert på innsiden. Før hadde man stort sett nøyd seg med å glasere karene på utsiden. Den nye glasuren hadde naturligvis mange fordeler, blant annet at maten ikke brant seg så lett fast eller overførte smak via porene i det åpne leirgodset. Men, glasuren avga giftig bly når den ble varmet opp og eksponert for salt og syreholdig mat. Særlig var den populære eddiken uheldig, da den etset seg inn i overflaten på kokekarene. Blyet ble dermed lettere frigjort fra karene og overført til mennesket via maten. Det langsomme, men jevnlige, inntaket av små mengder bly bidro trolig til en tidligere død for mange. Den notoriske forgiftningen slo imidlertid sosialt skjevt ut, da dette var relativt kostbare produkter som middelalderfolk flest ikke hadde råd til. Særlig er forskjellen i blyinnholdet stor mellom skjeletter fra henholdsvis urbane og landlige kirkegårder. Trolig ville tilsvarende undersøkelser i Norge vise enda større forskjeller, da man knapt hadde keramikk på landsbygda her.
Men om overlagt forgiftning og helseskadelig servise var utbredt i visse kretser, var generell matforgiftning et langt større problem i middelalderen. Mange av de mistenkte giftmordene var trolig resultater av mangelfull hygiene i forbindelse med oppbevaring og tilberedning av maten. Det var nok lettere å forestille seg at kongens fiender hadde skylda, enn å se nærmere på kokkens slurvete håndvask etter siste tur på latrinen før festen. Ved anledninger der feiringen gikk over flere dager, hadde nok kokkens tarmbakterier særlig gode vekstmuligheter.
Matforgiftning kan forårsakes av en rekke ulike virus og bakterier. En av de mest kjente bakteriene er salmonella, som også er en vanlig årsak til matforgiftning i dag. Engelske studier av skjelettet fra en ung kvinne som levde i Trondheim for cirka 800 år siden, viste at hun trolig døde av en alvorlig salmonellainfeksjon. Salmonellabakterien har dermed vært aktiv mye lengre enn man tidligere har antatt. Denne bakterien smitter gjerne via kjøttprodukter. Det var strenge regler for håndtering og salg av kjøtt i middelalderen. Og man var gode på konservering. Men uvitenhet om smitteforhold i kombinasjon med at folk bodde tettere i de nye byene, gjorde at bakterier og virus smittet lettere gjennom mat og drikke enn før.
Skulle man være så uheldig å bli forgiftet, fantes det leger. Men middelalderens medisinske forståelse var svært mangelfull når det gjaldt årsakene til betennelser og sykdom. Årelating ble fort løsningen, noe som gjerne svekket pasienten ytterligere. Likeledes hadde man ikke alltid kontroll på dosering av medisiner. Enkelte urter som kunne lindre i små mengder, tok livet av pasienten om dosene ble litt for store. Det var dermed ikke ukjent at selve forsøket på å kurere matforgiftning førte til at pasienten døde. Om det nå var en fiende som stod bak forgiftningen, kunne hun lykkelig bivåne at legen fullførte oppdraget!
Les mer her:
Bugge, A. (1914). Norges kongesagaer: Haakons, Guttorms, Inges saga, Haakon Haakonssøns saga, Magnus Haakonssøns saga (A. Bugge, Trans. Vol. 4). Kristiania: Stenersens forlag.
Karamanou, M., Androutsos, G., Hayes, A. W., & Tsatsakis, A. (2018). Toxicology in the Borgias period: The mystery of Cantarella poison. Toxicology Research and Application, 2. doi:10.1177/2397847318771126
Rasmussen, K. L., Skytte, L., Jensen, A. J., & Boldsen, J. L. (2015). Comparison of mercury and lead levels in the bones of rural and urban populations in Southern Denmark and Northern Germany during the Middle Ages. Journal of archaeological science, reports, 3, 358-370. doi:10.1016/j.jasrep.2015.06.021
Scully, T. (1995). The art of cookery in the Middle Ages. Woodbridge: Boydell Press.
Zhou, Z., Lundstrøm, I., Tran-Dien, A., Duchêne, S., Alikhan, N.-F., Sergeant, M. J., . . . Achtman, M. (2018). Pan-genome Analysis of Ancient and Modern Salmonella enterica Demonstrates Genomic Stability of the Invasive Para C Lineage for Millennia. Curr Biol, 28(15), 2420-2428. doi:10.1016/j.cub.2018.05.058
