Den beste maten var et knapphetsgode for middelalderfolk flest. Særlig produkter som hvitt brød, oster, fersk kjøtt og fisk, for ikke å snakke om importerte frukter og kryddere, var forbeholdt borgere høyere oppe i næringskjeden. Tilgangen på mat varierte også med avlingene og ble påvirket av politiske og militære konflikter. Den var derfor et viktig tema, og datidens lærde filosoferte mye over maten og betydningen av den. Bibelhistorien er også full av allegoriske henvisninger til mat. Alt dette gjenspeiler seg i samtidslitteraturen, der mat og drikke ofte brukes som bilder på menneskelige egenskaper og erfaringer. Forbindelsen til kroppen og det kjødelige begjæret er også tydelig: Alt overflødig forbruk var å regne som synd.
Synden er en god inngang til det som trolig er middelalderens største litterære verk, nemlig Dantes guddommelige komedie der han skildrer sin reise gjennom helvetet, skjærsilden og paradiset. Den ble skrevet mellom 1308 og 1321, i en tid da den italienske renessansen var bare en generasjon unna. Likevel sto høymiddelalderens religiøse idealer sterkt og gjorde relasjonen til bordets nytelser vanskelig. I Dantes Komedie er mat sjelden omtalt direkte, men brukes mest allegorisk og da særlig i forbindelse med fråtsing. Fråtserne som havnet i skjærsilden, hadde imidlertid en mulighet til frelse. Overforbruket deres bunnet nemlig i en genuin kjærlighet til mat – og kjærligheten tar aldri feil, men den kan overdrives eller rettes mot feil objekt. Fråtserne som bare spiste for en ren fysisk tilfredsstillelse, og nærmest brukte maten som narkotika, kunne derimot regne med å havne i Dantes helvete for godt!
Dekameronen, av Dantes landsmann Boccaccio, ble trolig skrevet mellom 1350 og 1353. Den handler om en gruppe florentinske adelsmenn og –kvinner som søker beskyttelse mot pesten i det toskanske høylandet. De gamle grekernes legekunnskap humoralmedisinen, ble fortsatt brukt i middelalderen. Den foreskrev et muntert sinnelag og riktig type mat som beskyttelse mot pesten. I Dekameronen følger vi en tidagers fest der alle deltagerne nyter overklassens gastronomi, mens de forteller ulike historier. Boccaccio bruker aktivt nattverdens grunnelementer, det enkle brødet og vinen, for å illustrere menneskets mulige transformasjon og opphøyelse mot skaperen. Her løfter han frem en katolsk livsfilosofi, der man gjenforenes med det guddommelige hele gjennom å konsumere disse enkle, men livgivende elementene i nattverden som gir næring til kropp og sjel. Han understreker dermed at maten har hellige egenskaper, som er viktigere enn de sosiale. Dette viser han også ved å la adelsmannen Federigo degli Alberighi ofre falken sin, et viktig symbol på sosial status, slik at hans elskede Giovanna kan spise den. I en annen fortelling, der sosial ulikhet fremheves på en humoristisk måte, stjeler den fattige kokken Chichibio det ene benet fra en trane for å gi til sin elskede Donna Brunetta. Kokken får dermed et svare strev med å slippe unna sjefens straff.
Englands store dikter, Chaucer, skrev Canterbury Tales en gang mellom 1387 og 1400. Verket har mange likheter med Dekameronen. En gruppe pilegrimer konkurrerer om å fortelle den beste historien på vei til katedralen i Canterbury. Premien er et måltid på vertshuset. Historiene er mettet med matallegorier, der deltagerne blant annet beskrives som søtsaker eller dyr beskrives som statusmat. Unge mennesker lignes gjerne med mørt kjøtt eller melk. Et eksempel er Allison i møllerens historie: En lokal skjønnhet gift med eldre mann, som tiltrekker seg unge beilere. Hun er som en geitekilling eller kalv, med en munn som søt som honning eller mjød, og fristende som modne pærer og epler! Elskeren hennes er søtere enn lakris eller noen urt. I Chaucers diktning er særlig det sosiale aspektet fremhevet. Pilegrimene kommer fra alle samfunnslag og referansene til mat understreker hele veien hvor folk hører til på den sosiale rangstigen. Ridderen, den viktigste av pilegrimene, sitter øverst ved bordet, mens mølleren, typisk for lavere klasser, ikke kan kontrollere inntaket sitt.
Middelalderens litteratur er mangfoldig, og dette streifet gir bare en smakebit. Likevel er det liten tvil om hvor viktig religion og sosial ulikhet var for matkulturen.
Les mer:
Cochrane, H. (2020). Digesting Dante. Retrieved from https://www.theflorentine.net/2020/02/25/digesting-dante/
DeBenedictis, N. (2019). Food, The Body, And Experience In Boccaccio's Decameron. (PhD). Stanford University ProQuest Dissertations Publishing.
Erol, B. (2018). Food Culture and Food Imagery in Chaucer's Canterbury Tales. In L.-. Piatti-Farnell & D. Brien (Eds.), The Routledge Companion to Literature and Food (pp. 283-295). New York and London: Routledge.
Woolgar, C. M. (2019). Feasting and fasting. Food and taste in Europe in the Middle Ages. In P. Freedman (Ed.), Food: the history of taste (pp. 146-173). London: Thames & Hudson.
