I Borgartingloven som antakelig ble nedskrevet for første gang allerede på 1000-tallet, er det et kapittel om hva folk ikke må spise. Der heter det:
Og hvis en mann strander på fjord eller ufremkommelig sted, hindrer vei eller bølge ham slik at han ikke kan komme til bygdene, da skal han ligge matløs i syv døgn før han spiser hund eller katt eller hest.
Ældre Borgartingslov, Vikens kristenret Kap. 5
Det er ikke tilfeldig at man var pålagt å sulte i en uke før man i nødverge fikk lov til å spise hestekjøtt. Hesten hadde en særlig viktig betydning i førkristne religiøse feiringer, Så viktig at hestekjøttet i seg selv ble et symbol på hedensk religion. Hvis vi skal tro det som ble skrevet ned om dette i middelalderen, sto rituell slakt og dyreofring sentralt i den førkristne blòt-festen, men også koking av kjøttet til et felles festmåltid. Det er flere ting som tyder på at hestekjøttet ikke var dagligdags kost, men noe som var forbundet med religiøse fester. Det ble derfor maktpåliggende for kirken å ta avstand fra dette.
I Håkon den godes saga skildres møtet mellom den gamle og den nye tiden. Kongen er på besøk på høvdingsetet Lade i Trondheim hvor det var stelt i stand til stort blòtgilde. Den kristne kongen kan godt sitte til bords og drikke med hedningene, men når tiden kommer for å spise hestekjøtt setter han strek. Det vil han ikke gjøre for noen pris, til tross for at bøndene truer ham.
Dagen etter, da folk gikk til bords, maste bøndene på kongen og sa han skulle ete hestekjøtt. Det ville ikke kongen for noen pris. Så ba de ham drikke av suppa. Det ville han ikke. Så bad de ham ete av suppefettet, men det ville han heller ikke, og da hadde de nær gått rett på ham. Sigurd jarl sa han ville forlike dem, og bad dem holde opp å storme slik: så bad han kongen gape over hanka på kjelen der dampen hadde steget opp fra suppa, så hanken var feit. Kongen gikk da borttil å la et linklede over hanka og gapte over den, så gikk han i høgsetet. Men ingen av partene var nøgd med det.
Håkon den godes saga, Kap. 17.
Gjennom sagaen blir det tydelig hvor symboltungt hestekjøttet har vært i brytningstiden mellom det førkristne og det nykristne samfunnet.
