Politikk i spisesalen

De levde et liv i stillhet og forsakelse. Likevel var Cisterciensermunkene på Hovedøya dypt involvert i flere storpolitiske konflikter.

Bildet kan inneholde: bygning, kunst, maleri, arkade, arch.

Munkenes måltider var strengt regulert. Her en nyere, rekonstruerende skissetegning av Hovedøya klosters interiør. ILLUSTRASJON: HARALD SUND/RIKSANTIKVAREN

En vårdag i året 1147 kom en gruppe munker reisende til Hovedøya ved Oslo fra Kirkstead i England. De slo seg ned og bygget seg et nytt kloster rundt den allerede eksisterende kirken viet til St. Edmund som lå midt på den lille øya. Dette klosteret var i drift gjennom hele middelalderen, frem til storpolitiske hendelser i 1532 førte til at hele komplekset brant ned til grunnen.

Cisterciensermunkene på Hovedøya tilhørte en orden som hadde strenge regler for livsførsel og fremferd i alle ting. De fulgte, som alle andre Cisterciensere, St. Benedikts leveregler med spesielle tilpasninger for sin orden. Dette gjaldt ikke minst for mat og måltider. Folk flest måtte avstå fra å spise kjøtt og melk på spesielle fastedager, men munkene på Hovedøya avsto fra å spise kjøtt hele året.

Den viktigste matkilden til klosterbrødrene på Hovedøya var grønnsaker, frukt og urter. De har antakelig utnyttet all tilgjengelig dyrkbar jord både på Hovedøya og på de mange gårdene de etter hvert kom til å eie i områdene omkring Oslo. I tillegg ser det ut til at de har hatt god tilgang på både saltvannsfisk fra fjorden og fra ferskvannsfisk fra egne fiskeoppdrettsanlegg.

Ora et labora – Be og arbeid

Munkene fulgte mottoet Ora et labora – be og arbeid. Landbruk og selvforsørgelse var viktig for alle Cisterciensere, og nye klostre skulle etter regelen legges til et område utenfor byene hvor landbruk kunne drives og hvor det var adgang til fiskefangst. Fisk var det rikelig av i Oslofjorden. Arkeologisk funnmateriale viser at Oslos beboere har hatt tilgang til minst 15 forskjellige fiskeslag. I tillegg anla munkene på Hovedøya egne «karpedammer», oppdrettsanlegg for ferskvannsfisk, helt i tråd med Europas øvrige Cistercienserklostre. Man kan fremdeles se spor etter fiskedamanlegget et stykke sør for klostermurene.

Hos cistercienserne, som hadde en relativt fast organisering av romplanen i alle sine klostre, var kjøkkenet plassert i klosterfløyen på motsatt side av kirken, og dermed oftest mot sør. Slik er det også på Hovedøya, hvor man fremdeles kan se restene av rominndelingen i ruinene. Kjøkkenet lå plassert ved siden av munkenes spisesal, refektoriet. I denne ordenen laget munkene sin egen mat, og hadde et fast opplegg for kjøkkentjeneste som gikk på ukentlig omgang. Ofte fantes en matluke mellom kjøkken og spisesal som maten ble servert gjennom. Midt i kjøkkenrommet kan man se rester av et stort, nesten kvadratisk oppmurt ildsted. I et hjørne er det også en «utslagsvask», en murt åpning går på skrå gjennom veggen slik at utslagsvann og mindre matavfall kunne kastes ut og delvis resirkuleres. En kum på innsiden gav praktiske muligheter til for eksempel enkel skrubb av grønnsaker. En steinsatt renne fraktet utslagsvann og matavfall videre vekk fra boligområdet i retning fiskeoppdrettsanlegget. Kanskje fungerte matrester og spillvann også som føde for oppdrettsfisken?

Bildet kan inneholde: berggrunn, murstein, gul, murverk, rektangel.

En utslagsrenne fører ut gjennom muren fra klosterkjøkkenet. Foto: M. Vedeler.

Mat og måltider hos munkene på Hovedøya

Klosterreglene foreskrev to måltider om dagen på vanlige dager utenom fastetidene, da munkene var pålagt å klare seg med ett eneste måltid om dagen. Vanlige dager ble det servert middag og aftens, med to retter til hvert måltid. I tillegg til dette hadde hver mann krav på et pund brød. I slåtten og ellers i høstetiden fikk man servert en ekstra rett bestående av et eple, rå grønnsaker eller rå melk. En viss forskjell var det på kormunkene og de såkalte lekbrødrene, disse tok seg av det tyngste kroppsarbeidet og fikk derfor ha færre fastedager og større rasjoner.

Hvis noen av munkene ble syke eller trengte en årelating, hadde kjellermesteren som sto ansvarlig for matforrådet mulighet til å gi dem en ekstra «dessert» bestående av fisk, egg, melk eller ost. Det ble også tatt ekstra hensyn til ungdom i voksealderen. De unge novisene kunne i motsetning til de ordinerte munkene få frokost hele året. De heldige ungguttene fikk utdelt et brødstykke og et beger vin til frokost.

Klosterets spisesal, refektoriet, hadde faste benker med lange bord stående foran. Som i verdslige stormannshus satt man dermed bare på den ene langsiden av bordene. Et eget bord ble dekket i enden av spisesalen mot øst. Dette var beregnet for klosterets øverste ledelse, det vil si abbeden, prioren og sub-prioren. Men ofte hadde klosteret gjester, og da var det vanlig høflighet at abbeden spiste med dem utenfor klosterfirkanten.

Ved de øvrige bordene ble det dekket til klosterets munker. Ved hver plass ble det lagt en skje, en skål til å spise av og et drikkebeger. En flott kopperskje er faktisk bevart fra klosteret på Hovedøya. Dagens brødrasjon, dekket med en serviett, skulle også ligge ved hver kuvert. Hver munk hadde sin egen private kniv som han bar med seg til både forefallende gjøremål og til måltidene, og kniven var derfor ikke en del av bordets pådekking. Gafler var heller ikke i bruk på denne tiden, disse kom på moten først mot slutten av 1600-tallet da klostrenes tid var forbi i Norden.

Klosterreglene påla munkene å spise iført munkekutte med hetten opptrukket og i fullstendig taushet uten å klirre unødig med spiseredskapene. Den eneste lyden som skulle høres, kom fra en opphøyet plass midt i spisesalen hvor lektoren leste høyt fra Bibelen eller oppbyggelige skrifter. I en bestemmelse fra begynnelsen av 1200-tallet heter det at den som med viten bryter tausheten ved bordet skal faste på vann og brød en dag.

Etter at middagen var ferdig reiste munkene seg og gikk i sluttet orden delt i to rekker inn i kirken mens de i vekselsang mellom de to rekkene fremførte en salme: Miserere mei, Deus. Vær meg nådig, Gud.

Politiske intriger i spisesalen

Til tross for livet bak murene var Cistercienserne på Hovedøya involvert i maktkampen mellom kong Sverre og Baglerne som utspilte seg i overgangsårene mellom 1100- og 1200-tallet.

Cistercienserordenen ser ut til å ha hatt en relativt selvstendig stilling både i forhold til resten av Kirken og i forhold til pavestolen. Abbeden i Hovedøya kloster var underlagt moderklosteret i Citeaux og generalkapitlet som møtte der. Men Cistercienserne var, i motsetning til Kirken forøvrig, fritatt fra å betale pålagte avgifter til pavestolen. I stedet valgte de ofte å betale et frivillig bidrag til formål de anså som viktige, for eksempel et nytt korstog eller til å støtte paven i borgerkriger i Italia. Ved overgangen mellom 11- og 1200-tallet var de sterke nok til å opprettholde en viss selvstendighet. Da pave Innocens III i år 1200 fremsatte et krav til Cistercienserne om å betale en avgift i forbindelse med et nytt korstog sa Citeaux nei. I stedet tilbød de seg å gi et frivillig bidrag, og dette godtok faktisk pavestolen.

Om intrigene som utspilte seg på Hovedøya i året 1200 hadde noe å gjøre med en slik selvstendighetstanke vites ikke, men mye tyder på at ikke alle munkene på Hovedøya støttet de pavetro Baglerne i deres krig mot kong Sverre. Til tross for at generalkapitlet støttet paven i kampen mot Sverre, kan det ha vært delte meninger om dette blant munkene på Hovedøya. Kanskje var det abbeden selv som konspirerte med kongen, spiste sammen med ham og bad for hans velbefinnende, og det i en tid da Paven hadde lagt bann og interdikt over konge og land. Det var i alle fall i hovedsak klosterets ledelse som hadde tillatelse til å ta imot gjester ved bordet. Om høsten samme år vedtok generalkapitlet i Citeaux at de som hadde støttet kongen og brutt Pavens bann skulle straffes. Det ble bestemt at de som hadde holdt messer for den ekskommuniserte kong Sverre skulle regnes som de nederste i klosteret i ett år og dertil holde seg borte fra gudstjenesten. Personer som hadde hatt måltider med ham, snakket med ham og gitt ham fredskysset skulle piskes og i tillegg faste på vann og brød i tre fredager. På denne måten forsøkte Cisterciensernes europeiske ledere å få kontroll over de politisk engasjerte munkene på Hovedøya.

Kong Sverre døde i 1202. I årene etterpå ser det imidlertid ut til at norske Cistercienserklostre ble rikere og mer betydningsfulle enn før. Klosteret på Hovedøya fikk i disse årene en rekke verdifulle gaver og vernebrev, og kunne dermed øke sin innflytelse enda mer i Oslo-området.

Les mer:

Fisher, G. 1974: Klosteret på Hovedøya. Et Cistercienseranlegg, Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring, Oslo

Johnsen, A. O. 1977: De norske cistercienserklostre 1146-1264 sett i europeisk sammenheng, Universitetsforlaget, Oslo

Ortved, E. 1927: Cistercieordenen og dens klostre i Norden. J.H. Schultz Forlag, København

Artikkelen har tidligere vært publisert i Klassekampen

Av Marianne Vedeler
Publisert 17. mars 2021 16:03 - Sist endra 16. aug. 2021 09:44

Om Mat i middelalderen

Vi ser nærmere på hva slags mat man spiste i middelalderen og hvordan den ble dyrket og tilberedt. Vi vil vise frem resultater fra laboratoriet i forskningsprosjektet FOODIMPACT og spennende skatter fra samlingene våre som kan fortelle om middelalderens mangfoldige matkultur.