Vin i middelalderen

Vi koser oss med vin som aldri før, hentet fra nær sagt alle verdens hjørner. Men de gamle klassiske vindistriktene i Frankrike og Tyskland kaller fremdeles på en følelse av eksklusivitet og luksus for mange. Visste du at folk i Norge drakk vin fra områdene ved Rhinen og fra Bordeaux allerede i middelalderen? Men da snakker vi om en ganske annen type vin enn den du antakelig ser for deg nå.

Bildet kan inneholde: kunst, maleri, historie, middelalderen, visuell kunst.

En munk i vinkjelleren. Illustrasjon i Li Livres dou Santé, et fransk håndskrift fra sent 1200-tall. Foto: The British Library Board/Wikimedia Commons

Vin i middelalderen  

Når det snakkes om alkoholholdige drikker i middelalder-sammenheng er det gjerne øl og mjød som blir nevnt. Men en rekke forskjellige historiske og arkeologiske kilder viser at det ble importert vin til Norge allerede på 1100-tallet. Men utsvevende uteliv på grunn av for mye alkohol ble et problem i de nye byene som vokste frem. Det er på denne tiden kong Sverre ifølge sagaen skal ha holdt en tale til bergenserne hvor han legger skylden på tyske vinhandlere for fyll og spetakkel i byen.

Da hanseatenes handelsnettverk åpnet opp en verden av nye smaker og lukter i løpet av 1200-tallet, fikk Norge også et større utvalg av vin fra flere områder i Frankrike, Tyskland og Hellas. Funn av flotte vinkanner av importert keramikk fra høymiddelalderen og forseggjorte vinglass viser at vinen ble verdsatt. På begynnelsen av 1300-tallet foregikk det såpass mye utskjenking og salg av vin i byene at utelivet måtte lovreguleres i Trondheim, Bergen og Oslo. Loven slår tydelig fast at skjenkebevilling bare skulle gis til utvalgte vinkjellere som ble kontrollert av myndighetene. I Kong Håkon Magnussons retterbot om vintapping i Bergen fra 1302 heter det at vinskjenking skal foregå «der dette har vært gjort fra gammelt eller i de gårdene som har kongens brev på dette. Lagmannen og rådmennene skal kontrollere salget, og ha fem staup (et kar av tre) vin for hvert fat».

Samtidig kom det også strengere regler for hvem som fikk lov til å importere vinen. På denne tiden var det først og fremst handelsmenn fra England og Hansa-områdene som drev denne geskjeften. Med de nye reglene måtte fra nå av «utlendinger» registrere all vinen som ble brakt inn til byene og betale toll for den. De utenlandske handelsmennene fikk ikke selv lov til å drive skjenkesteder eller detaljhandel. Dette skulle overlates til de lokale vinkjellerne med skjenkebevilling. Tyske handelsmenn overtok en stadig større andel av vinhandelen i Norge utover i middelalderen. Loven synes å ville forhindre at de utenlandske kjøpmennene tok full kontroll over det norske vinmarkedet.

 

Flytende velsignelse fra Rhinegau

I år 1340 sendte biskop Håkon i Bergen et brev til sin gode kollega Sira Arnulf i Oslo. Det er november, og det usedvanlig dårlige været har forsinket hjemreisen hans. Det er et annet problem også. På grunn av mangelen på vin i utsalg for tiden, har han ikke klart å skaffe den vinen han lovet å sende til Oslo. Det eneste som er å få tak i er en hvitvin fra Rhinen, og den er raandyr (Diplomatarium Norvegicum 9,126).

Prisene på vin gikk opp og ned, men en prisliste som er bevart fra 1300-tallet viser ganske riktig at den beste vinen fra områdene ved Rhinen på denne tiden var dyrere enn den som kom fra Bordeaux.

De frodige områdene langs elva Rhinen ble tidlig tatt i bruk som vinland. I året 1136 grunnla en gruppe Cistersiensermunker det som skulle bli en stor vinprodusent, klosteret Eberbach i Rheingau. Dette klosteret kontrollerte etter hvert nesten to hundre vingårder langs Rhinen. Derfra ble vinen skipet ut til markeder i alle retninger og fant også veien til Norge.

I begynnelsen ble det plantet en miks av ulike druer, først importert fra Burgund der Cisterciensernes moderkloster Clairvaux holdt til, men etter hvert dyrket de også lokale sorter. På 1500-tallet begynte noen vinbønder i området å dyrke en ny drue, kalt Riesling. Resten er historie, som det heter. 

I likhet med andre vinprodusenter i middelalderen hadde munkene problemer med å få vinen til å beholde kvaliteten over lang tid. Det var derfor ikke til å unngå at også en del av vinen fra Rheingau ble sur på veien til norske ganer. Det skal være usagt om det var derfor de to hanseatiske vinhandlerne Arnold og Reinvard fra Lübeck i 1294 så seg nødt til klage rådmennene i Bergen inn for kongen etter manglende oppgjør for ti fat vin. Klagen deres er fremdeles bevart. 

Bildet kan inneholde: glass, drikkevarer, rav, gjennomsiktig materiale, metall.

Vinglass fra 15-1600-tallet funnet i Oslo. Et Passglass sendes rundt, og de horisontale glassbåndene markerer hvor mye hver enkelt skal drikke. Foto: Kirsten Helgeland, Kulturhistorisk museum

 

Clairet fra Bordeaux

I 1152 giftet Eleanor av Aquitaine seg med den senere kong Henrik II av England. Det skulle bli begynnelsen på et vin-eventyr. Med Eleanor kom de verdifulle vinområdene i Gascogne, og i en periode også Poitou med La Rochelle, på engelske hender.  I høymiddelalderen ble opptil 100.000 tonn vin ble eksportert årlig fra denne regionen. Herfra ble vinen fraktet til hele Vest-Europa, inkludert Norge.

Bordeaux er sentrum i vindistriktet Gascogne. I dag karakteriseres Bordeaux-vinene av sin dype, intense rødfarge. I middelalderen var imidlertid hoveddelen av den vinen som ble produsert i dette distriktet en blanding av lyse og mørke druer. Resultatet bar samlebetegnelsen Clairet, og liknet mer på rosévin i farge. Druene ble tråkket av nakne føtter i et kar og utsatt for en kort fermenteringsprosess med stilker, skinn og frø. Denne typen vin hadde mye syre, relativt lav alkoholprosent og var ikke spesielt holdbar. Dette, i kombinasjon med lange og vanskelige fraktforhold, gjør det rimelig å anta at vinen som ble importert fra Gascogne ofte var av middels eller dårlig kvalitet når den omsider ankom Norge. I en norsk prisliste på vin fra 1300-tallet finner vi Gaskonie og Pöttov, altså vin fra Gascogne og det konkurrerende distriktet Poitou, i den rimelige delen av listen. De kostet 8 engelske sterling per staup. Den dyreste vinen på den samme listen er en sterk og søt vin fra Hellas, Romenni, som kostet dobbelt så mye.

Krydder, honning og dårlig vin

Det ser ut til at man grovt sett skilte mellom to typer vin; de som var sterke og søte og de som var syrlige og hadde lavere alkoholprosent. I middelalderen hadde dette betydning for hvordan man oppfattet sammenhengen mellom vin og en sunn kropp. Fundamentet for en velfungerende kropp, sett med middelalderens øyne, lå i fire kroppsvæsker. Disse hadde ulike grader av varme, kulde og fuktighet. Når balansen mellom kroppsvæskene blod, svart galle, gul galle og slim ble forstyrret, ble man syk. For å bli frisk måtte man sørge for å gjenopprette balansen mellom det varme og kalde, tørre og våte. Det er her vinen kommer inn. Søt og sterk vin ble ansett som varm og nærende, men farlig fordi den kunne overopphete kroppen og vekke sterke erotiske følelser. Clairet var derimot mindre varm men til gjengjeld en god appetittvekker.

I middelalderen var vin ferskvare, uten tilsetting av sukker eller svovel. Vinhøsten ble drukket samme år, eller senest sommeren etter. Frakten av vin fra Bordeaux foregikk på seilskip som seilte to ganger i året, om høsten og om våren. I perioder med stor krigsaktivitet på 1300-tallet var skipene nødt til å seile i beskyttede vin-konvoier. Vel framme hos mottakeren ble det meste av vinen solgt før jul og de påfølgende ukene. Dette gjaldt først og fremst de helt unge Clairet-vinene, som fort ble sure som eddik. Den litt mer modne vinen ble solgt i slutten av april. Etter dette falt kvaliteten raskt.

Så hvordan nyttegjøre seg vin som hadde blitt litt sur i lange vintermåneder mens man venter på neste vinhøst? Her fantes det en rekke kjerringråd. En av disse var å tilsette krydder og honning. En utbredt drikk av dette slaget ble kalt Hippokras, og kunne drikkes omtrent som vi nå drikker gløgg. Det fantes også andre måter å manipulere vinen på. Et 1300-talls råd for å få hvitvin til å se ut som rødvin lyder slik: For å gjøre hvit vin rød, plukk røde blomster om sommeren og la dem tørke. Knus dem til pulver, tilsett dette direkte i glasset og vinen vil bli rød.

 

Artikkelen har vært trykket i Klassekampen 14 desember 2020

Av Marianne Vedeler
Publisert 5. jan. 2021 10:07 - Sist endra 20. jan. 2021 14:10

Om Mat i middelalderen

Vi ser nærmere på hva slags mat man spiste i middelalderen og hvordan den ble dyrket og tilberedt. Vi vil vise frem resultater fra laboratoriet i forskningsprosjektet FOODIMPACT og spennende skatter fra samlingene våre som kan fortelle om middelalderens mangfoldige matkultur.