Kollapsologi og klimaperspektiver er på ingen måte noe nytt i arkeologisk forskning, men kan sies å ha fått fornyet relevans de siste tiårene. Med den gradvise erkjennelsen av Antropocen, den menneskeskapte geologiske tidsalder, har det vært en økende bevissthet rundt den gjensidige påvirkningen mellom menneskelige og naturlige systemer.
Skillet mellom natur og kultur er i ferd med å brytes ned. Samtidig har den 3. vitenskapelige revolusjonen åpnet opp for bruk av massedata og nye "grand narratives", som overskrider lokale, regionale og perioderelaterte særegenheter.
Kritikken kretser gjerne rundt begreper som nypositivisme og determinisme, og går med det rett i kjernen av den såkalte "to kulturer"-debatten i akademia.
Den moderne klimaarkeologien bygger imidlertid på to ganske ulike fagtradisjoner, som møtes i et skjæringspunkt som minner ganske mye om den moderne klimadiskursen og kriseforståelsen. I dette miniseminaret ønsker jeg å diskutere hvordan samfunnsdebatten bidrar til å forme vår forståelse av fortiden, og hvorvidt Antropocen representerer et nytt vitenskapsteoretisk omdreiningspunkt.
Kommentator
Kyrre Kverndokk (UiB)