Vikingenes reiser endret det politiske, kulturelle og demografiske kartet over Europa i vikingtiden (rundt 750–1050 e.Kr.). I den nye utgaven av tidsskriftet Nature presenteres en stor DNA-analyse fra vikinggraver i Skandinavia. Professor Eske Willerslev fra Universitetet i Københavns Centre of Excellence GeoGenetics er hovedforfatter av artikkelen. Professor Jan Bill ved Kulturhistorisk museum har ledet det norske arbeidet i studien.
Forskerne sekvenserte genomene til 442 mennesker fra hele Europa og Grønland, fra bronsealderen (rundt 2400 f.Kr.) til tidlig modernitet(rundt 1600 e.Kr.). I århundrene før vikingtiden, frem til slutten av 700-tallet, var det klare genetiske forskjeller mellom befolkningen i de tre skandinaviske landene.
Ulike retninger
I vikingtiden fikk vi en større genetisk blanding. Skandinavene ble likere hverandre. Befolkningen fikk genetiske innslag fra øst og sør. Dermed ble de mer europeere også.
De identifiserte også distinkte vikingbevegelser rundt kontinentet: Danske vikinger satte kurs mot England, svenske vikinger dro østover til Baltikum, og norske vikinger reiste til Irland, Island og Grønland, mens nykommere også kom inn til Skandinavia fra vest. Til en viss grad har vi visst dette. Men mye av konklusjonene hittil har vært antagelser basert på arkeologiske funn. Analysene bekrefter mange av disse. Så DNA-funnene bygger opp under det arkeologiske materialet.
Ved å sekvensere genomene til 34 personer fra et gravsted i Viking i Salme, Estland, identifiserte teamet fire brødre som var blitt begravd side om side. Nære pårørende til denne familiegruppen ble også funnet hundrevis av kilometer unna, noe som illustrerer mobiliteten som preget vikingtiden.