Ellen Kathrine Friis

• Mjærum, Axel; Friis, Ellen Kathrine; Hesthagen, Trygve H. & Kirchhefer, Andreas (2026). The introduction of fish to the Scandinavian mountains by hunter-fisher-gatherers 5000 BC. Antiquity. ISSN 0003-598X. s. 1–17. doi: 10.15184/aqy.2026.10392. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Deglaciation of the Fennoscandian Ice Sheet ( c . 8000 BC) opened the mountainous areas of inland southern Norway for human habitation, but topographic barriers prevented the migration of fish into upland watercourses. Dates from four fish traps found in the exposed bed of Lake Tesse, within the central mountainous region of Norway, are reported here, with the earliest (at around 5000 BC) indicating that Mesolithic hunter-fisher-gatherers were exploiting fish that could have been present within the lake only through human-mediated introduction. These results help illuminate an early example of environmental management, and perhaps even a form of food production, among hunter-fisher-gatherers.

• Mjærum, Axel Johan; Kirchhefer, Andreas Joachim; Friis, Ellen Kathrine; Grøndahl, Finn Audun & Gunnarson, Björn (2024). Middelalderfiske, fellefangst og fraflytting En dendrokronologisk undersøkelse av et 1300-talls stasjonært fiskeanlegg i Nord-Mesna, Sørøst-Norge. Fornvännen. ISSN 0015-7813. 2024(1), s. 25–44. doi: 10.62077/R0KF8N.QJEQQN. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Fishing in rivers and lakes has traditionally been a longstanding and dependable means of sustenance for the people of inland Scandinavia. However, our understanding of pre-modern fishing traditions has been hampered by a lack of written sources, as well as a scarcity of archaeological data. However, a recent excavation and comprehensive dendrochronological analysis of a fish trapping enclosure system in Lake Nord-Mesna (520 masl.), in the boreal forests of inland Norway, has provided unique insight into freshwater fishing traditions, techniques and organization. The excavated structure, believed to be a fish weir with lath screen traps set into shallow water, was established in the late 1200s. In the following years it was regularly maintained in the spring/early summer. The last documented repair was in 1343. Its abandonment is interpreted as resulting from a recession likely induced by factors such as plague and climatic deterioration, that affected inland areas of Scandinavia in the 1300s. These results provide archaeological evidence of medieval utilization of effective enclosure traps in the region. This contradicts the prevailing notion that this form of fishing was later introduced by Forest Finns who migrated to the area in the 17th century. In addition, the findings give new and significant information about the organization and practice of medieval fishing in inland Scandinavia.

• Mjærum, Axel; Friis, Ellen Kathrine & Lie, Ragnar Orten (2022). Sagn og fremgravd «virkelighet» om Vonde-Sveinung og den ihjelslagne dvergen Fegge. Viking - Norsk arkeologisk årbok. ISSN 0332-608X. LXXXVI, s. 93–112. doi: 10.5617/viking.9859. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  A legend tells the dramatic and colourful story of the farmer Sveinung the Cruel and how he killed a dwarf (in Norwegian tusse/dverg) named Fegge in his smithy at the farm Heggtveit in Kviteseid, Norway. In the story the smithy is positioned below the hill Smiuberget (lit. Smithy Hill). In 2020, a relatively well-preserved smithy from the 13th century was excavated at the place described in the legend. The discovery offered a unique opportunity to explore the complex and dynamic relationship between the rich record of Norwegian folklore, excavated “reality” and the history of place names. Because of this complexity, the authors argue that to seek the “real” roots of the legend is a difficult and maybe also a meaningless task. Rather, they argue that the history of Fegge`s death and other legends are valuable sources to immaterial aspects of the region’s Medieval and Renaissance metal crafting.

• Bjørkli, Birgitte; Friis, Ellen Kathrine; Mjærum, Axel & Wammer, Elling Utvik (2016). Prolog. Tesse – et arkeologisk eldorado og en innfallsport til fjellfisket som et tverrfaglig tema. I Mjærum, Axel & Wammer, Elling Utvik (Red.), Fjellfiske i fortiden. Årtusener med svømmende rikdom. Portal forlag. ISSN 9788283140781. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Det var knyttet spenning til seminaret om fortidens fjellfiske som ble holdt ved Fjellmuseet i Lom 3.–4. juni 2015. Aldri før hadde et bredt utvalg av kultur- og naturhistorikere møttes for å diskutere dette temaet. Hva ville det komme ut av et slikt møte mellom fagfolk med helt ulike tilnærminger og utgangspunkt? Tanken om et seminar hadde dukket opp to år tidligere i forbindelse med arkeologiske undersøkelser i fjellvannet Tesse i Jotunheimen. Denne innsjøen er rik på arkeologiske funn, men også velstudert av biologer. I tillegg er det sjeldne historiske kilder knyttet til vannet. Samlet var det altså mye kunn-skap om fortidens fiske i vannet, men kunnskapen var spredt på ulike fag og flere fagmiljøer. Gjennom seminaret og denne boken har målet vært å samle kunnskap og stimulere til ny forskning. Det har også vært et mål å skape økt oppmerksomhet om fjellfiske og tilgjengeliggjøre kunnskapen for forskere og et bredere publikum. Seminaret og bokutgivelsen hadde ikke vært mulig uten velvilje fra Riksantikvaren, samarbeid med og økonomisk støtte fra Oppland fylkes kommune og midler fra Norsk arkeologisk selskap. Prosjektet hadde heller ikke latt seg gjennomføre uten bidrag fra Norsk Maritimt Museum og Kulturhistorisk museum. Det må også rettes en spesiell takk til Norsk Fjellmuseum i Lom, som var vertskap for seminaret, og som har vært en betydningsfull administrativ støttespiller. Til slutt må også foredragsholdere og artikkelforfattere takkes. Uten deres innsats ville det ha eksistert mindre kunnskap om fjellfiske i fortiden. Oslo, 1. juni 2016 Axel Mjærum og Elling Utvik Wammer

• Mjærum, Axel & Friis, Ellen Kathrine (2016). Epilog. Noen pessimistiske tanker om tilstanden til kulturminnene ved våre fjellvann. I Mjærum, Axel & Wammer, Elling Utvik (Red.), Fjellfiske i fortiden. Årtusener med svømmende rikdom. Portal forlag. ISSN 9788283140781. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Det var knyttet spenning til seminaret om fortidens fjellfiske som ble holdt ved Fjellmuseet i Lom 3.–4. juni 2015. Aldri før hadde et bredt utvalg av kultur- og naturhistorikere møttes for å diskutere dette temaet. Hva ville det komme ut av et slikt møte mellom fagfolk med helt ulike tilnærminger og utgangspunkt? Tanken om et seminar hadde dukket opp to år tidligere i forbindelse med arkeologiske undersøkelser i fjellvannet Tesse i Jotunheimen. Denne innsjøen er rik på arkeologiske funn, men også velstudert av biologer. I tillegg er det sjeldne historiske kilder knyttet til vannet. Samlet var det altså mye kunn-skap om fortidens fiske i vannet, men kunnskapen var spredt på ulike fag og flere fagmiljøer. Gjennom seminaret og denne boken har målet vært å samle kunnskap og stimulere til ny forskning. Det har også vært et mål å skape økt oppmerksomhet om fjellfiske og tilgjengeliggjøre kunnskapen for forskere og et bredere publikum. Seminaret og bokutgivelsen hadde ikke vært mulig uten velvilje fra Riksantikvaren, samarbeid med og økonomisk støtte fra Oppland fylkes kommune og midler fra Norsk arkeologisk selskap. Prosjektet hadde heller ikke latt seg gjennomføre uten bidrag fra Norsk Maritimt Museum og Kulturhistorisk museum. Det må også rettes en spesiell takk til Norsk Fjellmuseum i Lom, som var vertskap for seminaret, og som har vært en betydningsfull administrativ støttespiller. Til slutt må også foredragsholdere og artikkelforfattere takkes. Uten deres innsats ville det ha eksistert mindre kunnskap om fjellfiske i fortiden. Oslo, 1. juni 2016 Axel Mjærum og Elling Utvik Wammer

Sjå alle arbeida i NVA

• Mjærum, Axel & Friis, Ellen Kathrine (2025). Resource management before farming ‐ Mesolithic fish traps in naturally fishless Norwegian lakes. Fulltekst i vitenarkiv
• Mjærum, Axel; Friis, Ellen Kathrine; Kimball, Justin & Gómez, Jorge Calvo (2024). Fish trapping in 3D. Technological approach to wooden Mesolithic fish traps in the Scandinavian alpine areas by 3D modelling. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Many mountain environments lack a natural fish population, which has sparked a debate regarding the introduction of fish by humans in these areas. In 2023, archaeologists excavated a 7000-year-old fish trapping enclosure system in the low alpine lake Tesse (850 masl.) in southern Norway. This discovery is the oldest known of its kind in all parts of Scandinavia and is one of the few examples of preserved Mesolithic woodworking in the region. The find provides a unique opportunity to study past fishing traditions, early woodworking, and lithic tool technologies. However, it also creates challenges in handling, documenting and interpreting the fragile and partially decomposed wooden remains. During the excavation campaign, more than 60 poles were discovered and documented in situ at site, using 2D and 3D imaging, digital measuring, and other techniques. Subsequently, eight of the best-preserved poles were documented with blue light high resolution 3D scanning technology. This work allowing a detailed examination of production and use-wear traces on the wood. By integrating various sources of data, such as analysing the use-wear on stone tools, dendrochronology studies, radiocarbon analysis, and cross-referencing with other archaeological and ethnographic evidence, this study seeks to enhance our understanding of the fish trap and related technologies. This knowledge is vital in uncovering the origins of mountain fishing.

• Mjærum, Axel; Friis, Ellen Kathrine; Martens, Vibeke Vandrup & Skogstrand, Lisbeth (2020). Erosjon i vannkraftmagasinene - et frislipp av naturkreftene. I Skogstrand, Lisbeth (Red.), Arkeologiske undersøkelser i vassdrag. Faglig program for Midt- og Nord-Norge. Riksantikvaren. ISSN 9788275740524. s. 194–195. Fulltekst i vitenarkiv
• Mjærum, Axel; Friis, Ellen Kathrine & Skogstrand, Lisbeth (2020). Noen pessimistiske tanker om tilstanden til kulturminnene i regulerte vann. I Skogstrand, Lisbeth (Red.), Arkeologiske undersøkelser i vassdrag. Faglig program for Midt- og Nord-Norge. Riksantikvaren. ISSN 9788275740524. s. 197–205. Fulltekst i vitenarkiv
• Bergstøl, Jostein & Friis, Ellen Kathrine (2020). Jegerne ved Olstappen. Fronsbygdin. ISSN 1504-3436. s. 140–149. Fulltekst i vitenarkiv
• Friis, Ellen Kathrine (2026). Rødtangen/Holtnes. Bosetningsspor. Rødtangveien 44, Birkely 328/19, Asker, Akershus. Kulturhistorisk museum – arkeologisk undersøkelse. Rapport 2026/5. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Arkeologisk seksjon . Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  I forbindelse med inngrep knyttet til vann og avløp i Rødtangveien 44, Asker kommune, Akershus, undersøkte KHM i september 2023 deler av lokalitet id 129990. Lokaliteten, med et areal på 1883 m2, befinner seg på en vestvendt skråning på 30–32 moh., ca. 120 m fra sjøen og omfatter en stor del av hagen til huset Birkely, inklusive huset. Id 129990 har tidligere frembrakt funn som utviser det som bosetnings- og aktivitetsområde fra yngre steinalder. I direkte forlengelse av id 129990, mot nord, ligger den best bevarte dyssen i Norge, Holtnes I (nå 129990-2, tidligere id 61367). En lokal beretning forteller at en annen slik megalittgrav fra yngre steinalder, Holtnes II, ble fjernet da huset på Birkely ble bygd ca. 1911. Målet var å belyse hvor forstyrret lokaliteten var i tiltaksområdet og om det fantes intakte strukturer, kulturlag og gjenstandsmateriale i uforstyrrede kontekster. Totalt ble et område på 32 m2 undersøkt i form av maskinell avtorving, etterfulgt av kombinert mekanisk og stratigrafisk manuell graving med tilhørende dokumentasjon og prøveuttak. Det viste seg å være svært lite bevart av opprinnelige og urørte kontekster i tiltaksområdene på eiendommen. Det ble kun påvist strukturer og lag som kan knyttes til nyere tids aktivitet i området. Et funnmateriale på 107 flint ble samlet inn, i all hovedsak fra et avfallslag som også inneholdt moderne søppel. Funninventaret fra steinalderen viste store likheter med hva som har blitt funnet på lokaliteten ved tidligere undersøkelser, med en høy andel flekker, en A-spiss og oppbrukte sylindriske kjerner. Ut fra typologiske trekk i materialet samt strandlinjekurven daterer funnene til ikke eldre enn overgangen mellom tidligneolitikum og mellomneolitikum A, rundt 3300 f.Kr. Det ble ikke påvist noen form for rester etter selve dyssen, Holtnes II, eller strukturer knyttet til denne.

• Friis, Ellen Kathrine (2025). Tesse - sektoravgift. Fiskefeller fra steinalder og steinalderlokalitet. Vårdalen statsallmenning, Lom, Innlandet. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Arkeologisk seksjon . Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  I perioden 23.5.–16.6.2023 gjennomførte Kulturhistorisk museum en arkeologisk undersøkelse av fiskeanlegg id 290279 og steinalderlokalitet Nåvårseter 1S (id 31775) ved Tesse i Lom kommune, Innlandet. Undersøkelsene ble utført som en del av sektoravgiftordningen til Riksantikvaren og kom på plass etter at det i 2022 ble meldt om funn av flere titalls staurer som var satt ned i innsjøbunnen i reguleringssonen til Tesse. I fiskeanlegget er det nå identifisert fire, kanskje fem, fiskefeller med minst tre ulike bruksfaser. To i senmesolitikum, ca. 4950 f.Kr., én eller to i tidligneolitikum, ca. 3850 f.Kr. og én i mellomneolitikum, ca. 2700 f.Kr. I tillegg er én staur datert til overgangen mellom senneolitikum og tidlig bronsealder, ca. 1900-1700 f.Kr., noe som kan indikere ytterligere en yngre fase av fellefangst. Ved hjelp av dendrokronologi lyktes det å fastsette hogståret for to staurer fra den mellomneolittiske fiskefellen til henholdsvis våren 2669 f.Kr. og tolv år senere, 2657 f.Kr. Dendroanalysen har også vist at fiskefellene overveiende er konstruert av trevirke som er felt i løpet av våren og tidlig sommer. Fiskefelle A500 var den eneste som ble totalgravd i 2023. Den lå lengst sør i fiskeanlegget og bestod av 46 sikre staur og ni usikre. Hovedkonsentrasjonen besto av 40 staur innenfor et område på 3,5 x 4 meter, og er tolket som fangstrommet i fiskefellen. Seks staurer stod utenfor samlingen og representerer trolig ledegjerder inn mot fangkammeret. Enkelte staur hadde trekk som huggespor, surremerker, knusespor og kløyving, og har gitt oss informasjon om tilvirkningen og konstruksjonen av fellen. C14-dateringer viser at denne fellen var i bruk i senmesolitikum, ca. 5000 f.Kr. Fiskefellene er plassert på de beste fiskegrunnene i Tesse. På land, innenfor fellene, ligger det flere steinalderlokaliteter. Tidligere undersøkelser har sannsynliggjort at disse blant annet ble besøkt i tidsrommene da fellene var i bruk. En undersøkelse av 3 m2 innenfor id 31775 i 2023 frembrakte 35,2 g brente bein, blant annet av elg og bever, samt mikroflekker og annet littisk materiale. To C14-dateringer av bein viser aktivitet på denne delen av lokaliteten ca. 7130–6830 og 7030–6650 f.Kr. I tillegg ble det C14-datert kull fra et ildsted til ca. 1740–1610 f.Kr. på lokaliteten. Prosjektleder: Axel Mjærum.

• Friis, Ellen Kathrine (2025). Budor sør. Jernvinneanlegg og kullgroper. Løten allmenning, Løten, Innlandet. Kulturhistorisk museum – arkeologisk undersøkelse Rapport 2025/48. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Arkeologisk seksjon . Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  I forbindelse med områdeplanen for Budor sør i Løten kommune, Innlandet, undersøkte KHM i september 2020 og august–september 2022 tre jernvinneanlegg (id 78393, 241146 og 10845) og tjue kullgroper (id 88576, 88579, 88614-6, -7, -8, -20, -23, -25, 115207, 115208, 151159, 151161, 151162, 230657, 230674, 230732, 231908, 232414 og 232417). Det ble benyttet gravemaskin for å undersøke ett av jernvinneanleggene, de to andre anleggene samt alle kullgropene ble undersøkt ved håndgraving og prøvestikking. Jernvinneanlegg id 241146 og 78393 bestod av fase 1-ovner med slaggroper, tilhørende avfallslag med slagg og malmlag, og ble radiologisk datert til merovingertid/tidlig vikingtid, ca. 680–890 e.Kr. Den metallurgiske analysen viste at det var foretatt minst to brenninger knyttet til hvert av de to ovnsområdene på id 241146, og det var indikasjoner på at det i minst ett tilfelle har ovnene vært i bruk samtidig og med deler av samme porsjon med malm. Analysen viste også at det er sannsynlig at jernutvinningen på lokalitet id 241146 og id 78393 er utført med samme malm. Dateringene av de undersøkte kullgropene viser at det også har vært omfattende jernfremstilling i området i middelalder, ca.1000–1200 e.Kr. Kullgropene var i all hovedsak kvadratiske eller rektangulære i formen.

• Friis, Ellen Kathrine (2023). Rydningsrøyser. Øftsås vestre Søndre, 64/2. Vestre Toten, Innlandet. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Arkeologisk seksjon . Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  I forbindelse med nydyrking av et skogsparti på Øftsås vestre Søndre, Vestre Toten kommune, Innlandet, undersøkte KHM i oktober 2021 rydningsrøysfelt id 273109, i form av maskinell flateavdekking/avtorving i utmark. 13 rydningsrøyser ble snittet med påfølgende profildokumentasjon og prøveuttak. Det ble ikke påvist spor etter åkerlag inntil eller under røysene, eller lagskiller i røysene. Det ble heller ikke avdekket spor etter bosetning eller andre aktiviteter mellom rydningsrøysene. De aller tidligste dateringene antas å ha naturlig opphav, som skogbrann. Flere av rydningsrøysene ble datert til hundreårene før og etter Kristi fødsel, og det er således sannsynlig at dette representer den første rydningen av dette området. De senere dateringene viser at området har vært i kontinuerlig bruk til åkerbruk/slåtter frem til nyere tid. Det er likevel sannsynlig at området periodevis har vært gjengrodd og det kan ikke utelukkes at noen av dateringene kan stamme fra skogbranner i disse periodene. Prosjektleder: Kjetil Loftsgarden.

• Friis, Ellen Kathrine (2023). Kullgroper. Vestlia reiselivsområde. Uthus, 66/1 m.fl., Hol, Viken. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Arkeologisk seksjon . Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  I forbindelse med reguleringsplan for Vestlia reiselivsområde Hol kommune, Viken, undersøkte Kulturhistorisk Museum i perioden 27.6.-1.7. 2022 ti kullgroper (id 89271-3/-5/-9/11, id 89327-1/-3/-6/-8, id 89329 og id 136048). Kullgropene ble undersøkt ved prøvestikking med påfølgende dokumentasjon og prøveuttak for datering. Dateringene av kullgropene fordeler seg i tre grupper, alle innenfor middelalderen (ca. 1030-1260 e.Kr., 1230-1400 e.Kr. og 1480-1640 e.Kr.). Tidfestingen sammenfaller med tidligere undersøkte kullgroper i området. Flesteparten av kullgropene i Vestlia er beskrevet som relativt små (2,5-4 meter i diameter) med kvadratisk eller rektangulær bunnform. Det må påpekes at ingen av kullgropene ble tilstrekkelig undersøkt for å kunne avgjøre bunnformen med sikkerhet Prosjektleder: Hege Damlien.

• Friis, Ellen Kathrine (2023). Gravhaug. Gamkinn, Dælenmarken ødegård, 167/12, Gran, Innlandet. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Arkeologisk seksjon . Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  I perioden 6.–28.9 2021 gjennomførte Kulturhistorisk Museum en sikringsundersøkelse knyttet til et gravminne (id 81116) på Gamkinn i Gran kommune, Innlandet. Utgravningen ble utført ved maskinell avtorving, etterfulgt av kombinert mekanisk og stratigrafisk manuell graving med tilhørende dokumentasjon og prøveuttak. Gravminnet bestod av en haugkappe over en indre fotkjede i østre del av haugen, en sentral kjernerøys, en 1,3 meter høy, sentral bautastein og fire mindre, reiste steiner i haugens ytterkant. I kjernerøysen ble det funnet 55,2 g brente bein av menneske, samt en del av et bryne. Det ble også funnet et bryne ved en av de mindre reiste steinene. C14-dateringer av to bein har tidfestet gravminnet innenfor tidsrommet 365–542 e.Kr., mens to trekulldateringer faller innenfor tidsrommet 555–650 e.Kr. En mulig tolkning er at beina i røysen tilhører en første fase av gravminnet i folkevandringstid, mens haugkappen ble lagt på senere, i merovingertid. Alternativt kan det være feilkilder knyttet til dateringene, slik at det egentlig dreier seg om et enkelt gravanlegg fra enten folkevandringstid eller merovingertid. Under fotkjeden ble det påvist rester av et ildsted datert til romertiden (131–330 e.Kr.). Prosjektleder: Axel Mjærum.

• Lindh, Christian & Friis, Ellen Kathrine (2023). Kokegroper og bosetningsspor. Nordre Brekke 1, delrapport InterCity Vestfold. Nordre Brekke, 62/3, Tønsberg kommune, Vestfold og Telemark. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Arkeologisk seksjon . Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  I perioden 28. august – 26. september 2018 ble det gjennomført en arkeologisk utgravning. I løpet av snaue fem uker ble det ved maskinell flateavdekking og sjakting åpnet sammenlagt omtrent åtte mål dyrket mark. Utgravningen påviste bosetningsspor i form av 22 arkeologiske strukturer av typen kokegroper, langhus (stolpehull) og nedgravninger. Stolpehullene utgjør en liten treskipet bygning på omkring 16 meters lengde, med et mulig ildsted plassert sentralt i bygningen. I alt seks C14-daterte vedartsbestemte kullprøver tidfester lokaliteten til førromersk jernalder-tidlig romertid, og middelalder. Undersøkelsen omfatter fire id-nr i Askeladden som ble slått sammen til en lokalitet i forbindelse med utgravningen. Et metodisk grep i forbindelse med fylkeskommunens registrering har vært omfattende bruk av georadar, i tillegg til mindre grad av maskinell sjakting. Utgravningen resulterte imidlertid i at alle anomalier på det østre feltet ble avskrevet. Det ble heller ikke gjort andre funn på det østre feltet, annet enn et flateretusjert flintavslag med ukjent opphav. På det vestre feltet ble fem anomalier bekreftet som arkeologiske. I tillegg ble det der påvist hele 18 strukturer, hvorav 12 stolpehull tilhørende mindre bygning, som ikke ble fanget opp av georadar eller sjakting under registreringen. I alt 20 av 25 anomalier ble avskrevet. Utgravningen av Nordre Brekke 1 har således gitt et grunnlag for å vurdere egnetheten ved georadarundersøkelse som registreringsmetode. Prosjektleder; Inger Marie Berg-Hansen.

• Friis, Ellen Kathrine (2023). Jernvinne og kullgroper. Ølnæsstølen, Ølnessæter, Teig 658 og 673, Grokløv, Sørflaten nedre, 11/23,11/25,11/103,11/286, 22/63, 28/1, 29/2. Sør-Aurdal, Innlandet. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Arkeologisk seksjon . Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  I forbindelse med reguleringsplan for å legge til rette for hytteutbygging for Ølnesseter – Grovkløv- med del av Blomstølen, Sør-Aurdal kommune, Innlandet, undersøkt KHM i august-september 2021 to jernvinneanlegg (id 222405 og 286052) og sju kullgroper (id 222371, 222373-75, 222378, 222383-84). Det ble benyttet gravemaskin for å undersøke et av jernvinneanleggene og snitte fire av kullgropene. De resterende kullgropene ble undersøkt ved prøvestikking. Jernvinneanlegg id 222405 bestod av en stor kullgrop og en slagghaug, og ble radiologisk datert til høymiddelalder, 1162- 278 e.Kr. Jernvinneanlegg id 286052 bestod kun av en slagghaug og ble datert til vikingtid, 775-991 e.Kr. Det ble ikke påvist ovnsområder eller andre elementer tilhørende anleggene. Dateringene av de undersøkte kullgropene forsterker inntrykket av to hovedperioder for jernfremstilling i området, der tre av de undersøkte kullgropene ble datert til vikingtid og to til høymiddelalder. De fire kullgropene som ble snittet hadde runde eller ovale milebunner. For de fire kullgropene som ble undersøkt for hånd var det ikke mulig å konstatere formen på milebunnen. Det ble utført 14 detaljerte vedartbestemmelser og radiologiske dateringer på trekull. De innsamlede slaggprøvene ble ikke analysert. Prosjektleder: Kjetil Loftsgarden.

• Lindh, Christian; Melgaard, Hilde M Sømme & Friis, Ellen Kathrine (2023). Produksjonslokalitet fra jernalder. Råen 3, delrapport InterCity Vestfold. Raaen, 439/4, Tønsberg kommune, Vestfold og Telemark. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Arkeologisk seksjon . Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  I perioden fra 1. til 26. oktober 2018 ble det gjennomført en arkeologisk utgraving av lokaliteten Råen 3 i tidl. Re kommune, Vestfold. Etter avtorving av en 189 m2 stor flate ble det påvist i alt 50 arkeologiske strukturer i form av mulige stolpehull, lag og nedgravninger av uviss funksjon, der 40 ble snittet. Samtlige strukturer var relativt grunne, og, mange med kull, og rødbrent og sintret leire, samt varierende mengder stein. Analyser utført av Heimdal-archaeometry påviste forhøyede verdier av tinnoksid i leireprøver, noe som kan indikere bronsestøpning. Det er utført osteologiske analyser av bein fra åtte strukturer. Samtlige beinfragmenter var brente og enkelte beinfragmenter er bestemt til rørknokkel fra et stort og et mellomstort pattedyr, tilsvarende storfe og sau. Disse fragmentene antas å være rester etter måltider. Det ble funnet til sammen åtte fragmenter med keramikk, blant annet ett dekorert skår av spannformet type. Det ble også funnet et vevlodd av brent leire i en av strukturene. Vevloddet antas å være av samme materiale som den brente leiren som ellers forekom på lokaliteten. Resultatene av 13 makrofossilprøver hvorav tre var særlig rikholdige, og der enkelte prøver fikk påvist over 30 plantearter, deriblant flere kornsorter (bygg, nakenbygg og havre), og to stk. spiret korn. I større mengder kan spiret korn tyde på ølbrygging, men i dette tilfellet er bare en liten mengde funnet. Et humlefrø ble også påvist i makrofossilprøvene. I alt 13 strukturer er daterte. Resultatene fra C14-datering av 12 vedartsbestemte kullprøver og fem korn tidfester aktiviteten på stedet til romertid folkevandringstid. Det forblir uklart nøyaktig hva slags aktivitet som har foregått på Råen 3, men det er trolig at det har vært en eller annen form for produksjon på stedet som har krevet stor varme, og at aktiviteten kan ha foregått i mindre bygninger som eldhus. Prosjektleder; Inger Marie Berg-Hansen.

• Friis, Ellen Kathrine (2022). Smie. Heggtveit søndre, 103/3, Kviteseid, Vestfold og Telemark fylke. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Arkeologisk seksjon . Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  I forbindelse med rydding av et beiteområde på Heggveit søndre i Kviteseid kommune, Vestfold og Telemark, ble en tidligere ikke-registrert smielokalitet fra middelalder forstyrret. KHM foretok en arkeologisk undersøkelse av denne lokaliteten (id 270825) i perioden 31.8.–11.9.2020. Lokaliteten lå nordøst for gårdstunet, på et sted der et sagn forteller at det skal ha ligget en smie anvendt av en dverg. Kulturminnet ble gravd ut ved maskinell flateavdekking med påfølgende dokumentasjon og snitting. Undersøkelsen avdekket en smietuft med tilhørende esse, sted for ambolt, blåsebelg og vannkar, i tillegg til konstruksjonselementer fra selve bygget. Utenfor smien ble det påvist ytterligere minst to esser og et solid avfallslag bestående av slagg og kull. Totalt ble det påvist 20 strukturer, hvorav 19 ble undersøkt. Metallurgiske analyser av slagg og jordprøver peker på at produksjonsområdet først og fremst har vært brukt til primærsmiing av luppejern. Det kan imidlertid heller ikke utelukkes at det har foregått jernproduksjon og utsmiing av gjenstander i et mindre omfang. Det foreligger sju C14-dateringer på trekull fra smieområdet, samtlige til høymiddelalder (1165–1290 e.Kr.). Prosjektleder; Axel Mjærum.

• Friis, Ellen Kathrine; Mjærum, Axel & Bertheussen, Anastasia (2022). Mesnavassdraget. Besøkende og bofaste ved Mesnavannene. Ringsaker og Lillehammer. Innlandet. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Arkeologisk seksjon . Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  I 2020 og 2021 ble det foretatt prøvetaking, arkeologiske registreringer og utgravninger i tilknytning til vannene Nord- og Sør-Mesna (ca. 520 moh.) i Ringsaker og Lillehammer kommuner, Innlandet. Feltarbeidet var knyttet til at det var gitt fornyet konsesjon for kraftproduksjonen i Mesnavassdraget. Arbeidet ble finansiert gjennom sektoravgiften for kulturminneundersøkelser i vassdrag. Undersøkelsen var et samarbeid mellom Innlandet fylkeskommune (IFK) og Kulturhistorisk museum (KHM). IFK har laget en separat rapport for registreringene (se Bratlie 2022). Denne rapporten omhandler arbeidet med naturvitenskaplige analyser og utgravninger, samt at den sammenfatter resultatene fra prosjektet. Hovedproblemstillingen ved undersøkelsen har vært knyttet til hvordan Mesnavannene og omegn ble anvendt fra steinalder til middelalder. I forbindelse med prosjektet har det blitt analysert bunnsedimenter fra Sør-Mesna ved bruk av et bredt spekter av metoder (blant annet C14, ulike biomarkører, aDNA (ingen resultater), pollen, stabile isotoper, glødetap og MS). En slik kombinasjon av analyser er tidligere nær uprøvd i Norge og gir nye kilder til kunnskap om forhistorien. Prøveresultatene viser blant annet at mennesker har påvirket vegetasjonen i området siden senmesolittisk tid (ca. 4500 f.Kr.), betydelig aktivitet i deler av yngre steinalder (omkring 3000 f.Kr.) og gode holdepunkter for husdyrhold fra eldre bronsealder (fra ca. 1400 f.Kr.). Metodikken kan følgelig gi vesentlig kunnskap om overordnede utviklingstrekk, også fra vassdrag som er skadet av langvarig vannkraftproduksjon. I forbindelse med prosjektet ble det også fortatt en omfattende utgravning av en fiskefelle (kattise, id 264114). Feltarbeidet, en dendrokronologisk analyse og C14-dateringer viser at fiskefellen besto av minst 145 staur og hadde blitt driftet fra ca. år 1200 til 1350. Det er svært sannsynlig at bruken av anlegget opphørte som følge av svartedauden. Ut over dette foretok KHM blant annet en begrenset utgravning av en steinalderboplass (id 276887), hvor det fremkom et ildsted med ca. 200 g elgbein datert til ca. 3500–3100 f.Kr. Vi undersøkte også et dyrkningslag på gården Bergundhaugen. Laget ble tidfestet til ca. 1450–1630 e.Kr., og angir trolig etableringen av intensivt jordbruk på stedet. Prosjektleder: Axel Mjærum.

• Friis, Ellen Kathrine (2022). Grav i bergsprekk. Garder Østre, 100/33, Vestby, Viken. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Arkeologisk seksjon . Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  I forbindelse med rydding av en bergflate i en privat hage i Brandstadveien 533 i Vestby kommune, Viken, ble et tidligere ikke-registrert gravminne fra førromersk jernalder som var plassert i et bergsprekk forstyrret. Gravminnet ble arkeologisk undersøkt i perioden 15.-30. juli 2020. Innenfor et område på 0,8 x 0,4 meter i den midtre og dypeste delen av den 8 meter lange bergsprekken ble det funnet 455,5 gram brente bein og skår av keramikk. Osteologisk analyse viste at det trolig kun var bein fra menneske, antakelig et voksent individ. Det var ikke mulig å kjønnsbestemme noen av beinfragmentene. De 600 skårene med keramikk, som representerte minst to, kanskje flere kar, fremstod som svært fragmentert. Det er usikkert om noen av karene har fungert som beholder til de brente beinene, om beinene har vært deponert i en organisk beholder eller om de ble plassert uten beholder i bergsprekken. De radiologiske dateringene av funnmaterialet var ikke ensartet: Mens tre biter trekull fra bergsprekken ble radiologisk datert til tidsrommet 475- 153 f.Kr., ble fire brente beinfragment datert til 756-399 f.Kr. Et av trekullsprøvene stammer fra et uforstyrret kullag i bunnen av bergsprekken, og ble datert til 395-207 f.Kr.; disse kan være, sammen med de øvrige trekullsdateringer en pekepinn på at begravelsen ble anlagt i førromersk jernalder og at denne dateringen er en terminus post quem for begravelsen. Funnet av et fragment av et spinnehjul av bergart kan muligens indikere at det dreier seg om en kvinnegrav. Trolig har gravminnet opprinnelig hatt en steinpakning eller liten røys over graven i bergsprekken. Prosjektleder: Almut Schülke.

• Friis, Ellen Kathrine (2021). Storviltjakt og ferdsel langs Vinstravassdraget. Øystre Slidre, Nord-Fron, Sør-Fron og Vang kommuner, Innlandet fylke. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Arkeologisk seksjon . Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  I forbindelse med fornyelse og revisjon av konsesjon (sektoravgift) for Vinstravassdraget i Øystre Slidre, Nord-Fron, Sør-Fron og Vang kommuner i daværende Oppland fylke, nå Innlandet, foretok KHM og OFK arkeologiske registeringer og utgravninger i perioden 2013-2016. Det ble registrert 33 steinalderlokaliteter, fire fangstgraver, to graver, to jernfremstillingsanlegg, to kullfremstillingsanlegg og to bogasteller, som ikke var kjent fra før. Totalt ble 40 steinalderlokaliteter undersøkt. 19 av disse ligger ved Vinstervatn, elleve ved Kaldfjorden, åtte ved Olstappen og en ved Bygdin og en ved Øyangen. Funnmateriale er variert og de fleste lokalitetene kan knyttes til jakt på elg eller reinsdyr. Det ble også gjort funn som kan tyde på ørretfiske i vassdraget allerede på slutten av yngre steinalder. Fra 18 lokaliteter foreligger det totalt 76 C14-dateringer som spenner fra slutten av tidlig mesolitikum til førromersk jernalder. Ved Vinstervatn ble to graver fra merovingertid/vikingtid ble undersøkt. I tillegg ble to fangstgraver undersøkt, hvor den ved Olstappen ble datert til middelalder og den ved Vinstervatn til nyere tid. Undersøkelsene langs vassdraget viste også at et stort antall kulturminner har blitt sterkt påvirket av erosjon knyttet til reguleringene. Flere kulturminner har også gått tapt. Vi har sett at selv om erosjonen ved de ulike magasinene i stor grad har stabilisert seg, står mange av lokalitetene fortsatt i fare for å bli ytterligere skadet i årene som kommer. Prosjektleder; Jostein Bergstøl.

• Friis, Ellen Kathrine (2021). Kokegroper. Engelund, 147/18, Gran, Innlandet. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Arkeologisk seksjon . Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Bakgrunn for utgravningen er knyttet til riving av gammel og oppføring av ny enebolig og garasje på boligtomt 147/18, Gran kommune. Feltarbeidet ble foretatt i perioden 10. til 18. august 2020. Det ble undersøkt en lokalitet med kokegroper, id 269744. Lokaliteten lå under områder som var opparbeidet, enten til garasje, veg, parkering eller hage. I tilgrensende areal mot nord ligger gravfeltet id 42872 som består av tre gravhauger. Alle strukturene var allerede avdekket i forbindelse med registreringen. Lokaliteten omfattet 32 kokegroper, ett mulig stolpehull og en kullflekk. Dateringene fra 15 kokegroper viser at det har vært aktivitet her i romertid og folkevandringstid. Det er sannsynlig at aktiviteten i forbindelse med kokegropene kan knyttes til gravfeltet. Et mulig stolpehull ble datert til eldre bronsealder, og er sammen med funnet av en flateretusjert pilspiss av kvartsitt spor etter aktivitet også i en eldre fase. 16 kullprøver ble vedartsbestemt ved Moesgård Museum, og det ble påvist seks tresorter (furu, or, bjørk, hassel, osp og eik), i tillegg til enkelte makrofossiler. Laboratoriet för C14-datering i Lund utførte 16 radiologiske dateringer, hvorav 15 på trekull og én på makrofossil. Prosjektleder: Frode Iversen.

• Friis, Ellen Kathrine (2021). Fangstgrop og kullgroper. Hagen Vesterhaug massetak, Elverum, Innlandet. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Arkeologisk seksjon . Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  I forbindelse med reguleringsplan for utvidelse av Hagen Vesterhaug massetak, Elverum kommune, i daværende Hedmark fylke, nå Innlandet, foretok KHM en arkeologisk i mai 2019 en arkeologisk utgravning av en fangstgrop (id 236035-1) og fire kullgroper (id191525, 236811, 236821, 236839). Gropene ble snittet med gravemaskin med påfølgende dokumentasjon. Det var før undersøkelsen antatt at kullgropene var fangstgroper gjenbrukt som kullgroper, men undersøkelsen avdekket ingen spor etter tidligere bruk som fangstgroper. Kullgropene var like i form, med flate bunn og rette kanter, noe som er typisk for kullgropene i området. Dateringene viste at kullgropene hadde vært i bruk i perioden 985-1385 e.Kr., altså i all hovedsak middelalder, men kanskje så tidlig som slutten av vikingtid. Fangstgropens datering er noe usikker; den eldste dateringen til neolitikum anses som lite troverdig. To dateringer til bronsealder viser derimot at fangstgropen trolig har vært anlagt en gang etter 1600 f.Kr., og den har hatt én bruksfase i bronsealder. Det er uvisst når fangstgropen har gått ut av bruk. Prosjektleder: Jostein Bergstøl.

• Friis, Ellen Kathrine (2021). Storviltjakt og ferdsel langs Vinstravassdraget. Delrapport – vedlegg. Øystre Slidre, Nord-Fron, Sør-Fron og Vang kommuner, Innlandet fylke. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Arkeologisk seksjon . Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  I forbindelse med fornyelse og revisjon av konsesjon (sektoravgift) for Vinstravassdraget i Øystre Slidre, Nord-Fron, Sør-Fron og Vang kommuner i daværende Oppland fylke, nå Innlandet, foretok KHM og OFK arkeologiske registeringer og utgravninger i perioden 2013-2016. Det ble registrert 33 steinalderlokaliteter, fire fangstgraver, to graver, to jernfremstillingsanlegg, to kullfremstillingsanlegg og to bogasteller, som ikke var kjent fra før. Totalt ble 40 steinalderlokaliteter undersøkt. 19 av disse ligger ved Vinstervatn, elleve ved Kaldfjorden, åtte ved Olstappen og en ved Bygdin og en ved Øyangen. Funnmateriale er variert og de fleste lokalitetene kan knyttes til jakt på elg eller reinsdyr. Det ble også gjort funn som kan tyde på ørretfiske i vassdraget allerede på slutten av yngre steinalder. Fra 18 lokaliteter foreligger det totalt 76 C14-dateringer som spenner fra slutten av tidlig mesolitikum til førromersk jernalder. Ved Vinstervatn ble to graver fra merovingertid/vikingtid ble undersøkt. I tillegg ble to fangstgraver undersøkt, hvor den ved Olstappen ble datert til middelalder og den ved Vinstervatn til nyere tid. Undersøkelsene langs vassdraget viste også at et stort antall kulturminner har blitt sterkt påvirket av erosjon knyttet til reguleringene. Flere kulturminner har også gått tapt. Vi har sett at selv om erosjonen ved de ulike magasinene i stor grad har stabilisert seg, står mange av lokalitetene fortsatt i fare for å bli ytterligere skadet i årene som kommer. Prosjektleder; Jostein Bergstøl.

• Friis, Ellen Kathrine & Skogheim, Vegard (2020). Aktivitetsspor. Rv. 4, Roa-Gran, Løyken 41/1 og Sand 58/1, Lunner k., Oppland. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Arkeologisk seksjon . Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Utgravningen i forbindelse traseen til ny Rv. 4 Roa-Gran ble gjennomført i perioden 2.-13. oktober 2017. Det ble gjort noen få funn av strukturer med et bredt spekter av dateringer fra 300-tallet f.Kr og opp til moderne tid. Det viktigste resultatet var en ovn som ikke er nærmere funksjonsbestemt (A1341) med datering til 1300-tallet. Det som var antatt å være en slaggholdig prøve ble analysert sammen med en prøve av slagg og en malmprøve fra den nærliggende lokaliteten Stubbhytten (ID 155855). Prøven fra ovn A1341 viste seg imidlertid å utelukkende bestå av glasert leire. Den høye temperaturen denne leiren må ha vært utsatt for indikerer derimot at det kan ha vært en ovn med potensiale for jernutvinning. Resultatene fra analysen fra Stubbhytten/Hyttefossen viste at det der har vært en effektiv produksjon av jern fra bergmalm. Sammenhengen mellom bergverkslokaliteten på Stubbhytten/Hyttefossen og den undersøkte ovnen er ikke bekreftet, men dateringene sammenfaller og det kan ikke utelukkes at ovnen har vært brukt til jernfremstilling. Utgravningen ga kanskje ikke spesielt store resultater i form av funn, men har derimot gitt et viktig bidrag til problemstillingen rundt hvordan jernproduksjonen utviklet seg i perioden fra 1200-tallet til 1500-tallet. Prosjektleder: Ole Christian Lønaas.

• Friis, Ellen Kathrine (2020). Steinbygning fra middelalder. Gran prestegård, 167/1, Gran, Oppland. Kulturhistorisk museum, Universitetet I Oslo, Fornminneseksjonen. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  I mai og juni 2018 utførte Kulturhistorisk museum en arkeologiske undersøkelse i forbindelse med gravning av drenering rundt Steinhuset på Granavollen i Gran kommune. Steinhuset er den eneste gjenværende steinbygningen fra middelalderen som ikke er kirkelig og ikke befinner seg i en by. Det ble avdekket en eldre drenerigsgrøft nord for huset, og i bunn av grøften et kollapset trelokk med kantstein som har fungert som et dreneringsrør. Dette trelokket ble datert til overgangen mellom 1600- og 1700-tallet, og representerer trolig en utbedring/reparasjon av dreneringsgrøften som trolig er fra middelalder. Det ble også funnet spor etter en utbedring på et enda senere tidspunkt, i form av enkelte buede takstein plassert oppå det kollapsede trelokket. En avfallshaug akkumulert under husets privet, som er en av de eldste og best bevarte middelalderdoer fra Skandinavia, ble også undersøkt. Denne viste seg å kun inneholde rester av kalk/murpuss fra to ulike faser med restaurering av huset. Gravingen rundt husets vegger viste at disse områdene er forstyrret av aktivitet i moderne tid. Det lot seg ikke gjøre å finne spor som kunne belyse tidspunktet for oppføringen av Steinhuset ytterligere. Prosjektleder: Kathrine Stene.

• Friis, Ellen Kathrine (2020). Kokegroper, dyrkningslag, bryggesteinslag, rydningsrøys. Presterud og Kolbu kirkegård, 247/1, 248/27-28, Østre Toten, Oppland. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Arkeologisk seksjon . Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  I forbindelse med realisering av reguleringsplan for utvidelse av parkeringsplassen og kirkegården ved Kolbu kirke, Østre Toten kommune i daværende Oppland fylke, nå Innlandet, foretok KHM i juni-juli 2018 en arkeologisk utgravning av dyrknings- og bosetningsspor på lokalitet id 215560. Lokaliteten lå i dyrket mark rett vest for dagens kirkegård og ble undersøkt ved maskinell flateavdekking med påfølgende dokumentasjon og snitting. Lokaliteten inneholdt dyrkningsspor i form av fossile dyrkningslag og en rydningsrøys, samt kokegroper og bryggesteinslag. Dateringene fra dyrkningssporene viser at det har blitt dyrket i området allerede i eldre bronsealder, og trolig opp gjennom mesteparten av forhistorien frem til vikingtid. Kokegropene ble datert til overgangen yngre bronsealder/førromersk jernalder, førromersk jernalder og romertid. Bryggesteinslaget fikk dateringer til tidlig middelalder. Det ble ikke gjort noen funn, utover et par hestetenner i bryggesteinslaget. Det ble gjort vedartsanalyse på 11 kullprøver, der det ble påvist minst sju tresorter i tillegg til enkelte makrofossiler. Det ble utført 16 radiologiske dateringer, hvorav 14 på trekull og to på makrofossiler. Prosjektleder: Ole Christian Lønaas.

• Friis, Ellen Kathrine (2020). Kokegroper, rydningsrøyser, kullgroper og hulvei. Olum østre, Røstø, Rønnerud og Mo med Klæggerud, 121/1, 138/1, 144/1, 148/1, Jevnaker, Oppland. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Arkeologisk seksjon . Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  I forbindelse med reguleringsplan for E16 Eggemoen-Olum, Jevnaker kommune i Oppland, foretok KHM arkeologiske utgravninger høsten 2017 av følgende kulturminner: kokegropslokalitet (id 155472) på Røstø (138/1), rydningsrøysfelt (id 102062) på Olum Østre (121/1), kullgrop (id 137045) og hulvei (id 181069) på Mo med Klæggerud (148/1). En kullgrop (id 137047) på Rønnerud (144/1) var totalt ødelagt av hogst. Kokegropsfeltet på Røstø med 32 kokegroper vitner om aktivitet i perioden 345-605 e.Kr. Altså i all hovedsak i folkevandringstid, men også på slutten av yngre romertid og begynnelsen av merovingertid. Det ble gjort funn av brente bein fra sau eller geit i to av kokegropene. Rydningsrøysene på Olum Østre ble datert til nyere tid, ca. 1520-1945 e.Kr. Det ble utført metallsøk av hulveien på Mo, men det lot seg ikke gjøre å datere bruken av den. Dateringen av kullgropen på Mo viser at bruken av denne har spent over en lengre periode, eventuelt to bruksperioder. Det nederst og eldste kullaget ble datert til vikingtid, 875-985 e.Kr. Det øverste og yngste laget til nyere tid, 1665-1950 e.Kr. Prosjektleder: Ole Christian Lønaas.

• Friis, Ellen Kathrine (2019). Fangstgrop. Joramo bygdeallmenning,160/1, Lesja, Oppland. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Arkeologisk seksjon . Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  I forbindelse med realisering av vedtatt reguleringsplan for å bedre trafikksikkerheten og fremkommeligheten på E136 gjennom Jora-området i Lesja og Dovre kommuner, ble det i oktober 2017 foretatt en arkeologisk utgravning av fangstgrop id 41343-1. Fangstgropa var delvis skadet av skogsvei og anleggelsen av rasteplass på E136. Det ble ikke funnet rester av bevart kassekonstruksjon i fangstgropa. Dateringene viser at fangstgropa trolig ble anlagt i eldre jernalder, kanskje så tidlig som førromersk jernalder, og at den kan ha gått ut av bruk i folkevandringstid. Det er likevel knyttet en del usikkerhet til dateringene da de er foretatt på kull fra furu med trolig høy egenalder, samt et det ikke er konstruksjonselementer i fangstgropa som er datert, men organisk materiale fra gammel markoverflate og fra selve nedgravningen. Prosjektleder: Jostein Bergstøl.

• Friis, Ellen Kathrine (2019). Gravhaug. Vestby Nordre, 46/12 og 46/19, Sørum kommune, Akershus. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Arkeologisk seksjon . Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  I forbindelse med utvidelse av et bolighus i Skriverveien 28A i Sørum utførte KHM en utgravning av gravhaug id 52079-2 i perioden 29.mai til 2.juni 2017. Gravhaugen lå ca. 4 meter nordvest for huset og ble totalgravd. Gravhaugen var tilnærmet rund, ca. 4,5 meter i diameter, 0,5 meter høy og besto av en kjernerøys tildekket av et lag med gulbrun sand og silt. I midtre del av haugen ble det funnet ca. 0,5 kg brent bein fra to individer, en middelaldrene/eldre voksen og et barn i 3-5 års alder, samt et ubrent bein av storfe. Videre ble det funnet keramikkskår fra minst et, muligens to kar, samt karfôringskitt fra et kar av organisk materiale. Begge kartypene kan ha blitt brukt som gravurner. Det ble ikke gjort andre gjensandsfunn i graven. Det ble imidlertid observert tegn på at den kan ha vært plyndret, og det var flere spor etter moderne aktivitet rundt og på haugen. Et beinfragment ble datert til 535-230 f.Kr., det vil si første del av førromersk jernalder. Prosjektleder: Inger Marie Berg-Hansen.

• Friis, Ellen Kathrine (2018). Kokegroper og slaggrop. Grinden, 127/82, Eidsvoll, Akershus. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Arkeologisk seksjon . Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  I forbindelse med reguleringsplanen for Grindatunet på Råholt i Eidsvoll kommune gjennomførte KHM i juni 2017 en arkeologisk utgravning av deler av lokalitet id 141464. Hele den berørte delen av lokaliteten ble gravd ut og det ble påvist 13 strukturer, hvorav 3 kokegroper, 1 smie/slaggrop og 9 kullflekker som trolig er bunn av/siste rest av kokegroper eller slaggroper. De tre kokegropene, slaggropen og en av kullflekkene ble undersøkt. Det ble ikke prioritert å undersøke de resterende strukturene. To av strukturene, en kokegrop og smie/slaggropen var datert av fylkeskommunen til ca. 400-200 f.Kr., og ytterligere en kokegrop ble datert i forbindelse med utgravningen, til 375-175 f.Kr. Det vil si at alle de undersøkte strukturene kan knyttes til aktivitet i førromersk jernalder. Prosjektleder: Hege Damlien.

• Bjørkli, Birgitte & Friis, Ellen Kathrine (2016). Tesse – svømmende rikdom. Lom og Vågå kommune, Oppland fylke. Kulturhistorisk museum, Universitetet I Oslo, Fornminneseksjonen. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  I tidsrommet 24. juni–12. juli 2013 og 2. juni–11. juli 2014 foretok KHM arkeologiske utgravninger ved vannet Tesse (850 moh.) i Lom og Vågå kommuner i Oppland. Feltarbeidet var knyttet til at det var gitt ny konsesjon for kraftproduksjonen i Tesse-magasinet, og undersøkelsen vil bli finansiert gjennom sektoravgiften for kulturminneundersøkelser i vassdrag. Undersøkelsen var et samarbeid mellom Norsk Maritimt Museum (NMM), Oppland fylkeskommune og KHM. NMM har utarbeidet en separat rapport for maritime kulturminner (Wammer 2015). KHM har hatt ansvaret for arbeidet med kulturminner knyttet til aktivitet på land, og denne rapporten omhandler arbeidet med å registrere og undersøke av disse kulturminnene. Hovedproblemstillingen ved undersøkelsen var knyttet til Tesse som fiskevann, fra steinalder til middelalder. Ved feltarbeidet ble det foretatt kartlegging av erosjonssonen rundt vannet og gjennomført delundersøkelser av ni steinalderlokaliteter. Det ble også avdekket syv ildsteder ved maskinell avtorving. Det fremkom 1864 gjenstander og 37,3 g brente bein ved undersøkelsen. Redskapsfunn, avfall i stein og åtte C14-dateringer tidfester kulturminnene innenfor tidsrammen 4722–1560 f.Kr. Innenfor prosjektrammene ble det i tillegg foretatt en mindre undersøkelse av et jernproduksjonsanlegg (ID 112287) som ble tidfestet til 430–640 e.Kr., men anlegget kan ha hatt en eldre bruksfase. Undersøkelsene ga ny innsikt i steinalderen i regionen, men ikke fiskebein eller fiskeredskaper som kunne gi direkte kunnskap om det eldste fisket rundt vannet. Gjennom arbeidet er det imidlertid fremskaffet et uvanlig helhetlig innblikk i distribusjonen av boplasser rundt et fjellvann. Materialet er således velegnet for en diskusjon utviklingen i landskaps- og ressursbruk i perioden, også utnyttelsen av fiskeressursene. Ved feltarbeidet ble det også lagt vekt på å dokumentere tilstanden til kulturminnene rundt vannet. Konklusjonen er at hoveddelen av kulturminnene rundt Tesse er sterkt preget av erosjon, og flere kulturminner må regnes som tapt. Prosjektleder: Axel Mjærum.

• Friis, Ellen Kathrine (2015). Fangstgrop. Vårdalen statsalmenning, 157/1, Lom kommune, Oppland. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Arkeologisk seksjon . Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  10. juli 2013 ble det gjennomført en arkeologisk undersøkelse av en fangstgrop (id 124286-1) i forbindelse med utbygging av Smådøla kraftverk i Lom kommune i Oppland. Kulturminnet var en del av et større fangstanlegg med til sammen 14 fangstgroper. Det ble påvist en kasseformet nedgravning med mulig rester av en trekonstruksjon og spor etter én bruksfase. I etterkant har det blitt foretatt en vedartsbestemmelse av kull fra bunnen av gropen ved Moesgård Museum i Danmark og to radiologiske analyser ved Uppsala Universitet i Sverige. Bruken av fangstgropen er tidfestet til høy- og senmiddelalder (1270–1450 e.Kr.). Prosjektleder: Axel Mjærum.

Sjå alle arbeida i NVA