Nicolai Andreas Eckhoff

• McGraw, Jessica Leigh; Eckhoff, Nicolai Andreas; Nordlie, Erlend; Lindboe, Karin Kaldhussæter & Ingjer, Odd (2021). Jernalderens Stange: kortreist kjøtt, jern og tonnevis med kokstein - Norark - Norsk arkeologi : Norark – Norsk arkeologi. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  På Inter city Sørli-Åkersvika er vi nå inne i vår tiende uke. Seks av i alt 16 lokaliteter er ferdig utgravd og avsluttet i felt. Parallelt med dette jobbes det videre på fem andre lokaliteter og vi skal i gang med to nye felt den kommende uken. Utgravningsprosjektet nærmer seg sin travleste periode. Foruten å …

• Eckhoff, Nicolai Andreas (2026). Kraftverk Åstølvatn. Bosetningsspor fra yngre steinalder og tufter fra nyere tid. Bredland, Åseral, Agder. Kulturhistorisk museum – arkeologisk undersøkelse Rapport 2026/17. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Arkeologisk seksjon . Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  I forbindelse med utvidelse av rørsystem til kraftproduksjon ved Åstølvatn, ble det undersøkt rester av to stølstufter og en steinalderboplass. Lokalitetene lå på en odde ca. 300 m sørvest for demningen nord i Åstølsvatn, og dekket et areal på ca. 800 m2. Grunnet reguleringen av vassdraget er odden periodevis dekket av vann, noe som har ført til en begrenset mengde flater med torv og jord. Der det det er bevart torv, var det sjeldent var mer enn 20 cm ned til berget/undergrunn. Stølstuftene ble datert til 1700-tallet. Begge tuftene hadde rektangulær grunnform, og hvor den ene besto av en lav steinmur og grunnflaten målte 3,7 x 3,1 m, mens den andre besto av syllsteinsrekker der grunnflaten målte 4,4 x 4 m. Det ble identifisert rester av kulturlag i begge tuftene, hvorav laget i den ene er tolket til å være mulige rester av et gulvlag. I samme tuft ble det også funnet rester av nagler, hengsel og beslag. Denne tuften er tolket å være et fjøs, eventuelt løe. Et mulig ildsted i den andre tuften gjør at denne blir tolket som et sel. Det er usikkert om bygningene kan knyttes til en melke- eller slåtteseter, eller mulig brukt som en kombinasjon til både funksjonene. Steinaldematerialet besto av 12 flintfunn, der et av dem kan defineres som et slipt fragment, mest sannsynlig fra en øks, og daterer lokaliteten til tidlig-/mellomneolitikum. Funnene ble gjort utelukkende i forbindelse med undersøkelsen av setertuftene. Samtlige prøvestikk var funnløse slik at nøyaktig plassering av lokaliteten ble dermed ikke fastsatt. Trolig har reguleringen av vannet gradvis vasket bort boplassen. Det ble også tatt ut en serie med seks pollenprøver i et nærliggende myrdrag, i tillegg til fire pollenprøver i den ene setertuften. Resultatene kunne vise til tilstedeværelsen av bygg i perioden setertuftene ble brukt.

• Eckhoff, Nicolai Andreas (2026). Hovedvannledning Eik–Roberg. Bosetningsspor fra førromersk jernalder, senmiddelalder og nyere tid. Roberg vestre, Tønsberg, Vestfold. Kulturhistorisk museum – arkeologisk undersøkelse Rapport 2026/9. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Arkeologisk seksjon . Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  I forbindelse med etablering av ny hovedvannledning over Eik i Tønsberg kommune, ble det våren 2025 undersøkt deler av en lokalitet liggende ved gården Roberg vestre. Kun ca. 1/3 av lokaliteten ble avdekket, og det ble undersøkt 26 mulige strukturer hvorav 16 ble avskrevet. De gjenværende strukturene besto av nedgravninger, kullflekker, stolpehull og én grøft. Spesielt tilstedeværelsen av stolpehullene og grøften sannsynliggjør at det finnes ytterligere bosetningsspor i delen av lokaliteten som ikke ble avdekket. Tre kullflekker og én nedgravning ble datert, hvorav nedgravning ble tidfestet førromersk jernalder og sammenfaller med dateringer fra fylket sin registrering av lokaliteten. Kullflekkene er tolket som mulige rester av ildsteder eller bråtebrann og ble tidfestet perioden senmiddelalder–nyere tid. De påviser dermed en viss kontinuitet i bruken av området.

• Eckhoff, Nicolai Andreas (2026). Rv. 7 Kvisla–Røo–Årset. Smieanlegg, slagglag, og kullgroper. Tufte i Kvislen, Søre Juvsjordet, Vindegg, Aarset søndre, Gjerda, Kaupang nordre. Hol, Buskerud. Kulturhistorisk museum – arkeologisk undersøkelse Rapport 2026/2. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Arkeologisk seksjon . Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  I forbindelse med utbedring av Rv. 7 langsmed strekningen Kvisla–Røo–Årset, ble det sommeren 2024 undersøkt seks kullgroper, to lokaliteter med slagg-/avfallslag, og ett smieanlegg. Lokalitetene var i stor grad påvirket av moderne forstyrrelser, noe som gjorde tolkningen av enkelte strukturer krevende, og ved samtlige lokaliteter hadde man lag som ikke lot seg avgrense grunnet varierende grad av utbygging. Sammensetningen og dateringen av strukturene antyder at det har foregått samtidig produksjon av jern, primærsmiing og sekundærsmiing i området. Smieanlegget besto av fire strukturer tolket som mulige esser og én avfallsgrop, og tidfestet perioden tidlig middelalder–høymiddelalder. Det ble påvist både slaggperler og hammerskall, der sistnevnte bekrefter at det med sikkerhet har foregått sekundær og/eller primærsmiing ved lokaliteten. Anlegget minnet lite om andre undersøkte smieanlegg i østlandsregionen, og det var ikke mulig å påvise en eksakt organisering av anlegget. Med tanke på dens nærhet til kullgroper og jernfremstillingsanlegg, knyttes anlegget til den gårdsnære utmarka. Slagglagene var ikke mulig å avgrense, og det var heller ikke mulig å estimere mengden eller kvaliteten på jernet produsert. Metallurgianalysen av slagget indikerte at det kan ha foregått flere faser med brenning, og vet ett av lagene ble det påvist mulig produksjon av stål og/eller støpejern. Lagene ble datert til tidlig- og høymiddelalder. Avfallslagene besto av en blanding av slagg, skjørbrent stein, metallavfall og ubrent bein, og har trolig vært samlet i hauger før de har helt eller delvis blitt jevnet ut i nyere tid. Også her viste metallurgianalysen av slagget en mulig produksjon av stål. Lagene ble tidfestet henholdsvis høy- og seinmiddelalder, men da de ikke nødvendigvis lå in situ er dateringen noe usikker. Kullgropene ble tidfestet perioden 1046–1416 evt. og datering, form, og størrelse sammenfaller med kullgroper fra lignende undersøkelser i området.

• Eckhoff, Nicolai Andreas (2026). Bulung. E6 Roterud–Storhove – delrapport. Bosetningsspor – langhus og kokegroper, eldre jernalder. Bulung 29/1, Lillehammer, Innlandet. Kulturhistorisk museum – arkeologisk undersøkelse Rapport 2025/50. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Arkeologisk seksjon . Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  I forbindelse med reguleringsplan for ny E6 langsmed strekningen Roterud–Storhove ble det undersøkt to lokaliteter, ID 273121 – bosetningsspor, og ID 273271 – Kongeveien/Tjodveien, ved gården Bulung (26/1), Lillehammer kommune, høsten 2022. Lokalitetene lå i skrånende østvendt terreng. Totalt 3100 m2 ble maskinelt avdekket på lokalitet 273121, fordelt på to avgrensede områder. I tillegg ble det gravd en sjakt gjennom Kongsvegen/Tjodveien. På lokalitet ID 273121 ble det påvist og undersøkt flere kokegroper som lå nært hverandre, slik at samlingen med groper kan defineres som et kokegropfelt. Ved siden av kokegropene lå det et husområde bestående av kulturlag, stolpehull, ildsted og vegg-/dreneringsgrøfter, som har tilhørt minst to treskipede langhus, som har stått på samme plass. Det ene huset har hatt svakt buete langvegger, mens det andre trolig har hatt rette langvegger. Ildstedet og vegg-/dreneringsgrøftene kan ha tilhørt begge bygningene. Husområdet lå på en liten flate i det skrånende terrenget, nært der terrenget begynner å skråne bratt ned mot Mjøsa, og det ser ut til at det er påført leirelag for å lage en terrasse før husene ble reist. Det ble påvist mange korn av spesielt bygg, men også havre, i fyllmassene til stolpehullene og fra ildstedet, slik at det i alle fall har vært dyrket bygg nært boplassen. Ut fra en samlet vurdering av de undersøkte strukturene og dateringene, kan kultursporene tidfestes til eldre jernalder, innenfor ca. 220/250–600 e.Kr. Kokegropene har blitt brukt gjennom hele denne perioden, mens anleggelsen og bruken av langhusene har foregått innenfor tiden 400–600 e.Kr. Slik sett, kan aktiviteten på lokaliteten deles inn i to faser; 220/250–400 e.Kr./yngre romertid og 400–600 e.Kr./folkevandringstid. I pløyelaget ble det med metallsøker funnet en krypdyrspenne fra merovingertid, men den kunne ikke relateres til noen strukturer eller andre gjenstander. Spennen må derfor betraktes som et løsfunn. Ved undersøkelsen av Kongeveien/Tjodveien ble det ikke påvist spor etter eldre veifar.

• Granum, Solfrid; Eckhoff, Nicolai Andreas & Stene, Kathrine (2026). Boro III. E6 Roterud–Storhove – Delrapport. Fossile dyrkningsspor, jernalder. Boro 26/1, Lillehammer, Innlandet. Kulturhistorisk museum – arkeologisk undersøkelse Rapport 2025/53. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Arkeologisk seksjon . Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  I forbindelse med tilrettelegging av ny firefelts motorvei på strekningen E6 Roterud Storhove, ble lokalitetet Boro III, ID 267069, undersøkt i 2023. Lokaliteten lå i en helning der terrenget skråner fra vest og nedover til Vingromsvegen/fylkesvei 2540, og Mjøsa, i øst. Det ble maskinelt flateavdekket et areal på 865 m2. Innenfor dette arealet ble det påvist og undersøkt et flerfaset dyrkningslag som dekket store deler av det undersøkte området, en kokegrop, en steinansamling som inneholdt bruddsteiner med ristninger, og fire nedgravninger med ukjent funksjon. Det ble identifisert tre sjikt/lag tolket som tre ulike dyrkningshorisonter. Disse var stort sett like, og besto av sand, humus og kullfragmenter, men skilte seg fra hverandre i fargenyanser. I visse tilfeller var overgangen mellom lagene flytende, noe som indikerer at lagene har akkumulert seg over lang tid. Dyrkningsaktiviteten på stedet kan knyttes til tre faser i jernalderen: førromersk jernalder, folkevandringstid og vikingtid. Ut fra våre undersøkelser er det ikke mulig å si hvilke typer korn som har blitt dyrket, da det kun ble identifisert få makrofossiler i de analyserte prøvene, noen fragmenter av uspesifisert korn (Cerealie sp.). Kokegropa kan relaters til dyrkningsaktiviteten i førromersk jernalder. Steinansamlingen som inneholdt bruddsteiner med ristninger anses som menneskeskapte. Analysene av ristningene er foreløpig ikke avsluttet, men erfaringsmessig er det vanskelig å datere slike ristninger i seg selv. Det var ikke mulig ut fra den arkeologiske undersøkelsen å tidfeste når dette har skjedd.

• Husby, Ole Alexander Dyrli; Eckhoff, Nicolai Andreas & Stene, Kathrine (2026). Boro II. E6 Roterud–Storhove – delrapport Langhus og tjæregrøfter, yngre jernalder. Boro 26/, Lillehammer, Innlandet. Kulturhistorisk museum – arkeologisk undersøkelse Rapport 2025/52. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Arkeologisk seksjon . Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  I forbindelse med tilrettelegging av ny firefelts motorvei på strekningen E6 Roterud Storhove, ble lokalitet Boro II, ID 273200, undersøkt i 2023. Lokaliteten lå i en helning der terrenget skråner fra vest og nedover til Vingromsvegen/fylkesvei 2540, og Mjøsa, i øst. Det ble maskinelt flateavdekket et areal på 1360 m2. Innenfor dette arealet ble det påvist og undersøkt et stolpebygd langhus, et koksteinslag, to tjæregrøfter, fire kokegroper, noen kullflekker og nedgravninger med ukjent funksjon, samt et dyrkningslag fra nyere tid. De fleste av kultursporene kan tidfestes til yngre jernalder. Det foreligger imidlertid spredte dateringer fra overgangen bronsealder/førromersk jernalder fram til slutten av eldre jernalder som viser til aktivitet/opphold på stedet, men type aktivitet og intensitet er vanskelig å avgjøre. Langhuset og koksteinslaget representer trolig et gårdstun, som kan dateres til merovingertid. Langhuset var orientert N–S, på langs av landskapet (dalsiden og Mjøsa). Bygningen var relativt dårlig bevart, og det er usikkert om den er avgrenset mot øst. Til sammen ble det påvist 15 stolpehull (for takbærende-, vegg- og inngangsstolper) og en veggrøft. I veggrøften lå det tre stolpehull for veggstolper, ytterligere tre veggstolper lå i forlengelsen av veggrøften, og er definert som bygningens vestre langvegg. En inngang ble påvist i den sørlige enden av denne langveggen. Det er vanskelig, ut fra de bevarte restene å avgjøre hvor stor, og dessuten definere hvilken type langhus bygningen har vært; det kan ha vært både toskipet og treskipet. Husets lengde er anslått til å ha hatt en minimumslengde på 22 m, og bredden anslått å være ca. 6,5 m dersom det har vært toskipet, og ca. 9 m om det var treskipet. Hovedinntrykket etter gjennomgangen av utgravningsresultatene er at bygningen mest sannsynlig har vært toskipet, selv om det er store forbehold knyttet til tolkningen. Det ble ikke påvist ildsteder i bygningen, heller ikke indikatorer på ulike rom, og dessuten ble det ikke funnet makrofossiler i jordprøver fra stolpehullene. Hvilken funksjon/-er bygningen har hatt, er derfor uklart. Ingen av stolpehullene viste spor etter utskiftning av stolper, noe som peker mot at huset har hatt én bruksfase. Koksteinslaget hadde en utstrekning på ca. 25 m2 og tykkelse opp til 25 cm. Den tydelige avgrensingen og den ovale formen på laget, samt tykkelsen, gjør at det tolkes som rester etter en utplanert koksteinshaug. Haugen har trolig vært anlagt på utsiden av huset, nær inngangspartiet. Koksteinslaget var klart avgrenset og relativt lite, som kan underbygge tolkningen om at langhuset har hatt én bruksfase. En samlet vurdering av resultatene antas huset å være bygd rund 700 e.Kr., og boplassen (gårdstunet) har vært i bruk til rundt 800 e.Kr., en bruksfase på ±100 år. De to tjæregrøftene og kokegropene kan dateres til vikingtid, etter at huset med koksteinshaugen var forlatt. I det hellende terrenget på den sørlige og sørøstlige delen av utgravningsfeltet, lå det to tjæreframstillingsanlegg, i form av tjæregrøfter. C14-dateringene av de to tjæregrøftene er noe overlappende med brukstiden til huset, men beliggenheten nært opptil huset, hvor den ene av tjæregrøftene lå «i» den sørøstre enden av huset, gjør at framstillingen av tjære ikke kan ha skjedd samtidig med brukstida til huset. Det antas at tjæreframstillingen har foregått engang på 800–900-tallet.

• Husby, Ole Alexander Dyrli; Eckhoff, Nicolai Andreas; Stene, Kathrine & Wangen, Vivian (2026). Boro I. E6 Roterud–Storhove – delrapport. Graver fra yngre jernalder. Boro 26/1, Lillehammer, Innlandet. Kulturhistorisk museum – arkeologisk undersøkelse Rapport 2025/51. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Arkeologisk seksjon . Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  I forbindelse med tilrettelegging av ny firefelts motorvei på strekningen E6 Roterud Storhove, ble lokalitet Boro I, ID 273260, undersøkt i 2023. Her ble det maskinelt flateavdekket et areal på 1900 m2. Det ble påvist og undersøkt et dyrkingslag, to overpløyde gravhauger, en branngrav, en mulig grav, fire kokegroper og sju stolpehull, samt en rekke nedgravinger med ukjent funksjon. Den eldste aktiviteten kan knyttes til de fire kokegropene og åkerbruk. Tre av kokegropene er datert, en til bronsealder og to til førromersk jernalder. Det lave antallet og dateringene som ikke overlapper i tid, viser til sporadisk opphold på stedet i tida før Kr.f. De tre gravene kan dateres til yngre jernalder. Branngraven er den eldste, og tidfestes til merovingertid, mens etableringen av de to gravhaugene, Haug I og Haug II, skjedde i vikingtid. Branngraven besto av en avlang nedgravning hvor brente bein og gjenstander fra kremasjonen var lagt ned. Den osteologiske analysen viser at den døde har vært en eldre tenåring/voksent individ. I graven ble det også funnet dyrebein, identifisert til både mellomstort og større pattedyr. Den døde fikk med seg flere gjenstander i graven, deriblant et bissel og en remfordeler. Et fragment av menneskebein er datert til 546–634 e.Kr. Dateringen og gjenstandene indikerer at den døde ble gravlagt i begynnelsen av merovingertid. De to overpløyde gravhaugene besto begge av en rund fotgrøft med en nedgravning i sentrum. Haugene har vært omtrent like store, med en ytre diameter (inkludert fotgrøft) på 10,5–12,5 m og indre diameter på 7,5–10,0 m. Nedgravningene i midten av haugene var begge relativt store, og fyllmassen var omrotet med funn av tegl- og krittpipefragmenter, som viser at haugenes midtparti har blitt ødelagt i nyere tid. Det ble ikke gjort noen observasjoner av en eventuell, opprinnelig gravkonstruksjon, heller ikke bein eller gjenstander fra forhistorisk tid i eller ved nedgravningene. Trekull fra fyllmassen i hver av grøftene er datert til 776–954 e.Kr./Haug I og 785–877 e.Kr./Haug II. Dateringene er sammenfallende, og det er derfor sannsynlig at de gjenspeiler når gravanleggene ble etablert, i vikingtid. Den mulige graven besto av en tilsvarende nedgravning som branngraven, men det ble ikke gjort funn av verken bein eller gjenstander, slik at tolkningen som grav er usikker. Kull fra fyllmassen er datert til 266–414 e.Kr. Selv om det er et opphør på rundt 150–200 år mellom gravleggingene, kan plasseringen av gravene tyde på kontinuerlig bruk av stedet som gravplass siden begynnelsen av yngre jernalder, eventuelt tilbake til yngre romertid. Et dyrkingslag representerer den stratigrafisk yngste aktiviteten på lokaliteten. En kullprøve fra laget er datert overgangen yngre jernalder/middelalder, og viser at det har foregått dyrking tett ved gravhaugene på denne tid.

• Bjørkli, Birgitte; Schiervick, Christina Melina von & Eckhoff, Nicolai Andreas (2024). Intercity Sørli-Åkersvika. Delrapport 6. Koksteinslag og dyrkningsspor. Tokstad, 7/1, Stange kommune, Innlandet. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Arkeologisk seksjon . Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  I forbindelse med utgravningsprosjektet Intercity Sørli–Åkersvika, ble det høsten 2021 ble lokaliteten id 237671 undersøkt ved gården Tokstad i Stange kommune. Lokaliteten lå i dyrket mark i ett relativt flatt område, rett sør for Åkersvika. Ettersom lokaliteten lå få meter nord for Steinerskolen på Hedmarken, ble det organisert omfattende formidlingsopplegg for samtlige klassetrinn på skolen. Det ble maskinelt flateavdekket et areal på 1 670 m2, og dokumentert ett koksteinslag, én nedgravning, én røys, og ett dyrkingslag. Det ble ikke avdekket sikre rester etter gårdsbebyggelse, men dateringene av koksteinslaget samt funn av et fragment av en kam kan vise til bruk av området i tidlig middelalder. Bein fra kalv, lam, og spegris, tyder på dyrehold ved eller i nærheten av lokaliteten. Dyrkingslaget har trolig dekket hele lokaliteten. Med grunnlag i fylkeskommunens dateringer fra registreringen, så har området trolig vært i bruk siden eldre romertid. Prosjektleder: Jessica Leigh McGraw.

• Eckhoff, Nicolai Andreas (2024). Intercity Sørli-Åkersvika. Delrapport 2. Bosetningsspor mm. Næsten, 61/1, Stange K., Innlandet. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Arkeologisk seksjon . Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  I forbindelse med prosjektet Intercity Sørli–Åkersvika ble det sesongen 2021 undersøkt syv lokaliteter (id 224994, 225099,225102, 225104, 225148, 261066, 261068) ved gården Næsten (61/1) i Stange kommune, Innlandet. Med unntak av id 221068 som ble avskrevet i sin helhet, inneholdt samtlige lokaliteter spor etter dyrking i form av åkerreiner og/eller dyrkingslag. I tillegg besto flere av lokalitetene av samlinger med kokegroper samt større koksteinslag. Videre ble tre større anlegg undersøkt; én gravrøys og én steinpakning ved id 225099, og en stolpekonstruksjon ved id 225148. Undergrunnen i området vekslet mellom alunskifer og morene. Ved id 225102 ble det avdekket rester av en inntørket myr, noe man også hadde tilløp til i østre avgrensing av id 225099. Radiologiske dateringer viser at området har vært i jevnlig bruk fra og med bronsealderen og fram til i dag. Naturvitenskapelige og osteologiske analyser viser at flere av områdene har blitt brukt til beitemark, primært til melkekyr. Prosjektleder: Jessica Leigh McGraw.

• Lindboe, Karin Kaldhussæter & Eckhoff, Nicolai Andreas (2024). Inter City Sørli–Åkersvika. Delrapport 3. Bosetningsspor. Skjerden østre, 51/1, Stange k., Innlandet. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Arkeologisk seksjon . Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  I forbindelse med utgravningsprosjektet Intercity Sørli–Åkersvika ble det sommeren 2021 undersøkt to lokaliteter (id 225173, 250323) ved gården Østre Skjerden i Stange kommune. Lokalitetene lå i svakt kupert terreng, og undergrunnen besto i stor grad av en variasjon av morene og alunskifer. På id 225173 ble det avdekket 2308 m2. Det ble påvist rester av et 16 meter langt treskipet langhus liggende i nord-sørgående retning, samt dyrkingslag og kokegroper. Dateringer tidfester bruken av området fra yngre bronsealder til slutten av romertid, hvor majoriteten av kokegropene samt stolpehuset faller innenfor sistnevnte periode. Dyrkingslaget er trolig et resultat av jevn dyrking fra førromersk jernalder og inn i romertid. Den mikromorfologiske analysen viser at det kan ha blitt gjødslet med avfall fra bosetningen. På id 250323 ble det avdekket 326 m2. Det framkom et koksteinslag og fem nedgravninger som trolig er rester av det samme koksteinslaget. Både koksteinslaget og en av nedgravningene ble tidfestet til vikingtid. Det ble samlet inn ca. 1 kg med ubrent bein, og det ble blant annet identifisert storfe, sau/geit og svin. Den osteologiske analysen viser til omfattende slakt. Prosjektleder: Jessica Leigh McGraw.

• Eckhoff, Nicolai Andreas (2022). Kokegrop. Nordre Tangen, 14/1, Oslo. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Arkeologisk seksjon . Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  I forbindelse med etablering av ny landbruksvei ved Nordre Tangen gård i Sørkedalen, ble det undersøkt to lokaliteter (id 272146, id 272148). Lokalitetene ble registrert av Byantikvaren i 2020, og det forelå dateringer til mesolitikum og romertid/ folkevandringstid. Strukturene ble ansett som dårlig bevart, og det var knyttet usikkerhet til deres funksjon. Ved den påfølgende utgravningen ble alle de registrerte anleggene avskrevet etter opprensing og snitting. Strukturene er tolket som rester av gamle rotvelter/ rotbranner i området. Under avdekkingen av id 272146 ble det riktignok funnet én kokegrop. Den var tydelig avgrenset, hadde rund form i plan og et tverrmål på 1,2 meter. Kullet i kokegropen er vedartsbestemt til furu. Kokegropen er datert til 232–365 e.Kr, og fastslår aktivitet i området i romertid. Prosjektleder: Ole Chr. Lønaas

• Eckhoff, Nicolai Andreas (2022). Bosetningsspor. Velstad nedre, 37/4, Sigdal, Viken. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Arkeologisk seksjon . Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Høsten 2021 gjennomførte Kulturhistorisk museum arkeologisk utgravning av en lokalitet ved gården Velstad nedre i Sigdal kommune, Viken fylke, i forbindelse med søknad om nydyrking av et område tilhørende gården. Lokaliteten lå på et topografisk avgrenset høydedrag, vest for elven Simoa som strekker seg igjennom Sigdal, på undergrunn stort sett bestående av sand og noe grus. Det ble maskinelt avdekket et område på 3158 m2. Undersøkelsen avdekket et bosetningsområde bestående 78 strukturer, derav 24 stolpehull som utgjorde minst ett treskipet langhus. I tillegg besto lokaliteten av ulike ildsteder, kokegroper, dyrkingslag, nedgravninger, én ovn, og et mulig vannhull. Samtlige strukturer ble datert til folkevandringstid. Det ble funnet to gjenstander: restene av en beltestein, og en liten jernplate. I tillegg ble det funnet en liten samling med brente bein. Disse ble identifisert som bein fra kraniet til et 4 – 6 år gammelt barn, radiologisk datert til førromersk jernalder, og åpner opp for tilstedeværelsen av flere branngraver i nærområdet. Resultatet fra naturvitenskapelige analyser viste dyrking av området, og det ble blant annet identifisert havre, bygg, og oljedodre i flere av prøvene. Sistnevnte er en plantesort som sjeldent eller aldri er funnet i utgravninger i Norge. Med unntak av beina, foreligger det 18 radiologiske dateringer fra utgravningen hvorav 17 faller inn under perioden folkevandringstid. Den siste prøven ble tidfestet til perioden vikingtid/middelalder, og indikerer at området har vært utsatt for skogbrann/avskoging i denne perioden. Prosjektleder: Kjetil Loftsgarden.

• Eckhoff, Nicolai Andreas (2021). Bosetningsspor. Teisenveien 5, 132/121, Oslo. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Arkeologisk seksjon . Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  I forbindelse med etablering av omsorgsboliger og barnehage på Teisen, ble det i november 2019 undersøkt en 746 m2 stor lokalitet bestående av kokegroper, ildsteder, steinpakninger og dyrkningslag. Til sammen ble det oppdaget 53 strukturer, hvorav 11 av disse ble avskrevet. Undersøkelsesforholdene kan bli sett på som krevende, da frost, tele og snø påvirket arbeidsforholdene under store deler av utgravingen. Området var også preget av mye moderne forstyrrelser. Dyrkningslaget har trolig dekket store deler av området, og kokegropene og steinpakningen som ble undersøkt, lå situert både i og under dette laget. Blant kokegropene var det stor variasjon i både form og størrelse, og det ble påvist runde og ovale, så vel som avrundet rektangulære groper. De lå relativt samlet, i et belte fra den vestre til den nordre siden av utgravningsområdet. Flere av kokegropene var tydelig gjenbrukt. Steinpakningene var opp mot 200 cm. i diameter, og ligner steinpakninger er tidligere funnet på Hovin og Berg i Oslo. Funksjonen til disse er usikker. Dateringen samt feltundersøkelsen vitner om et område som har vært i bruk gjennom en lengre periode. Samtlige 17 prøver fra kokegropene ble datert mellom 1 og 550 år e.Kr, mens ildstedet ble datert til 350 f.Kr – 5 e.Kr. Den omfattende bruken av stedet synes å være mellom 100 og 300 år e.Kr. Keramikk funnet i to av kokegropene kan også klassifiseres som typisk romertidskeramikk, og utgravningsresultatene indikerer at området har vært et fast møtepunkt gjenbrukt i flere perioder i romertid. Prosjerktleder: Christian Løchsen Rødsrud.

• Eckhoff, Nicolai Andreas (2021). Bosetningspor. Hovedøya, 206/1, Oslo. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Arkeologisk seksjon . Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  I forbindelse med opprusting av vann- og avløpsledninger fra Akershusstranda og ut til Hovedøya, Gressholmen og Langøyene, ble det iverksatt undersøkelse av en mulig hustuft (steinrekke) datert til tidlig middelalder av byantikvaren i Oslo. Steinrekken ble avdekket, og feltet rundt utvidet. For å fastslå funksjonen til steinrekken, ble det gravd flere profiler, samt tatt ut prøver. To prøver ble sendt til Moesgaard museum for vedartanalyse, og videre til C14 laboratoriet ved Lunds universitetet. Prøvene ble artsbestemt til bjørk og furu og tidsfestet til 1020-1265 e.Kr. (2 sigma). Steinrekkens funksjon lot seg ikke avklare ved undersøkelsene, men resultatene fra c14 prøvene tilsier at området har vært utnyttet i overgangsperioden mellom vikingtid og middelalder. Prosjektleder: Christian Løchsen Rødsrud.

• Eckhoff, Nicolai Andreas (2021). Jernvinne. Brendteigen, 56/49, Sør-Fron, Oppland. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Arkeologisk seksjon . Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  I forbindelse med hytteutbygging på Gålå, Sør-Fron, Innlandet, ble det høsten 2019 undersøkt et jernvinneanlegg. Anlegget tilhører JKS-tradisjonen, mer spesifikt «Dokkfløytypen» og besto av to ovner, to kullgroper, og en slagghaug. Ovnene lå på rekke i en helling, der stratigrafien ovnene imellom tyder på at de ikke kan ha vært samtidige. Det ble tatt ut tolv kullprøver; ni fra ovnsområde, og tre fra kullgropene. Samtlige ble sendt til Moesgaard museum for vedartsanalyse; syv ble sendt videre til datering ved c14 laboratoriet Universitet i Lund. Prøvene viser at det ble brukt furu og bjørk til jernutvinning og kullbrenning. C14-analyser av prøvene fra ovnsområdet viser til dateringer mellom 1215-1300 e.Kr. (2σ). Kullgropene tidfestes til mellom 1290 og 1415 e.Kr (2σ). Anlegget er dermed utnyttet over lengre tid, der ovnene kan knyttes til hver sin fase, etterfulgt av en fase kun bestående av kullbrenning, muligens til smiebruk. Resultatene fra utgravingen viderefører kunnskapen vi har om jernutvinning i Opplandsområdet, og bygger opp om tanken om en langvarig og omfattende utnytting av utmarksressursene i området. Parallellene til Dokkfløy kan videre bekreftes om det gjøres flere utgravninger på Gålå. Prosjektleder: Jostein Bergstøl.

• Eckhoff, Nicolai Andreas (2021). Kullgroper. Steine nordre med Suraflot, 148/150, 148/1, Engeland med Fjerdrum og Røysum, 226/1, Fjerdrum, 224/1, 224/9, Gausdal, Oppland. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Arkeologisk seksjon . Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  I forbindelse med realisering av en reguleringsplan for Segalstad bru i Gausdal kommune, Oppland ble det utgravd 17 kullgroper i perioden 19–27.08. 2019. Kullgropene ble dokumentert i plan og profil, og undersøkt ved hjelp av maskinell snitting, samt håndgraving. Anleggene tolkes som smiekullgroper. Ved kullproduksjonen ble det i hovedsak anvendt gran (Picea) og bjørk (Betula), men i én av gropene fremkom også furukull (Pinus). 19 C14-dateringer tidfester kullbrenningen til perioden 1050 til 1400 e.Kr, dvs. samme tidsrom som det foregikk storproduksjon av jern på Dokkfløy i Gausdal vestfjell. Vår undersøkelse gir følgelig gode holdepunkter for at jernet fra utmarka har blitt bearbeidet i smier i de sentrale delene av Gausdal, før det har funnet veien til lokale, regionale og europeiske markeder. Prosjektleder: Axel Mjærum.

Sjå alle arbeida i NVA