Mange stavkirker ble revet til fordel for byggingen av nye kirker etter at det ble fastsatt nye krav om sognekirkens størrelse på slutten av 1800-tallet. Selv om de fleste stavkirkene er revet, finnes fortsatt nesten 150 portaler.
Kulturhistorisk museum i Oslo har mer enn en tredjedel av alle stavkirkeporter og portalfragmenter. Portalene representerer mer enn bare inngangen til kirkerommet; de inneholder ornamentikk av stor kunst- og kulturhistorisk verdi, og viser håndverkstradisjoner og treskjærerteknikker. Den høyeste portalen i museets samling er portalen fra Sauland, som måler 4,73 meter. Legenden sier at Henrik Bull, arkitekten bak Historisk museum, hadde denne portalen i tankene da han dimensjonerte takhøyden i 1. etasje i museumsbygget.
Portalene omkranset innganger til den hellige kirken i middelalderen med ornamentikk av planter, dyr og narrative scener fra bibelske eller heltefortellinger. Den kroppslige sanseopplevelsen av å «gå gjennom noe» forbereder sinnet på en mental overgang. Portalene er arkitektoniske elementer som skaper en forbindelse mellom det indre og det ytre, samt mellom ulike dimensjoner av tilværelsen, som det mytologiske og det virkelige, det hellige og det hverdagslige.
Portalene fungerer metaforisk som en overgang mellom det som har vært og det som kommer. På samme måte gir portalene oss i dag muligheten til å skue inn i den middelalderske verden: Det imponerende håndverket åpner for tolkning av hedenske myter og historier om evig liv – alt samlet i ett.