Oppfattelsen om at grender og bygder i tidligere tider utgjorde selvforsynte bondesamfunn uten større kontakt med omverdenen har stått sterkt i den norske samfunnsforståelsen. Toneangivende historikere som Andreas Holmsen gjentar dette i sin Norges historie etter 2. verdenskrig, og fortsatt står tanken sterkt – gårdene blir ansett som samfunn i seg selv og som selvforsynte økonomiske enheter.
Men virkeligheten er en helt annen: Selv i århundrene før svartedauden fant korn, klær, salt og luksusvarer veien til de aller innerste bygdene i Sør Norge. I retur ble det dratt, båret, slept og rodd ut 40 tonn nyprodusert jern, pelsverk og gevir fra fjellbygdene i Telemark.
Den nye sakprosa-boken Utmarksriket viser hvordan driftige fjellbønder sto bak denne overskuddsproduksjonen. De ønsket verken å være selvforsynte eller isolerte. Boken oppsummerer funn fra nyere arkeologiske utgravinger, og gir ny innsikt i hvordan mennesker levde sine liv langt inne i Telemark skoger og fjellområder i perioden 400–1400 e.Kr. Den viser at de ikke levde liv avsondret fra omverdenen, men tvert imot var integrerte deltagere i europeisk handel.
Selvberging er en utopi
Også i dagens debatter om graden av selvforsyning kan vi høre ekko av gamle oppfatninger om selvforsynte samfunn. Problemet er at ingen deler av Norge, ikke engang den mest bortgjemte fjellbygd, har vært helt isolert og overlatt til seg selv. Full selvberging er en utopi.
Foreløpige beregninger for 2024 viser at Norge produserte 35 % av sin egen mat og sitt eget dyrefôr – et dårlig år for norsk matproduksjon. Regjeringens mål er å øke selvforsyningsgraden til opp mot 50 % (St. 11, 2023–2024). I NIBIOs rapport om norsk selvforsyning av matvarer (2023) heter det at det er realistisk å øke norskandelen til 48 %, altså nær regjeringens mål. Riktignok kan norske åkre, skoger og beiter produsere mye mer av det vi trenger for å overleve, men ikke alt det nordmenn vil ha.
Den lave andelen egenprodusert mat er problematisk av beredskapshensyn, og kan intuitivt sees som det foreløpige sluttpunktet i en langvarig historisk utvikling, der man stadig har kommet lengre unna det selvforsynte bondesamfunnet.
En slik nedadgående trend er imidlertid en historiemyte med røtter i 1800-tallets selvstendighetskamp, der Norge som nasjon skilte seg ut med selvhjulpne og frie bønder som kunne bære nasjonen på sine skuldre.
Et romersk glassbeger i Seljord
I virkeligheten har et slikt selvhjulpet levesett aldri har vært noe befolkningen har ønsket. Arkeologiske utgravninger viser at befolkningen i årtusener har eksportert varer for å få tilgang til omverdenens produkter og luksus – som et glassbeger som fant veien til Seljord i Telemark fra en romersk glassblåserhytte for omkring 1600 år siden. Langt tilbake i tid har også korn til ølbrygging, salt, smykker og praktvåpen blitt transportert til innlands- og fjellbygdene – fordi de kunne mobilisere ressursene til å skaffe det, men først og fremst fordi dette var sterkt ønskede varer.
Basert på historien er våre spådommer at nordmenn både vil vegre seg for omstilling og slite med å ta inn over seg verdens realiteter. Det ikke er selvforsyningen, men ønsket om det motsatte som er den langstrakte norske tradisjonen. Trolig vil vi fortsette å handle som Terje Vigen i Henrik Ibsens dikt. Han rodde til Danmark etter korn, fremfor å kaste ut snøret på nærmeste fiskeplass.
