.jpg)
Oldtidsbyen Palmyra, som ligger i Syria, nord-øst for Damaskus og omtrent midt mellom Middelhavet og elven Eufrates, har blant annet gitt opphav til vakre gravrelieffer og et berømt tempelområde. Byen finnes tidligst nevnt i en kilde fra 1800-tallet f. Kr., men ble først en storby nærmere begynnelsen av vår tidsregning. Navnet «Palmyra» har med palmetrær å gjøre og ble gitt byen av romerne i første århundre e. Kr., fordi den lå som en oase med palmetrær midt i ørkenen. Det syriske navnet på byen er Tadmor.
Da Syria ble annektert som romersk provins i 64 f. Kr. forble Palmyra selvstendig, og ble ikke innlemmet i Romerriket før i det første århundre e. Kr. Som følge av handelsruter som passerte fra vest til øst gjennom Palmyra, fikk byen sin storhetstid på 100- og 200-tallet e. Kr.
Rike ruiner
Ruinene av Palmyra viser oss en by som har inneholdt gater med monumentale søyleganger, templer og helligdommer til guddommene Bel og Baalshamin, en agora, et teater og et amfiteater, samt store nekropoliser med gravmonumenter.
Det finnes en rik palmyrensk skulpturarv – på oldtidsbyens offentlige plasser kunne man finne statuer av levende og døde – og en særlig rik tradisjon for gravrelieffer. Disse ble utskåret i sarkofager og lokk i kalkstein, og kunne være byster, halvfigurer eller helfigurer av menn, kvinner og barn, noen ganger satt sammen i en bankettscene.
I kunst og arkitektur fra Palmyra kan man gjenkjenne både gresk-romersk påvirkning fra vest, lokale særegenheter og persisk påvirkning fra øst.
Språk
At Palmyra lå på grensen mellom øst og vest ser man også i det språklige: språket som taltes i Palmyra var arameisk, et semittisk språk. Mange innskrifter (på graver og offentlige monumenter) er i tillegg på gresk, som var språket i Romerrikets østlige del, og i noen tilfeller på latin, mest i sammenheng med romerske administrative tekster eller gravinnskrifter til romerske soldater. Det finnes mange både bilinguale og trilinguale innskrifter.
Palmyras nedgang
På midten av 200-tallet e. Kr., som følge av uro i de østlige provinsene, etablerte romerne Odaenathus som konge over Palmyra og visekeiser over de østlige områdene, som omfattet mye av Lilleasia og Levanten. Etter at han og sønnen ble myrdet tok hans enke Zenobia over. Under hennes ledelse erobret Palmyra Egypt og unndro seg Romas overherredømme. For dette ble hun i 273 e. Kr. nedkjempet av keiser Aurelians hær.
Palmyra ble ødelagt og fratatt sin relative selvstendighet. Omgjort som den nå var blitt til kun et romersk administrativt sentrum, ble den allikevel bispesete da kristendommen ble innført, og etter den arabiske invasjonen på 700-tallet beholdt byen noe av sin tidligere betydning en stund.
Med tiden ble restene av Palmyra imidlertid redusert til en landsby. Under borgerkrigen i Syria ble deler av Palmyras arkeologiske arv ødelagt.
Kilder
- Raja, Rubina (red.) 2024. The Oxford Handbook of Palmyra. Oxford: Oxford University Press.
- ‘Palmyra’, Store norske leksikon. https://snl.no/Palmyra (lest 26.06.24 14:22)
- ‘Palmyra’, Encyclopaedia Brittanica. https://www.britannica.com/place/Palmyra-Syria (lest 26.06.24 14:24)