Smykker måtte bestilles fra håndverkerne, en lokal smed eller fra noen på utsiden. Det skjedde ofte byttehandel mellom de ulike kulturene i regionen, og hver av dem hadde sine ferdigheter og spesialiteter. Khasi og Jaintia i Meghalaya var kjent for sine dyktige sølv- og metallsmeder, mens Karbi-kvinnene utmerket seg ved veving.
Denne byttepraksisen har opphørt, og visse smykker som de store øredobbene som ble brukt av eldre kvinner, nothengpi, var ikke lenger tilgjengelige på 1990-tallet, bare gjennom arv. Fra 2020-tallet har det vært en fornyet interesse for disse eldre, mer intrikate smykkene, og de er igjen tilgjengelige i markedet. Formen på Nothengpi har blitt et slags kulturelt symbol, og et nytt museum/utstillingshall har blitt designet i form av en massiv nothengpi på en høyde på festivalområdet i Diphu.
Ornamentene i samlingen ble laget lik dem som produsentene selv brukte, de måtte samle eller lage de nødvendige materialene og sette dem sammen selv. Se gjenstandene 46960 og 46961, halskjede med store forgylte treperler, 46904: lek hiki, halskjede med mynter, 46905 lek vaikom, halskjede med små perler og ringer bestilt fra landsbysmeden, i tillegg 46906: a + b, 46907: a +b.
To hodepynter laget av fjær fra Vojaru-fuglen, Vojaruani, ble gitt i gave til Kulturhistorisk museum av de to guttene fra Langlokso som hadde laget dem, for at de skulle bli «bevart for evigheten». For å lage en Vojaruani, må man finne og samle fjærene i skogen. De siste årene har Vojaru-fuglene blitt mindre vanlige. Vojaruani brukes til spesielle anledninger, festivaler og ritualer som Chomangkan (dødsritualet) (gjenstand 46962).