Veving og bruk av tradisjonsplagg
Vevingen gjøres hjemme mellom alt husarbeidet og arbeidet i åkeren. Fra tidlig alder lærer jentene ved å se moren eller andre kvinner veve. Jentene kan sette opp sin egen vev ved å kopiere moren, en eldre søster, en tante eller bestemor. Unge jenter som liker å ha fine antrekk, er spesielt motiverte for vevingen. Ofte ble de viktige vevere som leverte klær til hele familien. En ung jente ble vurdert etter veveferdighetene. Selv om det er variasjoner når det gjelder interesse og ferdigheter, kan nesten alle kvinner veve.
I de fremvoksende bysentrene tar jenter høyere utdanning og det er færre kvinner som vever.
De lokale materialene
I landsbyene blir bomull og erisilke (honki) fortsatt spunnet for hånd på håndtein, men i mindre grad enn før fordi syntetisk garn har blitt mer vanlig. Silke var tidligere en viktig hjemmeproduksjon. Silkeormen blir holdt og stelt i spesielle trær kalt: a) Inki-an, b) Sangkrung, og c) Hanjor. Kokongene blir kokt før en kan begynne å ta ut trådene. I Nordøst-India er erisilke utbredt. I motsetning til andre silkefibre som er filamenter, er erifibre korte og gir en mykere og fyldigere tekstur når de spinnes, noe som gjør stoffer laget av erisilke varme å ha på. Disse stoffene brukes på kalde dager av både menn og kvinner. På grunn av tilgjengeligheten av akrylgarn, blir ikke erisilke brukt like mye, men den står høyt i kurs. Silkeormen regnes som en delikatesse å spise.
Fra og med 2020-tallet øker etterspørselen etter plagg i erisilke igjen, men det er vanskelig å få tak i nok råvarer.
I Karbi-samfunnet kan man av og til se pekoker vevd i mugasilke/villsilke geografisk knyttet til Assam. Muga-silkeormer blir holdt i Karbi Anglong og silken har en naturlig gylden fargetone med en blank tekstur. Hovedområdet for veving av plagg i Muga ligger imidlertid i Sualkuchi, et landsbyområde litt sør for Guwahati som spesialiserer seg på produksjon og veving av silke. Dette området forsyner hele det nord-øst India med silkeprodukter som er spesielt laget for de forskjellige kulturene, f.eks. får Khasiene sine kvinnedrakter i silke vevd her. I det assamesiske samfunnet har mugasilke hatt en spesiell status helt fra Ahom-riket . Det sies at det er kun på den spesielle jorden i Assam at en kan holde muga-silkeormer. Muga blir derfor som et identitetssymbol. I det assamesiske samfunnet får bruden et visst antall mekhela-chaddaer av brudgommen til bryllupet, minst én av disse må være i muga.
Hvordan ris og bomull kom til jorden
Sok (ris) og Phelo (bomull) var begge døtre av Songsar Richo og bodde på Sining Angsong (over himmelen) sammen med de andre gudene. Fra oven kunne de se hva som skjedde på jorden. Sok så at karbiene bare ville hente føde fra skogen og fylte magen med bladgrønnsaker (bap-bi angkor) som choseot, lok ple-ple og thengpi angkur (planterøtter) som ruidok, phurui osv. Da hun så forfatningen til karbiene på jorden, fortalte hun det til sin far, Sot Richo, og ba om tillatelse til å stige ned til jorden og ta vare på karbiene slik at de får bedre ting å spise. Da hun hørte dette, sa Phelo at bare å fylle magen ikke vil være nok, de bør også ha klær å ha på seg for å dekke kroppen – la meg dra sammen med søsteren min til jorden, så skal jeg ta meg av klærne deres. Songsar Richo var enig, men han stilte én betingelse til begge døtrene. De kunne stige ned til jorden og ta seg av Karbi-folket, men når jobben var gjort, måtte de komme tilbake – de fikk ikke bli der lenge.
Serdihun Atomo (historien om Serdihun)
Serdihun Timungpi (Phangchopi) regnes for å ha vært den første av karbiene som noensinne lærte å veve motiver (amang keitur) på tradisjonelle Karbi-plagg.
Det antas at karbiene for lenge, lenge siden hadde lite klær å velge mellom. Alle plaggene var veldig enkle og helt basale. Klærne brukte de bare for å dekke de grunnleggende klesbehovene, og klærne var kjedelige og uten tiltrekningskraft. Gudene over skyene så dette og tenkte at karbiene også burde ha vakre klær, så de bestemte seg for å velsigne Serdihun med kunstneriske talenter og ga henne ideen om å veve motiver på de enkle og kjedelige klærne. Ifølge et av versene i Serdihun Alun (Serdihuns sang), var hun flink til å bruke lendevev fra hun var veldig ung, og berømt for talentet sitt. Det første motivet hun vevde, var på en wamkok. Etter å ha sett arbeidet hennes på wamkoken, spurte mennene henne om hun også kunne veve noe til dem, så hun vevde en poho for mennene med et motiv som heter poho amang. Senere fortsatte hun å veve pini, der hun vevde aphidop amang, peh jang-et på pekoker osv. Aphidop antas å være det eldste motivet som er vevd på en pini.
Serdihun Alun (Serdihuns sang) er som livshistorien til Serdihun Timungpi, og skildrer forskjellige faser av livet hennes sunget med forskjellige rim. Sangen har 30 forskjellige vers som skildrer de forskjellige livsfasene hennes.
Et eksempel på teksten i versene: Serdihun ber faren Punja Timung om å lage en hon-lam til henne (et instrument som brukes mens hun lager tråd); faren kutter deretter ned Bengvoi-planten for å lage tre til hennes hon-lam. Deretter skjærer han treet ut til en hon-lam.
Plagg med motiver og sang i Chomangkan-ritualet
Under Chomangkan lages det en liten dukke av halm som skal forestille den avdøde. Denne dukken utstyres med alle nødvendige plagg i miniatyrstørrelse. Ved porten til Chom Arong ønsker åndene som bor der, den nye kommende ånden velkommen. Gjennom Charhepis sang vil de spørre hva nykommeren bringer, de vil kommentere plaggene til vedkommende og spørre hvilke motiver som er vevd. Versene inneholder navnene på de ulike motivene.
Motivene som brukes på lakenene pelu, pini-ku og kvinnenes omslagsskjørt, pini, har en spesiell betydning. Disse motivene fremstår ofte mer som tegn og symboler enn figurative. De er som føttene til larven eller gekkoen, nettet til edderkoppen som beskytter hjemmet osv.
Plaggene, en kort forklaring av vokabularet
Peh betyr et stoff. Kekok betyr å knytte en knute. Pekok er et stoff (klesplagg) med en knute. Dette er et paraplynavn for forskjellige plagg.
Seleng: Opprinnelig var dette et hvitt plagg med noen motiver som skulle dekke hodet til bruden under bryllupet (Adam Asar). Senere har det blitt termen for et plagg med border og små motiver spredt over det hele.
Den korte versjonen av Seleng kalles Seleng a Pekok. Nå brukes den av kvinner ved nesten alle anledninger og blir bare kalt Pekok.
Den lange versjonen av Seleng heter Seleng Kiding. Dette tøystykket kan draperes på forskjellige måter, og se ut som forskjellige plagg, og brukes ved visse arrangementer og ritualer.
Pini er et plagg som brukes av Karbi- kvinner på underkroppen som et omslagsskjørt fra midjen og ned til leggene. Den kalles også Pini kamplak og holdes på plass av en wamkok.
Før i tiden pleide alle pinier å bli farget ved hjelp av tradisjonell farge, ved hjelp av sibublader (indigo). Pinien farges vanligvis etter at den er vevd, men noen farger tråden også før den blir vevd og fortsetter fargeprosessen etterpå. Senere ble farget tråd tilgjengelig på markedet. Se gjenstandene 46842–46848.
Wamkok brukes vanligvis sammen med pini-kamplak og er en del av Karbi-kvinnenes tradisjonsantrekk. Oversatt ord for ord betyr Wamkok: wam – midje og kok – å knytte. Det er en type belte bundet rundt midjen for å holde pinien på plass og endene med dusker er synlig under pekoken over.
Wamkokene har endret seg i takt med moten for å matche pekoken, på 2020-tallet er de originale hvite mer i bruk igjen. Dusker i endene kjent som Abu, finnes i forskjellige varianter og har gått gjennom lignende endringer. Se gjenstandene 46849–46853.
Poho, skjerf og hodeplagg
Brukes av gifte og ugifte menn til hverdags og ved spesielle anledninger som festivaler, ritualer, bryllup og lignende. Fargen viser brukerens sosiale status, hvit for de ugifte og rød for de gifte.
Det er ofte lagt ned mye arbeid i pohuene, en kjær gave fra enten kone, søster, forlovede eller lignende.
Motivene og fargene på disse hadde lokale variasjoner som var distinkte for en region eller landsby. De siste årene har det vært mer samhandling på tvers av Karbi Anglong, og motivene har blitt mer like og er mindre distinkte når det gjelder å representere en bestemt region.
Når en respektert person blir ønsket velkommen til et hus eller blir hedret, legges det en poho rundt halsen på vedkommende. Siden hvite og røde er reservert for mennene, trengtes det noe for at kvinnene skulle kunne vises respekt på samme måte. En nyere «oppfinnelse» er de stripete som er reservert for kvinner, kalt Peh sarpi a poho, gjenstand 46889. Modellene er stripete sjal som brukes av kvinner.
Eksempler på pohu for menn, se gjenstandene 46877, 46879–46881 og 46884–46888.
Choi: For menn, brukes på overkroppen. Fargene viser sosial status. Se gjenstand 46891–46895
Motiver
Nesten alle motiver og border kan brukes ved enhver anledning, det eneste unntaket er Phongrong ángsu, en liten eplelignende frukt med torner. Historien forteller at en kvinne tråkket på den og fikk en torn i foten. Hun så deretter nøyere på Phongrong ángsu og laget et motiv for veven. Motivet ble veldig populært, men plagg med Phongrong angsu er forbudt å ha på den døde kroppen. Liket av de døde må ha på seg et tradisjonelt Karbi-antrekk under begravelsesritualene. Det antas at sjelen til den avdøde vil møte mange hindringer på veien til livet etter døden på grunn av tornene i motivet. Men hvis det oppdages et Phongrong ángsu-motiv på plagget, kan Charhepi synge en spesiell sang dedikert til dette motivet, og bare da vil forfedrenes ånder akseptere sjelen som er på vei til stedet der forfedrenes ånder er.
En brud vil vanligvis unngå Phongrong ángsu-motivet under bryllupet. Phongrong angsu finnes på gjenstandene registrert med numrene 46853, 46877, 46879, 46881, 46887.
Motivene/amangene som brukes i karbi-veven, kan hovedsakelig deles inn i to hovedgrupper. Det er figurative motiver med inspirasjon fra alle slags trær, blomster, dyr, insekter, husholdningsartikler osv. som brukes på selenger og pohoer. Disse motivene veves i toskaft, lerretsbinding og renningen er tredd i en vevskje. Den andre gruppen er mer abstrakte, grafiske i sin formgiving. De er for det meste vevde i toskaft uten vevskje og hvor renningen ligger så tett at den dekker innslaget og bare renningen blir synlig. Disse motivene brukes for det meste på pini, pelu, pini-ku og en slags piba – Jir-ik. De er oppkalt etter føttene til en gekko eller larve, nettet til edderkoppen som beskytter hjemmet, kjeven til en gris, månen osv. Disse motivene nevnes i sangen under Chomankan.
Kirip-teknikken brukes i choi og en slags piba, det er en slags sumak. Fugleøyet er et av favorittmotivene i denne teknikken.
Noen motiver har forskjellige navn i forskjellige distrikter i Karbi Anglong.
Tidligere var det mer distinkte variasjoner i bruken av motiver slik at det var lettere å se ut ifra antrekket hvilket område en person kom fra. Da Karbi Cultural Society startet den årlige Karbi Youth Festival (KYF) i 1972, møttes folk fra hele Karbi Anglong og inspirerte hverandre. Motiver ble utvekslet eller kopiert.
Enkelte motiver kan tolkes og navngis på ulike måter, for eksempel det ene navngitte flyet i det østlige K.A. og et tre med to fugler i Hamren i det vestlige W.K.A.