Museets santalsamling omfatter ca. 1000 etnografiske gjenstander og mer enn 4700 arkeologiske steingjenstander. Her presenterer vi en håndfull gjenstander fra den etnografiske samlingen.
I tillegg til sin misjonsgjerning var Bodding en fremstående forsker innenfor lingvistikk, etnografi og muntlig historie. Han utga en rekke bøker om santalenes språk, folklore og folkemedisin. Han ble medlem av The Asiatic Society of Bengal i 1887 og av Videnskabsselskapet i Kristiania året etter. Bodding hadde gjennom hele sin tid i India et nært samarbeid med Etnografisk museum og anså innsamling av etnografiske gjenstander som en integrert del av sin dokumentasjon av santalenes levemåte.
Santalene er den største stammebefolkningen i Sør-Asia. Bosatt blant den hinduistiske befolkningen i India og den muslimske befolkningen i Bangladesh, opprettholder de sin egen kulturelle tradisjon under vanskelige betingelser. Denne tradisjonen manifesterer seg i et bredt spekter av immateriell og materiell kulturarv. I følge Mohan K. Gautam, en santalsk forsker ansatt ved det etnografiske museet i Leiden, er santalsamlingen som Bodding etablerte, unik. Ikke bare er den den største av sitt slag, den er også «komplett» i den forstand at den dekker alle aspekter ved santalsk landsbyliv: Jakt, fiske, jordbruk, hushold, religiøst liv osv. På grunn av Boddings usedvanlig gode kjennskap til alle sider av santalsk samfunn og kultur, er den også sjeldent godt dokumentert i form av hans egne kommentarer til de tingene han samlet inn. Et interessant trekk ved Boddings notater er at de viser at en stor del av de gjenstandene santalene benyttet i sine daglige liv var anskaffet gjennom relasjoner til andre befolkningsgrupper i samfunnet rundt. I denne presentasjonen har vi imidlertid valgt ut jakt- og fiskeredskaper laget av santalene selv.
Santalsamfunnet
De fleste santaler er bosatt i de indiske statene Bihar, West Bengal, Jharkhand og Orissa, men et betydelig antall lever også i Assam, i Bangladesh og i Nepal. Santalenes språk, santali, tilhører den nordlige grenen av mundari, som tilhører den austroasiatiske språkfamilien. Santalene antas å ha sin opprinnelse i det nordlige Kambodsja, deres muntlige overleveringer indikerer at de langt tilbake kom til India via Assam og Bengal.
Santaler er gjerne bosatt i små adskilte landsbyer. Inntil nylig var hus av leire typiske, gjerne dekorert med blomstermotiver. Hus har vanligvis en veranda og minst to rom, hvor det «innerste» (chitar) inneholder familiens kornkammer beskyttet av forfedrene.
Santalene var opprinnelig jegere og sankere. De har en avansert jaktteknologi i form feller. De fleste spiser kjøtt, og kjøttproduksjon i form av krøtter, geiter og høns er utbredt. Fiske i elver og innsjøer er en viktig næringskilde. Fletting av kurver, veving av matter og produksjon av kopper, tallerkener osv. av blader er vanlig, også for salg til andre befolkningsgrupper.
Slektskap og sosialt liv
Det santalske samfunnet er patrilineært og har forbud mot ekteskap med ikke-santaler. Klanene er i teorien rangert etter gamle yrkestilhørigheter: Kisku’ene var kongelige, Murmu’ene prester osv. Til tross for denne rangeringen er santalsamfunnet egalitært sammenlignet med de hinduistiske omgivelsene. På landsbynivå er de lokale slektsgruppene viktige for organiseringen av sosialt liv.
Hushold med tre generasjoner er utbredt. Arveregler er komplekse, men jord deles vanligvis mellom brødre, med en mindre del til søstre som medgift. Besteforeldre av begge kjønn er viktige for oppdragelsen av barn.
Viktige kilder til konflikter mellom santaler er seksuelle overtramp, sjalusi, uenigheter om jord og penger og beskyldninger om hekseri. Mange uenigheter løses ved kompensasjon eller erstatninger vedtatt av stammeråd som fungerer parallelt med det indiske rettsapparatet. Blant de mest alvorlige forseelsene er brudd på forbudet mot å gifte seg utenfor santalsamfunnet. En vanlig straff for dette er utestengelse og forvisning.
Religion og kulturelle uttrykk
Santalenes religiøse univers omfatter et stort antall guddommer og forfedreånder, kollektivt omtalt som bongas. Enkelte bongas er beskyttende og vennligsinnede overfor mennesker, mens andre er ondsinnede. Den siste kategorien inkluderer åndene etter mennesker som har lidd en unaturlig død. Santalene antar at mennesker tas opp i rekken av bongas tre generasjoner etter sin død hvis dødsritualene utføres korrekt. Disse ritualene er omfattende og langvarige, hvor eldste sønn etter kremasjonen tar vare på beinrester som vaskes og deretter mates rituelt med melk, risvin og hellig vann av kvinnelige husholdsmedlemmer. Deretter legges beinrestene i vann og den døde frigjøres fra dem og transformeres til en forfedreånd gjennom en serie av ritualer.
Landsbypresten – naeke – og hans ektefelle har status som inkarnasjonen av det opprinnelige santalske ekteparet, den biologiske opprinnelsen til santalsamfunnet. Deres praktiske oppgaver er hovedsakelig knyttet til religiøse festivaler og seremonier, blant annet forberedelse av offer til forfedreåndene. En annen viktig religiøs posisjon er ojha’en, «medisinmannen», som kan fordrive onde ånder, diagnostisere medisinske problemer og lage helbredende remedier. Tradisjonell medisin er avansert, basert på omfattende botanisk og zoologisk kunnskap. Tilberedning av naturmedisinske legemidler forutsetter ofte praktiske kunnskaper i kjemi.
Santalene har en rik muntlig tradisjon av myter, eventyr og fortellinger. Mye av dette materialet er i nyere tid samlet inn og skrevet ned, et arbeid som Paul Olaf Bodding begynte. De har en sterk tradisjon av musikk og dans, særlig knyttet til religiøse festivaler.
