Samurairustninger

Da Japan på 1870-tallet åpnet seg, etter 250 års selvvalgt isolasjon, oppdaget verden, og spesielt Vesten, noen av de fantastiske skattene denne tradisjonen hadde skapt. Oppdagelsesreisende, sjømenn, diplomater og handelsreisende kjøpte japansk kunst og tok med seg til sine hjemland. I Europa slo japansk estetikk inn i arkitektur, kunst og kultur, og ble viktig for den estetiske retningen vi kjenner som Art Nouveau.

Japanere kunne sy, brodere, veve og flette vakre stoffer, ofte i silke. De kunne smi og støpe det sterkeste stålet og det vakreste kobberet. Og de kunne skape helt perfekt lakkerte flater lenge før noen andre visste hva lakk var.

Samurairustninger og sverd har et spesielt uttrykk ved måten de forener mange håndverkstradisjoner. Ikke bare er stoffene vakkert dekorert, metallet detaljert smidd, og lakken lagt nennsomt og perfekt. 

Det kanskje mest imponerende er måten de ulike materialene og teknikkene er ført sammen til en estetisk og funksjonell helhet. 

En samurairustning veier opp mot 25 kilo. Det er et mykt og smidig klesplagg som kunne brukes av en rytter og samtidig gi beskyttelse mot de skarpeste sverd.

Etter hvert ble rustningen aller mest et rikt utsmykket symbol på sosial status, og som sådan ble håndverket og estetikken enda viktigere.

Her presenteres håndverkstradisjonen ved å vise fram museets 17 rustninger, samt to av våre sverdsett.

Vis bildeoversikt Lukk

1/17

• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 

Gusoku

Disse rustningene kalles “gusoku”. Under Sengoku-perioden skapte utviklingen av krigføring og introduksjonen av europeiske luntelåsgevær et behov for en mer beskyttende og smidig rustning. Dette førte til utviklingen av Tosei Gusoku, som betyr «moderne rustning fullt utstyrt med defensive funksjoner.» 

Samuraien har vært en myteomspunnet person i flere hundre år. De mytene spinner en verden av realiteter og fantasier som fortsatt er høyst levende i dag. Historisk museum i Oslo, som er en del av Kulturhistorisk museum, åpnet utstillingen Samurai, sommeren 2023. Det ble en av museets største publikumssuksesser, med 80 000 besøkende det halvåret utstillingen sto. Utstillingskatalogen lar oss møte den myteomspunnede krigeren slik:

"Hvem var han, den legendariske samuraien gjennom 1000 år av Japans historie? Var han rytteren som red i full galopp mot fienden, fyrte av en pil og vendte huiende tilbake til sine kampfeller? Var han den livsfarlige krigeren med blod opp til albuene, og et avskåret hode i hver hånd? Var han den rustningskledde skikkelsen som svingte sverdet i nærkamp med fryktelig kraft, eller opportunisten som skiftet side under et slag?

Dette var samuraien. Han var en dyktig og spesialisert kriger, som fra han var en liten gutt trente på å klatre, ri og svømme, og på å kjempe med mange slags våpen – og uten. Han lærte lojalitet mot venner, å oppfylle plikter til sine overordnede, til å være nådeløs i krig og slåss inntil døden. Han holdt ære og stolthet høyt i hevd. Samuraien var derfor også den tapre og verdige mannen som skrev sitt dødsdikt før han dro ut i et slag han visste han ville tape, eller tok sitt liv på en grufull måte".

Samurai, Anne Håbu og Per Terje Norheim, 2023

Fra kriger til “byråkrat”

I Edo-perioden, fra begynnelsen av 1600-tallet til 1868, ble samuraiene en del av Japans feudale statsapparat. De avga sin militære makt til keiseren i bytte mot rettigheter til land. Med den endringen ble også samuraien enda tydeligere en mannsperson. Kvinner hadde deltatt i krig, og den kvinnelige krigeren, Onna-musha (女武者), hadde tidvis kjempet ved siden av mennene. Dette ga kvinner den kanskje tvilsomme æren av å dø i krig, men med det fikk de både en viss autonomi, og noen rollebilder – i form av mytiske krigere – som stolte og uavhengige.

Som en del av det patriarkalske statsapparatet var det mindre plass til slike mytiske kvinner, og kvinner fikk en mer entydig rolle som husmødre.

Det var også med den endringen at rustningene fikk større symbolsk enn praktisk betydning, for å bli benyttet til opptog og parader heller enn i krig. De fikk nå stadig mer utsmykking, selv om det praktiske elementet aldri helt forsvant. 

Med avviklingen av det feudale klassesystemet i 1868, mistet så mye 400 000 samurai-familier sin status som samurai, og rustningene mistet sin direkte symbolske verdi. Mange ex-samuraier solgte da rustningen sin. 

Populære samleobjekter

I vesten ble rustningene populære samleobjekter, og Etnografisk museum i Oslo, nå Kulturhistorisk museum, fikk etter hvert en stor samling, i internasjonal målestokk. Samlingens størrelse er ikke gitt av en strategisk beslutning. Det bare ble sånn. Norge er en sjøfartsnasjon, og mange sjømenn, diplomater og reisende til Japan kjøpte eller fikk som gave en eller flere rustninger. Mange forærte dem siden til Etnografisk museum. 

De fleste av museets 17 rustninger kan dateres tilbake til perioden rundt 1868. Den første av dem kom til museet allerede i 1864, mens andre var i privat eie før de ble gitt til museet.

Noen av museets rustninger er komplette, rikt utsmykket og i helt perfekt stand, et par av dem er ganske slitt, og noen av dem er antakelig satt sammen av det som opprinnelig har vært flere rustninger.

Relatert

• Les mer om samurairustningene i museets samling
• Les om utstillingen Samurai som åpnet på Historisk museum i 2023