Museumshistorier

Visste du at før praktutgaven av Snorre skulle utgis i 1899, tilbragte de kjente kunstnerne Erik Werenskiold, Kristian Krogh og Gerhard Munthe mye tid i Oldsaksamlingens utstillinger for å hente inspirasjon til bokens illustrasjoner? Dette vet vi fra bestyrer Oluf Ryghs dagbok om museumslivet i Oldsaksamlingen på slutten av 1800-tallet. Nå kan du bla i det antikvariske klenodiet.

I Kulturhistorisk museums magasiner befinner det seg en underlig samling livaktige voksmodeller av menneskehoder plassert i hver sin glasskasse. Slike byster, som på 1800-tallet ble kalt rasehoder, ble laget for å fremstille trekk hos mennesker fra ulike deler av verden. Hvordan nettopp disse hodene kom til museet har i mange år vært et mysterium, men nå er gåten endelig oppklart.

En knapp times biltur fra Chicago, i et enkelt skur i en park ved byen Geneva, står et gammelt norsk vikingskip utstilt. Skipet heter Viking.

Fonahn er kanskje ikke kjent for så mange i dag, men han var bemerkelsesverdig i sin tid, utstyrt med «en utdannelse og en kunnskapsmengde så ensyklopedisk at meget få mennesker kan hamle opp med ham».

Ikke alle rørleggere kan skilte med et æresdoktorat og utmerkelser som Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning, samt en ridderorden til å toppe det hele. Men Erling Johansen var heller ingen vanlig rørlegger.

Etter første verdenskrig befant Norge seg i en periode med betydelige økonomiske og sosiale utfordringer. Arbeidsledigheten var høy, noe som igjen førte til både sult og alkoholproblemer. For å hjelpe de hardest rammede ble det opprettet krisekontorer som blant annet tilbød kortvarige arbeidsforhold, utdeling av matkuponger og billig proviant. For Etnografisk museum, som holdt til i tredje etasje på Historisk museum, ble denne ordningen både til gagn og til besvær.

Mange nordmenn satte morgenkaffen i halsen da de leste denne overskriften i Aftenposten 12. mai 1905. Bare ett år tidligere hadde Ålesund gått opp i flammer, etterfulgt av at middelalderkirken Borgund ble forsøkt påtent. At Gokstadskipet nå var tapt, virket skremmende sannsynlig. Heldigvis var oppslaget kun et velregissert stunt.

Kulturhistorisk museums samling, nå over tre millioner gjenstander, startet i 1811 med Antiqvitets-Commissionens lille samling. I denne artikkelen følger vi Rudolf Keyser, Norges første oldsakbestyrer, som åpnet landets første offentlige oldsaksamling i 1829, og gir innblikk i norsk arkeologis fødsel.

Professor Anton Wilhelm Brøgger var, og er fortsatt, en betydningsfull skikkelse innen arkeologien generelt og Universitetets Oldsaksamling spesielt. Han var en seriøs vitenskapsmann og forfatter av viktige vitenskapelige tekster, men han gikk heller ikke av veien for litt fest og moro.

«Endnu er sikkert ikke det sidste vikingeskib fundet, endnu vil vistnok jorden give meget mere, end man nu har, kanske rigere og merkeligere ting, end man nu aner». – Gabriel Gustafson, 1901.

Smithsonian Institution, USAs nasjonalmuseum, regnes som verdens største museum med sine 21 museer og gallerier – og en zoologisk hage. Men selv dette omfattende etablissementet har vært et lite museum en gang, og har hatt sin etableringsfase hvor kjøp, salg og bytte av gjenstander var viktig for å bygge en samling.

På verdensutstillingen i Antwerpen i 1885 strømmet publikum til for å se en nydelig utskjært tremodell av vikingskipet Gokstadskipet, og satte Norge på kartet internasjonalt. En av treutskjærerne var ingen ringere enn en ung Gustav Vigeland. I våre arkiver har vi funnet et bemerkelsesverdig notat som kaster lys over denne fascinerende delen av norsk kulturhistorie.

Sommeren 1939 startet arbeidet som skulle bli Dr Sigurd Griegs store bragd. Grieg var på denne tiden Oldsaksamlingens underbestyrer og en pioner i den norske arkeologien. Prosjektet han nå skulle i gang med var å omhyggelig grave ut Norges største gravhaug på Ullensaker. Arkeologen hadde et stort håp om at de dypt inne i haugen ville finne graven etter sagnfiguren kong Rakne.

At man bør være ekstra påpasselig på reise i utlandet erfarte fem norske arkeologstudenter bittert på sin omfattende studietur. I 1951. 

Setningen over er hentet fra en artikkel i avisen Tidens Tegn fra 25. mars 1933. Artikkelen handler om tegner og assistent ved Etnografisk museum, Augusta Hütten, som etter omstendelig arbeid gjenoppdaget selveste Kleopatras egen solkrem!

Nazistene hadde okkupert Norge noen måneder tidligere, og stemningen blant studentene på Universitetet i Oslo var spent. I leseværelset på loftet i Historisk museum derimot, var humøret enn så lenge meget godt.  

«Men naar turen gikk bra gaar nok alt annet ogsaa efterhvert", mente Thor Heyerdahl. Han hadde akkurat sendt balsatreflåten Kon-Tiki med båt fra San Francisco uten å vite hvilken skjebne den ville få når den ankom Norge. Men Heyerdahl var optimist, og hadde han klart 101 dager på en flåte i Stillehavet, så ville han klare det meste. 

Som arkivarer i museets historiske arkiver «treffer vi på» mennesker fra museets fortid. Dette er mennesker som har satt sitt preg på museets historie, og som på forskjellig vis har bidratt til museet hukommelse. Noen utmerker seg mer enn andre, og en av dem er den viteskapelige tegneren Sofie Krafft som vi møter gjennom hundrevis av tegninger spredt blant arkivmaterialet. 

Da den storslagne utstillingen "Samurai" åpnet 16. juni i Historisk museum, ble vi i arkivet så fascinert av praktrustningen Roald Amundsen donerte til museet i 1927, at vi ville undersøke Etnografisk museums historiske arkiv om hvordan rustningen kom hit.

Nylig digitaliserte vi illustrasjoner av fiskekroker og andre gjenstander fra Kjelmøy i Finnmark tegnet av kunstneren Harald Schøyen. Gjenstandene ble funnet mellom 1862 og 1878, men selv om mange av illustrasjonene har museumsnummer er det flere vi ikke har noen opplysninger om. Nå spør vi publikum om hjelp til å identifisere dem og om de kan finnes ved andre museer.

Vel, dette er egentlig en gammel nyhet. Faktisk 115 år gammel.

Et dokument er ikke nødvendigvis et papir med påskrevne bokstaver. Et dokument kan være digitalt, det kan være lyd, film, etc. Det kan også være en stein.

Fredag 15. februar 2019 premierte filmen "Amundsen" om polfareren, forskeren, skribenten og nasjonalhelten Roald Amundsen. I den forbindelse har museumsarkivet funnet frem det siste brevet han skrev til Etnografisk museum 4. januar 1928.

Nofret er en 2200 år gammel mumie fra Sentral-Egypt som ble fjernet fra sitt gravkammer i 1880-årene, gitt som gave til hobbyarkeologen Kong Oscar II og fra ham videre forært til Etnografisk museum i 1889. Nofret kan besøkes i Historisk museums Egypt-utstilling, hvor hun har vært utstilt siden 2003.

I 1928 ledet Anton Wilhelm Brøgger, bestyrer ved Oldsaksamlingen, en arkeologisk ekspedisjon til Vesterhavsøyene. Teamet hans bestod av sju mann som inkluderte mannskapet samt de prominente arkeologene Bjørn Hougen og Sigurd Grieg - og resulterte blant annet i bøkene Gamle emigranter (1928) og Den norske bosetning på Shetland–Orknøyene (1930).

Kan gjenstander forandre historien og hvilken rolle spiller arkivet som museets hukommelse i denne sammenheng? Hva skjer når tilknytning mellom gjenstanden og kunnskapen om den blir borte?

Flintøksen, museumsgjenstand nr C20059, skal ifølge gjenstandskatalogen være funnet på gården Ingstad i Spydeberg kommune, og var i 1902 regnet som den største flintøksen funnet i Norge. Men er den egentlig en dansk forfalskning?

I februar i år ble arkivet etter den norske eventyreren og tobakkshandleren Oscar Mamen donert til Kulturhistorisk museum i Oslo av hans barnebarn. Samlingen består blant annet av bilder, dokumenter, manuskripter, dagbøker og feltnotater fra Mamens reiser i Mongolia, Kina og Afrika, sammen med hans andre kone, den kjente Cambridge-Antropologen Ethel Lindgren.

I 1922 var Roald Amundsen og hans polarekspedisjoner et populært tema. Amundsen hadde et par år tidligere returnert fra en dramatisk ekspedisjon i Nordøstpassasjen, og var nå på vei til nye polarundersøkelser.

Jan Petersen er velkjent for dagens arkeologer som forfatteren av sentrale bøker om vikingtidens gjenstander og typologi. Men visste du at museumsarkivet ved Kulturhistorisk museum sitter på store deler av Petersens forarbeider? Det aller meste består av Petersens egne «lappotek» over funn fra vikingtiden i Norge.

Den 12. mai åpnes første etasje på Historisk museum i ny glans med både ny, fast utstilling og ny butikk. I den anledning ønsker museumsarkivet i å presentere et over hundre år gammelt klenodium, nemlig et foredrag skrevet og holdt av bygningens arkitekt Henrik Bull ikke lenge etter åpningen i 1904.

Snart er det påske, og med påsken hører påskeegg. Og sannelig har vi ikke egg også i museumsarkivet på Kulturhistorisk museum!

På slutten av 1800-tallet ble det samlet inn en rekke kalkeringer og avtrykk av ulike typer kirkekunst, runer, minuskler, majuskler og figurer, mange utført i pappmasjé. I dag er disse samlet i to tre-kister i arkivet ved Kulturhistorisk museum.

Kan du hjelpe museumsarkivet med å identifisere en hendelse, en person og kanskje en avis eller et tidsskrift?

Kulturhistorisk museum og museumsarkivet er stolte av å kunne presentere ei ny oppføring i Noregs dokumentarv, som ein av 12 blant 26 nominerte kandidatar. Dokumentet som no har fått dokumentarvstatus og dermed vert innlemma i den norske delen av UNESCOs Memory of the World-register, er Antiquitets Commissionens stiftingsbrev frå 1811. Brevet er ei signert avtale mellom Selskabet for Norges Vel og dei utpekte medlemmane i kommisjonen.

Blant arkivaliene ved Kulturhistorisk museum finner vi en rekke kunstskatter som pennetegninger og akvareller. Noen har kommet til museet som gaver og donasjoner, andre er dokumentasjon av museumsgjenstander og utgravninger utført av kunstnere engasjert ved Universitetets Oldsaksamling. I arkivbloggen for november presenterer vi seks akvareller av kunstneren Christian Olavius Zeuten.

Om det finst ein arkeolog som verkeleg har vore kjend for folk ute i distrikta, må det være Elizabeth Skjelsvik. Ho registrerte kulturminner fyrste gong i 1948, og seinare hadde ho ansvar for dei arkeologiske registreringane for Økonomisk Kartverk ved Universitetets Oldsaksamling. I dei fyrste åra brukte ho ofte sykkel for å ta seg fram. I arkivet har vi fleire av Skjelsvik sine dagbøker frå hennar utstrakte arkeologiske reiser på Austlandet i perioden 1948-1958.

Mens vikingskipene ennå hadde enkle kår i parkene rundt Universitetet i Oslo sentrum, begynte arbeidet med å skape et nytt museum for skipene for alvor. Det var i 1913 avgjort at museet skulle legges utenfor bykjernen - nærmere bestemt på nabotomten til folkemuseet på Bygdøy. Mange mente mye om både beliggenheten og bygningens utforming, og Oldsaksamlingens bestyrer, Gabriel Gustafson, var nok en av dem som mente mest.

I arkivbloggen kjem vi stadig tilbake til Osebergfunnet, og det er mykje interessant å presentere frå dette funnet og det etterarbeide som har vorte gjort. Det var den dedikerte kunsthistorikaren Hans Ellefsen Dedekam som overtok handsaminga og gjorde dei omfattande forstudia av osebergtekstilene i 1916 etter at Gabriel Gustafson døyde i 1915.

Etter litt arkivarkeologi har vi gravet frem et par kuriosa: en filmrull og en «håndbok for høyfjellsregistranter» fra arkeologiske registreringer og utgravninger i Tokke-Vinjevassdraget fra 1958.

I forbindelse med Norges 1100-årsjubileum i 1972 ble den norske middelalderkunsten ustilt i Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden. Utstillingsdesigner var den kjente arkitekten Sverre Fehn, som i samme år og anledning også var designer for en ny middelalderutstilling i Historisk museum, hvor temaet var norsk middelalder i fremmed eie. Deler av sistnevnte utstilling kan fremdeles beskues ved Historisk museum.

Den omfangsrike og unike dokumentasjonen fra utgravningen av Osebergskatten kan bli en del av UNESCOs Memory of the World!

Vegen fram var vrien og det er ikkje sikkert at vi hadde funne vegen ut på eiga hand, men gjennom kjellaren, under hovudbygningane og det som i løpet av den andre verdskrigen også hadde vore bomberom, vart vi leda fram mot målet – arkivet hjå British Museum.

Ved Kulturhistorisk museum har vi mange middelalderske horn i samlingen, men det finnes et kjent «huldrehorn» som ikke befinner seg på museet. I arkivet derimot, har vi et veldig fint og gammelt dokument som beskriver det.

Andrian Jacobsen, født i 1853 på Risøy i Troms, var sønn av en landhandler og fiskekjøper. Som voksen ble han oppdagelsesreisende og selvlært etnograf, med en virksomhet som i dag blir ansett som en mørk og dypt problematisk del av europeisk kolonihistorie: utstillingen av mennesker som underholdning.

For noen uker siden fikk vi veldig hyggelig besøk av professor Einar Østmo her i arkivet. Han var på jakt etter informasjon og dokumentasjon om noen tyverier i 1910 - fra den gang Gabriel Gustafson var bestyrer ved Oldsaksamlingen (1901-1915).

I høve publisering av tekstilar frå Oseberggrava  i 2006, vart det også arbeida med rekonstruksjonar (Osebergfundet : B. 4 : Tekstilene). I arkivet har vi funne prøver frå forsøk med naturfarging av ullgarn. Sjå om du kan finne oppskrifta til din favorittfarge!

I arkivet har vi mykje interessant dokumentasjon etter utgravingane av Raknehaugen i 1940-åra. Desse vart leda av Oldsaksamlingens bestyrar Sigurd Grieg. Då vi denne månaden rydda i desse papira knytt til utgravingane her, fann vi noko heilt uvanleg – ein flaskepost.

Det er omlag 100 år siden arkitektkonkurransen for et museum på Bygdøy første gang ble utlyst – det skjedde i november 1913. Og hva passer vel bedre enn å presentere den forrige arkitektkonkurransen om et nytt vikingskipshus, nå som Statsbygg nylig har utlyst konkurranse for nytt Vikingtidsmuseum på Bygdøy.